Etterlyser folkeskikk 
i kirken

– Tidligere var det for eksempel vanlig å ta av seg hatten i våpenhuset, som et tegn på respekt. Kirkerommet var dessuten et sted der man ikke snakket høylytt. Og plystring hørte helt klart ikke hjemme der. Det ble sett på som synd, sier Kristin Norseth, førsteamanuensis ved Det teologiske Menighetsfakultet.

Hvilke uskrevne regler som gjelder i Den norske kirke er i stadig forandring. Meningene er også delte om hva som bør gjelde­. Plystring, klapping og jodling egner seg ikke i kirkerommet, fikk artist Maria Arredondo beskjed om da hun skulle holde­ konsert i Kautokeino­ kirke­. Plystring er å påkalle djevelen. Jodling kan minne om joik og derfor virke provoserende, ­advarte et samarbeidende kor.

LES OGSÅ: Ble advart mot å plystre

Motetabbe i kirken.

For kirke­fremmede skaper kirkelig skikk og bruk usikkerhet. Et tema som går igjen på nettforum som Kvinne­guiden og foreldre.no­, er påkledning i kirken. Må poden pyntes når han skal motta fireårsboken? Og hva skal foreldre ha på seg i en slik setting? Særlig hyppig går dette spørsmålet igjen: Er det greit for bryllupsgjester å vise bare skuldre­ i kirken?

På klikk.no, i artikkelen «De verste motetabbene du gjør som bryllupsgjest» fra 2013, skriver journalisten at det «er viktig å vise respekt for kleskodene i kirken», og her er det dette som gjelder:

– Husk å dekke til skuldrene i kirken. Det er det mange som glemmer. Det er kun bruden som får lov til å vise bare skuldre i kirken, sier stylist Linda Schulstad til nettmagasinet.

LES OGSÅ: Advarer mot 'nussifisering' i kirken

Må dekke seg til.

– Bare skuldre­ har jeg ikke sterke ­meninger om, men jeg synes generelt at man under gudstjenester burde dekke seg mer til, sier førsteamanuensis Kristin Norseth.

– Sørover på kontinentet får man for eksempel ikke ha på seg shorts og ermeløse plagg i kirken. Særlig gjelder dette i Den katolske kirke, men også i synagoger, for ikke å snakke om moskeer. Der må man dessuten ta av seg på bena. Her har uoppdragne nordmenn noe å lære.

Hvordan man ter seg i kirkerommet normeres av respekten for det hellige, mener Norseth.

– Man har en tanke om at Gud er til stede. Når den dimensjonen forsvinner kan man tillate seg det meste. I Den norske kirke ­understrekes ikke dette aspektet. I Den katolske kirke er det hellige nærværet konstant, og man oppfører seg deretter. Derfor vil man for eksempel ikke uten videre ha konserter der, sier Norseth.

LES OGSÅ: Refser foreldre for barnebråk – møter motstand i kirken

Skravlende gravfølge. ­

Respekten for både kirkerommet og kirkens ritualer er dalende, opplever prost Øystein Skauge i Åsane prosti. I 2009, da han var prost i en annen menighet i Bjørgvin, var han på nippet til å avbryte en jordfestelse på grunn av et skravlende gravfølge. Flere liknende episoder førte til at han på lederplass i menighetsbladet tok opp temaet kirkelig folkeskikk.

– Har situasjonen bedret seg siden den gang?

– Innlegget har vel ikke hatt noen revolusjonerende innvirkning. Stort sett er situasjonen den samme, sier han.

For eksempel har han sett folk vandre rundt i kirkerommet med kamera for å fange et blinkskudd av dåpsbarnet eller brudeparet, noe han mener kan være greit.

– Men det er forskjell på å kravle rundt døpefonten på alle fire og å reise seg opp i benken og knipse diskret, påpeker Skauge.

At blitzregn kan hagle i bryllup har presten forståelse for. Enkelte fotografer tar likevel i overkant stor oppmerksomhet, ifølge ham.

– Innleide fotografer tror de er usynlige, men det stemmer ikke. Det verste jeg personlig har opplevd var da en fotograf kom innenfor alterringen og stod mellom meg og brudeparet.

LES OGSÅ: – Er det ikke et problem for kirken at det er «kulturen» som slår an, ikke gudstjenesten?

Motetabbe.

Også mobiltelefonene opplever Skauge som et forstyrrende element. At det går an å glemme å skru av ringe­lyden, har han ingen problemer med. Skrekkeksempelet er imidlertid de som faktisk besvarer ­anrop under gudstjenester. Og barn som løper og kryper rundt i kirkerommet er et kapittel for seg.

– Her må det vises romslighet, men foreldre må sette grenser når ungene forsøker å ta prestens jobb, sier Skauge.

Førsteamanuensis Kristin Norseth er hakket strengere og vil ikke ha løping overhodet. Hun er også ambivalent når det gjelder lekekrokene som finnes bakerst i mange kirkerom.

– Man går ikke på gudstjeneste for å leke, og det mener jeg barn kan lære. Gå heller ut av kirkerommet hvis det blir for mye uro, eller send barna på søndags­skolen, råder hun.

LES OLAV EGIL AUNES KOMMENTAR: «Fint at barna kommer i kirken­, det er godt at foreldrene kommer også. Men når det er det en husker (litt irritert) når en går ut av kirken, må noe være feil.»

Lær opp menigheten.

– Har du inntrykk av at en del er ­usikre på hvordan de skal te seg i ­kirkerommet?

– Ja, og her mener jeg det er kirkens oppgave å lære dem folke­skikk. Skravler noen under en kirkelig handling, så mener jeg det er på sin plass at presten avbryter og sier: «Unnskyld meg, men jeg har ordet», sier Norseth, som foreslår følgende til prester:

Gi menigheten et lynkurs i kirkelig skikk og bruk før hver gudstjeneste, og ta med disse oppfordringene: Skru av mobiltelefonen, ikke snakk og hold styr på barna deres.

– Det kan ikke bli i overkant strengt?

– Er det så mye strengere enn på teater, i operaen og når man besøker kongen på Slottet, da? Alle steder er det regler å forholde seg til, og dem må man innrette seg etter.

LES OGSÅ: 'Kirken er ikke mer hellig enn en do'