Den 30. august ble det publisert en kronikk i Vårt Land skrevet av to anonyme fosterforeldre. Kronikken inneholder alvorlige påstander mot den norske rettsstat, og hevder at barn under offentlig omsorg nå blir utsatt for «alvorlig omsorgssvikt».
Det står stor respekt av familier som åpner sitt hjem som fosterhjem. De sikrer barn som ikke kan bo hjemme trygge og gode omsorgsrammer. Men som del av den norske rettsstaten kan jeg ikke la kronikken stå uimotsagt.
Norge måtte endre kurs
Norge har endret praksis når det gjelder samvær for barn under barnevernets omsorg. Kronikkforfatterne mener Norge har endret kurs for å unngå domfellelser i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Det er korrekt. For domfellelser i EMD betyr at vi bryter menneskerettigheter. Vi måtte derfor endre kurs. For Norge har, systematisk, brutt familiers menneskerettigheter i årevis.
Norge ble første gang felt i en barnevernssak i EMD i 1996. Vi ble felt fordi vedtakene ikke «tok sikte på gjenforening av mor og barn». Et utgangspunkt som følger av FNs barnekonvensjon og den europeiske menneskerettighetskonvensjon. I 2020 ble vi felt igjen. Nok en gang for å ikke opprettholde målsetningen om gjenforening av familien. I etterkant har vi blitt felt gjentatte ganger.
Fra 2012 og frem til domfellelsen i 2020, satte Norge samvær nærmest standardisert. Ved omsorgsovertakelser skilte vi mellom kortidsplasseringer og langtidsplasseringer. Mange saker ble vurdert som langtidsplasseringer. Da ble samvær regelmessig satt til 2-6 ganger i året. Målet? Kjennskap til sitt biologiske opphav. Vi var på kollisjonskurs med menneskerettighetene, og domfellelsene måtte komme.
Vi måtte endre kurs. For Norge har, systematisk, brutt familiers menneskerettigheter i årevis
Etter at EMD felte oss i 2020 har Norge måttet endre praksis når det gjelder samvær. Vi kan ikke, og skal ikke, være en stat som ikke forholder oss til grunnleggende menneskerettigheter.
Ved omsorgsovertakelser i dag skal samvær vurderes konkret i hver enkelt sak. Samværet fastsettes av nemnda eller retten, ikke barnevernet. Det er lovfestet at barnet skal få si sin mening om spørsmålet, og at meningen skal vektlegges etter barnets alder og utvikling. Ved vurdering av samvær skal det tas hensyn til «barnets behov for beskyttelse, barnets utvikling, samt barnets og foreldrenes mulighet til å opprettholde og styrke båndene mellom seg». Samvær skal aldri være en urimelig belastning for barnet, og er det motstrid mellom foreldrenes og barnets interesser skal hensynet til barnet veies tyngst. Og selvsagt skal samvær være til det beste for barnet.
[ Norge dømt i ni nye barnevernssaker i Menneskerettsdomstolen ]
Hva er barnets beste?
Barnets beste. Det er vel mulig kjernen av problemet. For hva er til det beste for barnet? Det er ikke alltid barn, foreldre, fosterhjem og barnevern er enige om det. Det fremstår også som kronikken til fosterforeldrene baseres på dette. Fosterhjemmet opplever å vite hva som er til det beste for barnet, men opplever seg ikke hørt.
En har forståelse for at oppgaven til fosterhjemmet er krevende. Før dommene i EMD fikk fosterhjemmet ofte informasjon om at plasseringen var langvarig. Noen fikk beskjed om at plasseringen mulig ville ende i adopsjon. Fosterhjemmet overtok den daglige omsorgen for barna med tanke på at barna skulle vokse opp der.
Nå er situasjonen en annen. Samværsfrekvensen er normalt høyere enn tidligere. Det legges mer vekt på samarbeid med biologisk familie. Det krever mye av fosterhjemmene, som kronikkforfatterne skriver. Dette er jo barn de elsker. Barn som de bare ønsker det beste i verden. Utfordringen, som i utgangspunktet er noe positivt, er at foreldrene også elsker barnet. Foreldrene vil også barnet det beste i verden.
Norsk barnevern er ikke friskmeldt etter kritikken fra EMD. Langt derifra
Norge er ikke friskmeldt
I kronikken fra fosterforeldrene fremholdes at det nå «besluttes plutselig hyppige tilbakeføringer». I 2021 ble 216 barn tilbakeført til sine foreldre. I 2017 var tallet 173. Til sammenligning var 7660 barn under offentlig omsorg i 2021.
Norsk barnevern er ikke friskmeldt etter kritikken fra EMD. Langt derifra. Det er store utfordringer i norsk barnevern. Da Marit Skivenes, leder av barnevernsutvalget, i mars i år la fram deres rapport om rettsikkerhet i Barnevernet, uttalte hun at situasjonen var «alvorlig og presserende». Rapporten konkluderte blant annet med at «barns rett til medvirkning ikke ivaretas godt i nok i alle faser av en barnevernssak».
Jeg forstår derfor fosterforeldrenes behov for å snakke høyt om det de mener er til det beste for barna. De opplever jo ikke at barnet blir hørt. Samtidig må en huske på at det er flere gode hjelpere til barnet. Flere som mener å vite hva som er til det beste for barnet. Ikke minst har barnet selv rett til å bli hørt. Og det er dialogen mellom barnets hjelpere, sammen med barnets stemme, som er nøkkelen til gode løsninger.
