KrF må ta kampen for de ufødte barna

Abortsaken er en av sakene Kristelig Folkeparti profilerer i denne valgkampen. Og med god grunn. For første gang på over 40 år kan det bli en vesentlig liberalisering av abortloven. Samtidig er KrF i ferd med å komplisere denne saken for seg selv.

Det er ulike syn i KrF på hvordan man skal forholde seg til abortsaken. Det er overveldende flertall i befolkningen for dagens abortlov, så hva gjør man?

Kanskje bare gi etter, og si ja til selvbestemt abort.

Uegnet pragmatisme

Pragmatisme har vært den dominerende skolen i KrF siden Kjell Magne Bondevik overtok makten fra Kåre Kristiansen på 1980-tallet. Det har bidratt både til oppturen på slutten av 90-tallet, og nedturen siden 2005.

En slik pragmatisme i politikken kommer vel med når man skal forhandle statsbudsjett og inngå brede stortingsforlik. Men det egner seg dårlig i verdipolitikken. Og det er totalt uegnet i menneskeverdspørsmål.

For menneskeverdet er absolutt. Hvis man godtar at menneskeverdet oppstår i uke 12, er man ikke stort bedre enn dem som mener det starter i uke 15, 18 eller 22.

[ Analyse: «Jakten på svar om abortsyn kan presse KrF» ]

Relativisering skaper problemer

Partileder Kjell Ingolf Ropstad har William Wilberforce som forbilde. Han fortalte om dette senest på vårt Oslo Symposium i helgen. Wilberforce tok på seg en umulig oppgave, da han utfordret de rike og mektige og den folkelige konsensus for å gjøre ende på slavetransporten i det britiske imperiet. Som kjent endte Wilberforce sin livslange kamp med seier.

Hvordan hadde kampen endt, dersom Wilberforce hadde vurdert denne hjertesaken opp mot sannsynligheten for å oppnå politisk suksess?

Hadde dynamikken i debatten vært en annen, kunne også Downs-paragrafen (2c) stått for fall. Sånn skal det gjøres.

—  Bjarte Ystebø

Relativisering av saker som handler om grunnleggende verdier fører bare til problemer. I abortsaken er det ikke verre enn at man opprettholder prinsippet om menneskets ukrenkelige verdi fra unnfangelsen, samtidig som man jobber pragmatisk for å oppnå innskrenkninger i abortloven, og styrking av fosterets rettsvern.

Det har vært KrFs linje i alle år, og Ropstad er den som har praktisert det best, da han fikk på plass forbudet mot tvillingabort. Hadde dynamikken i debatten vært en annen, kunne også Downs-paragrafen (2c) stått for fall. Sånn skal det gjøres.

Hvorfor skifte standpunkt?

Det er knapt noen som tror at det er mulig å vinne frem med vesentlige innstramming av abortloven i dagens politiske klima. Men hvorfor skal man skifte standpunkt av den grunn? Dette er en øvelse man stort sett bare bedriver i KrF.

Rødt, MDG og SV er nisjepartier også. De opprettholder sine politiske dogmer i medgang og motgang. Og med skiftende politiske vinder kan det åpne seg muligheter.

Abortsaken er kanskje den av KrFs motkultur-saker som har best utsikter til å bli en vinnersak på sikt. Jo mer kunnskap vi får om fosteret, og jo tidligere vi kan redde barn som er for tidlig født, desto mer kan KrFs prinsipp om fosterets ukrenkelige verdi, vinne oppslutning.

[ Therese Utgård Aas: «Kjempar vi kristne for fosteret eller eige samvit?» ]

Ukomfortable KrF-politikere

Når KrF får spørsmål om de vil forby abort, blir partiets representanter ukomfortable. I stedet for å famle, bør de gå i rette med premisset. Har vi en debatt om abortforbud i Norge? Det journalisten egentlig spør om er: «Kan noen stemme på dere, som er så ytterliggående?» Spørsmålet har jo ingen relevans for norsk abortdebatt.

I stedet bør det besvares med KrFs hjerte for de ufødte barna. At noen må stå på deres side. At abort er et traume for mor. Og at samfunnet må kunne tilby gravide noe bedre enn abort som løsning på de utfordringene livet gir henne.

KrFs grunnfjell

I KrF har «liv mot liv»-prinsippet vært rådende. Det forteller at abort er rett bare når mammas liv er i fare. Det er forenlig med KrFs grunnsyn om at fosteret har samme verdi som alle andre mennesker.

Og det er også det gjeldende syn blant hovedstrømmen i norsk kristenliv, KrFs grunnfjell. Abort er kanskje den av KrFs gamle hjertesaker som står sterkest og favner bredest. Bredere enn Israel, ekteskap og alkohol.

Abort er kanskje den av KrFs gamle hjertesaker som står sterkest og favner bredest. Bredere enn Israel, ekteskap og alkohol.

—  Bjarte Ystebø

KrF har mye å tape på å åpne for fri abort. Og partiet har lite å vinne. De som er opptatt av fri abort kommer ikke til å stemme KrF, ei heller om partiet oppgir sitt syn på abort gjennom 40 år. Men det er mange i KrFs skjøre 4 prosent-grunnfjell som vil komme i tvil om denne skansen faller i partiet.

KrF bør ta kampen

William Wilberforces kamp mot slaveriet varte i nesten 50 år. Han hadde en dyp forankring i, og overbevisning om, menneskeverdet. Det holdt ham gående i den livslange kampen.

Han kan nok ha strevd med å holde motet oppe, og stilt spørsmål ved egen strategi. Men han ga aldri opp sin overbevisning. Han visste at han hadde rett. Og i dag vet vi alle det.

Det bør inspirere KrF til fortsatt kamp for de ufødte barna. Det kan ta tid, men det er verdt det.

[ Dana Wanounou: «Mest sannsynlig er kvinner du kjenner del av abortstatistikken. Men vet du om dem?» ]