Kultur

Da bondekvinnene møtte steppemennene

EUROPA: Fersk DNA-forskning gjorde at Karin Bojs’ bok om Europas formødre tok en helt ny retning.

– Denne boken hadde ikke vært mulig å skrive for to år siden, forteller Karin Bojs, engasjert, over videolink fra hjemmet sitt i Stockholm.

Vitenskapsjournalisten og forfatteren er aller mest kjent for Min europeiske familie de siste 54.000 årene, fra 2015. Siden har hun særlig rettet blikket mot hjemlandet Sverige, med Svenskarna och deras fäder – de senaste 11.000 åren.

Nå er det mødrene som står for tur, og også denne gangen er det de svært lange linjene som skal trekkes: Europas mødre de siste 43.000 årene tegner et detaljrikt bilde av vår felleseuropeiske historie, alt på knappe 250 sider.

Bojs tar utgangspunkt i helt ny DNA-forskning, funn som snur på mye av det vi har tenkt om våre formødre og -fedre.

Eldgamle morslinjer

Europas befolkning er formet av tre migrasjonsbølger: Jegere fra øst og vest under istiden, bønder fra områdene øst for Middelhavet og indoeuropeiske gjetere fra steppene i øst – det som i dag er Ukraina og Russland.

I tillegg kan vi snakke om en fjerde bølge: Folkevandringene som tok med seg de uralske språkene til land nordøst i Europa, som Finland og Estland.

Migrasjonens betydning for vår genetiske og kulturelle sammensetning, har vært kjent stoff en stund allerede. Men med ny DNA-teknologi har det blitt mulig å analysere langt flere eldgamle beinrester, og dermed få et mye mer sammensatt inntrykk.

– DNA-teknologien utvikles med dramatisk hastighet. Da jeg skrev Min europeiske familie fantes det kanskje 200 individer som kunne analyseres. Nå er det 20.000, forteller Bojs.

Alle de nye prøvene har avdekket noe nytt og til nå ukjent, ifølge Bojs: Våre formødres historie og våre forfedres historie ser ulike ut.

Ikke minst blir dette tydelig med den indoeuropeiske innvandringen, som startet for rundt 5.000 år siden, og som kom i flere omganger, blant annet til Skandinavia. Den ser i hovedsak ut til å ha vært mannlig. Kvinnene som disse mennene møtte og fikk barn med, var ofte de samme som hadde levd i områdene siden jeger-tiden og bonde-steinalderen.

Bojs forteller at DNA-prøver viser at det er indoeuropeernes farslinjer som i all hovedsak er ført videre blant skandinaviske menn.

– Vi vet ikke hvor de gamle bondemennene tok veien, vi kan bare bare fundere på hva som hendte med dem, sier Bojs.

De fleste morslinjene, derimot, inneholder DNA fra folkegruppene som hadde innvandret lenge før indoeuropeerne.

Patriarkatet kommer

Studier tyder på at indoeuropeerne bragte med seg en kultur innrettet mot fedrenes slekt, og et klansystem der noen menn fikk mange etterkommere.

– Det er ikke tvil om at den indoeuropeiske kulturen var sterk patriarkalsk. Det kan blant annet språkforskerne si gjennom å utlede hvilket språk de brukte, og det bekreftes når man ser på hvordan de begravet sine døde, forteller Bojs.

I dagens Skandinavia finner vi igjen orienteringen mot menn, fedre og sønner i språket vårt, som jo er indoeuropeisk. Mange nordmenn og svensker har for eksempel etternavn som slutter på -sen og -son.

Ifølge Bojs’ bok er de 16 vanligste familienavnene i Sverige son-navn, som Nilsson og Andersson.

En av pionerene som vies mye plass i Europas mødre, er arkeologen Marija Gimbutas (1921–1994). Gimbutas arbeidet i oppoverbakke i et sterkt mannsdominert miljø. Hun var tidlig ute med å hevde at innvandring fra øst gjorde indoeuropeisk kultur dominant i Europa, noe DNA-forskningen har gitt henne rett i.

Gimbutas teorier om at «det gamle Europa» var fredelig og mer matriarkalsk før indoeuropeerne kom, har derimot ikke fått samme gjennomslag.

– Helt sånn virker det ikke å ha vært, kommenterer Bojs.

---

DNA fra mødre og fedre

  • DNA fra menns Y-kromosomer går i arv fra far til sønn. Følger direkte farslinjer.
  • Mitokondrielt DNA går i arv fra mor til barn og følger direkte morslinjer.
  • Blandet DNA, kalt autosomalt DNA eller kjerne-DNA, gir informasjon om slektninger av begge kjønn.
  • Menneskene i dag er resultater av oldtidens migrasjoner og blandinger. Disse migrasjonene var ikke alltid kjønnsnøytrale.
  • Kilde: Karin Bojs: Europas mødre. De siste 43.000 årene

---

Der gudene var kvinner

Det finnes likevel tegn på at kvinner har vært mer likestilte i eldre og andre europeiske oldtidskulturer enn den indoeuropeiske. Her kan lingvistisk og religionshistorisk forskning vise vei.

I et eget kapittel i Europas mødre forteller Bojs om den baltiske førkristne religionen. Den hadde mange ulike guder, hvor flere har likhetstrekk med gudene i den norrøne åsatroen. I de baltiske landene med indoeuropeisk språk, altså Litauen og Latvia, er gudene i stor grad mannlige. Hos latvierne er likevel to av de viktigste gudene kvinnelige. Fader jord er blitt til moder jord, og fruktbarhetsguden «fader kornåker» har også motsatt kjønn.

Hypotesen er at gudene avspeiler menneskenes samfunn. Har du en sterk patriarkalsk figur, da er det gubber i toppen

—  Karin Bojs

Dette er blitt forklart med påvirkning fra nabolandet Estland. Estland er også en del av Baltikum, men det estiske språket er uralsk eller finsk-ugrisk. Og i disse språkene har det vært vanlig med mektige gudinner. Andre eksempler er samisk og finsk.

Ikke alle forskere en enige i at tilbedelsen av gudinner trenger å bety at kvinnene hadde en mer fremskutt sosial posisjon, forteller Bojs’ bok. Men mange tror det.

– Hypotesen er at gudene avspeiler menneskenes samfunn. Har du en sterk patriarkalsk figur, da er det gubber i toppen, og alle mektige guder er menn. Men i en mer likestilt kultur, eller en kultur der kvinner står sterkere, finnes det mektige kvinner også blant gudene, sier forfatteren.

Venus Of Willendorf.

Ideologisk mørketid

Bojs viser at forskere som Gimbutas interesse for gudinnekultuser av flere har blitt kritisert for å i for stor grad forme tolkningene av det arkeologiske materialet. Fordelen med DNA-teknologi, er at risikoen for at du «finner det du ønsker å finne», er mindre.

– DNA er mye vanskeligere å forhandle bort. Samtidig er det kjempeviktig å kombinere de ulike vitenskapene, understreker Bojs.

I boken forteller hun om et tilfelle der hun mener det ble dratt for sterke konklusjoner basert på kun DNA. I 2017 ble det annonsert funn av en såkalt skjoldmøy, en kvinnelig vikingkriger, i en svært rikt utstyrt og utsmykket grav i Birka i Sverige. I ettertid har arkeologer og historikere nyansert og utfordret bildet av hvem denne kvinnen kan ha vært.

En bekmørk sammensausing av ideologi og arkeologi, finner vi i opptakten til og under andre verdenskrig. Lenge før DNA-teknologien kunne bevise at Europas befolkning er en miks og et resultat av migrasjon, ble fag som arkeologi og etnologi stygt feiltolket. Rasetekningen var utbredt, og Hitler og nazistene var manisk opptatt av «ariene» og «den ariske kulturen».

Arkeologien har vært enormt misbrukt

—  Karin Bojs

– Arkeologien har vært enormt misbrukt, ikke minst av nazistene – men også av Stalin og Sovjetunionen, som avskydde og ville bekjempe alt som hadde med genetikk å gjøre.

Bojs bruker deler av boken sin på å advare mot å la seg påvirke av egne meninger og fordommer i møte med fortiden:

– Jo mer man bare forteller fakta, desto bedre er det. Så får folk debattere hvordan dagens samfunn skal se ut, det er en helt annen sak.

ribe

Fra flint til vev

Steinalderen, bronsealderen og jernalderen kaller vi oldtidens lange tidsspenn. Inndelingen har navn etter materialene menneskene laget våpen og verktøy av. Men harde materialer utgjør bare en liten del av historien, ifølge Europas mødre.

Nyere forskning er på sporet av det mer forgjengelige: Tekstiler, huder, tre og rester etter sanking av ymse sort. Resultater av arbeid som ofte har vært utført av kvinner.

Mye tyder på at vår kategorisering av oldtiden har noen – skal vi si, blinde flekker?

– Og da utgjør disse blinde flekkene omtrent 90 prosent. I en bosetting var kanskje 5 til 10 prosent verktøy og materialer av stein og bein. Resten var tre, fiber og huder, kommenterer Bojs.

Kanskje kan oldtidens mange kvinnefigurer være med å lede vei. For hva er det den kjente og nesten tretti tusen år gamle Venus fra Willendorf har på hodet? Er det flettede krøller, eller er det en stilfull lue i tekstil? Herom strides de lærde, men Karin Bojs’ bok gir en beskrivelse av hvorfor antropologen Olga Soffers studier med mikroskop kan tyde på det siste.

– Alt dette kan jo gjøre at vi føler oss litt nærmere menneskene som levde for flere tusen år siden?

– Ja, vi får jo frem mange flere detaljer og et mye mer sant bilde. Også dette handler om «hard vitenskap», for eksempel avanserte mikroskoper som gjør at vi kan gjøre molekylære analyser for se hva menneskene faktisk spiste. Og det var jo ikke bare mammutbein – de spiste også masse karbohydrater og vekster.

Les mer om mer disse temaene:

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl

Sara Jacobsen Høgestøl er journalist i Vårt Lands kulturavdeling.

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur