Verdidebatt

Norge ofrer barnevernsbarna

BARNEVERN: Som fosterforeldre er vi nødt til å heve stemmen på vegne av barna som lider i et system som ikke ivaretar dem lenger. For nå er det de voksnes rettigheter som gjelder.

Kronikkforfatterne er anonymisert. Vårt Land kjenner deres identitet.

Etter sakene som biologiske foreldre har anlagt mot Norge i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), er det nå i stor grad tilbakeføring og samværsøkning mellom biologiske foreldre og barn som synes å være målet for norsk barnevern. Konsekvensen er at Norge overser barns signaler, stemmer og rettigheter, og er fullt klar over at det skjer.

Hvem er vi som sier dette? Vi er to fosterforeldre som nå er nødt til å heve stemmen på vegne av alle barna som lider i et system som ikke ivaretar dem lenger.

Systemet tar knekken på oss

Mange barns rettigheter drukner fullstendig når Norge nå ser ut til å ha ett mål for øyet: å unngå flere saker i EMD. Nå besluttes plutselig hyppige tilbakeføringer til biologiske foreldre; altså foreldre som bare for kort tid siden ble vurdert til å ikke kunne gi barna god nok omsorg.

I tillegg pålegges nå mange, både små og store barn, en økt samværsmengde med foreldre de ikke bor sammen med, til og med når barna ikke vil. Vi vet, for vi har som fosterhjem vært en del av systemet i mange år. Et system som nå nesten tar knekken på både oss og mange andre.

Mange barns rettigheter drukner fullstendig når Norge nå ser ut til å ha ett mål for øyet: å unngå flere saker i EMD

For det er vi som står i dette hver eneste dag sammen med barna vi elsker. Barn vi har blitt den faktiske familien til. Barn vi kun vil det beste for i hele verden. Det er vi som ser hvordan dette systemet ikke hjelper barna i det daglige lenger, men tvert imot belaster både barna og oss voksne, og det i svært stor grad.

Vi vet om saker der det fortsatt knytter seg meget stor usikkerhet til biologiske foreldres omsorgsevne, og der både barnevern og rettsinstanser åpent erkjenner at barnet vil ha det mye bedre i fosterhjemmet. Likevel er melodien nå at tilbakeføring er målet nærmest uansett. At barnets trygghet, trivsel, helse og utvikling potensielt ofres fullstendig underveis er visst ikke så farlig. Det høres absurd ut i et land som vårt, men ta en titt på statistikken over økningen i tilbakeføringer de siste årene.

De voksnes behov som gjelder

Nå er det de voksnes ønsker og rettigheter som gjelder, selv om Barnekonvensjonen er like mye nedfelt i norsk lov som voksnes rettigheter. Men pytt, barna har jo ikke noen stemme å rope med, og alle fosterforeldre er kneblet av taushetsplikt. Det er viktigere å unngå flere EMD-saker, selv om alle som kjenner dette systemet vet at EMD også består av dommere fra land med et helt annet barnesyn enn hva vi tradisjonelt har hatt i Norge. Dette snakkes det overhodet ikke høyt om offentlig. Det ville være illojalt mot det velfungerende rettssystemet vårt, må vite. Velfungerende for hvem? Ikke barna i alle fall.

Det hevdes nå stadig at det uansett er barnets beste å kjenne sine biologiske foreldre. Måten dette skal sikres på for barn i fosterhjem er via samvær mellom barn og foreldre. Selv når barnet ikke vil møte foreldrene, så skal det pushes av gårde, for å tilfredsstille de voksnes ønsker og behov for å se barnet.

De som presses til å tvinge barna av gårde, er fosterforeldrene. Litt av et paradoks; at de som skal gi barnet en trygg omsorgsbase, også skal være de som må tvinge barnet til å være sammen med voksne mennesker det er redd for. Og det er barnevernet som står bak presset. Barnet skal for all del overtales til samvær med biologiske foreldre selv om barnet ikke vil, fordi «barnevernet plikter å følge opp foreldrenes rettigheter». Ja, du leste riktig. Hva med barnets rettigheter, sa du? De er det nesten ingen som snakker om lenger.

I offentligheten dukker det nå stadig opp samtaler om «hvordan samvær kan bli bedre». Vel og bra. Men hvor er debattene og seminarene som løfter frem barnas rettigheter, barnas stemme, og som fokuserer på det faktum at mange barn faktisk ikke vil på samvær, men at de presses til det.

Hvor er fagstemmene? Hvorfor er det så dørgende, forbannet stille om barnas ønsker, behov og rettigheter?

Lever i konstant frykt

Vi vil si til de som måtte føle seg støtt av den direkte tonen i dette innlegget: Tiden er overmoden for direkte tale, og det er vi nå mange som mener. Vi er ferdig med å holde munn, dysse ned virkeligheten og bare akseptere all belastningen dette systemet nå pålegger barna.

Hvor er fagstemmene? Hvorfor er det så dørgende, forbannet stille om barnas ønsker, behov og rettigheter?

Vi er blant dem som ser hva Norge gjør mot barna våre. I praksis. Hver eneste dag. Hvordan det går utover barnas selvfølelse og trygghetsfølelse og utvikling å konstant være usikre på om de blir flyttet «hjem» til et sted der det bor voksne de ikke ønsker å treffe – og med god grunn. Hvordan tenker dommere, barnevernsarbeidere, direktører og ministre det er for barn å ha denne trusselen hengende over seg i årevis?

Har noen tenkt å gjøre noe for disse barna før det har gått en hel barndom? Det ser faktisk ikke slik ut. I Norge lar man jo biologiske foreldre reise tilbakeføringssak hvert eneste år om de vil. Hvert. Eneste. År. I årevis.

Mens barna og fosterhjemmene lever i en svært belastende midlertidighet og usikkerhet og i mange tilfeller konstant frykt for hva neste års rettssak kan avstedkomme av skadelige vedtak for barnet.

Offentlig omsorgssvikt

Vi er mange fosterforeldre som ser hvordan det går ut over barnets fungering, helse, trivsel og utvikling å bli tvunget til å ha samvær med biologiske foreldre som barna ikke vil være med. Vi som fosterforeldre jobber selvsagt for samvær med biologiske foreldre når det er bra for barnet, men ikke mot barnets ønske og vilje. Tvinger vi voksne til å være sammen med mennesker de ikke vil være sammen med?

Vi er ferdig med å tie om hva barn må tåle av belastning for at de voksne skal få sine ønsker oppfylt. Norge utsetter nå barna våre for offentlig omsorgssvikt, kraftig heiet frem i flere år av tabloide og voksenvennlige medier.

Hvilken enorm nasjonal skam det såkalt barnevennlige Norge nå legger for dagen for å redde eget skinn. Mens våre yngste og mest sårbare innbyggere ofres.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt