Når minner blir politikk

Er det seierherrene som eier historien ? Er det klokt å forby taperne i en nylig avsluttet borgerkrig å komme sammen for å minnes det de tapte? Og, seiersmonumentene, hvor bør de reises?

Men hvis erindringer og minner er noe allmennmenneskelig; hvilke minner bør hegnes om, eventuelt fremmes og med hvilket motiv?

Utfordrende minner

Ved nyttårsskifet ble denne problematikken akutt på Sri Lanka. I løpet av en natt rev myndighetene ned et tamilsk minnesmerke over de mange tusen tamiler (soldater og sivile) som ble drept ved Mullivaikal i mai 2009 da de tamilske tigre (LTTE) ble utslettet. Minnesmerket- Mullivaikal Memory- var reist på Jaffna universitetetsområde av studentene. Rivingen oppleves som en ny krenkelse av den tamilske folkegruppens rett til å minnes og sørge, og har vakt internasjonal fordømmelse.

I de tamilske områdene har militære forhindret at folk kommer sammen for å minnes og tenne lys for de tap som krigen har påført dem.

—  Stig Utnem

Memoralisering – erindringsvirksomhet – i Sri Lankas post-konflikt situasjon er en formidabel utfordring. Hvordan dette best kan gjøres, hvem som skal gjøre det og av hvilke grunner, er spørsmål som har ligget og ulmet de siste ti år på Sri Lanka.

Det har dukket opp årlig med stor kraft rundt 18 mai. I hovedstaden og sør i landet feires denne dagen som hærens seiersdag med storslagent arrangement hvor president og statsminister er til stede. I de tamilske områdene i nord og øst har militære forhindret at folk kommer sammen for å minnes og tenne lys for de tap som krigen har påført dem. Kontrasten kan knapt bli større. Sri Lanka forblir et splittet og såret nasjon også i sin erindringsvirksomhet.

[ Hvor ble det av forsoningen, Sri Lanka? ]

Trøblete minnemarkeringer verden rundt

Memoralisering ser ut til å være et tema på veg «oppover» i den internasjonale diskursen om hvordan land kommer videre etter en konflikt. Spørsmålet blir nå også adressert som et spørsmål om kulturelle rettigheter av FNs spesialrapportør for slikt.

Det mangler ikke på erfaringer fra andre fredsprosesser de siste 40 årene. Fra Øst-Timor kan en hente eksempler på hvordan enkelte lokale minnemarkeringer vanskeliggjorde arbeidet med å komme til rette med historien.

I Guatemala ble det viktig å skille mellom monumenter av privat/reflekterende og offentlig/utdannende art og mellom autentiske og symbolske minnesmerker. På Vest-Balkan kan en fremdeles se hvordan makthaverne vil ha minnemarkeringer som er eksklusive og nasjonalistiske og dermed splittende, ikke samlende. Samtalen på Sri Lanka om dette spørsmålet synes å holde fram disse momenter som særdeles viktige.

Alle grupper var med i krigen. Alle grupper må med i erindringsarbeidet. Hvilke monumenter trenger Sri Lanka da?

—  Stig Utnem

Alle erindringer må få plass

Hvordan arbeide med spørsmålet på en mer inkluderende måte enn man har klart så langt? Bør ikke hele spennet i Sri Lankas konflikt- og krigshistorie nå inkluderes, ikke bare tapene som det tamilske samfunn led mai 2009 ?

Men da kommer den muslimske befolkningens sorgfulle og bitre fortelling om hvordan LTTE jaget dem ut av de nordlige områdene oktober 1990 i fokus. Det samme gjør den singalesiske befolkningens traume fra brutale drap og forsvinninger under den marxistiske opprøret i 1971 sør i landet og igjen i andre halvdel av 1980-åra.

For ikke å snakke om minnene etter de singalesiske ektemenn og fedre som døde i kampen mot LTTE gjennom 37 års krigføring. Alle grupper var med i krigen. Alle grupper må med i erindringsarbeidet. Hvilke monumenter trenger Sri Lanka da?

Hver gang en tamil passerer monumentet, blir hun minnet om at hun ikke er en fullverdig borger.

—  Stig Utnem

Årene etter regjeringshærens nedkjemping av LTTE, har landets president fulgt en triumferende linje. Seieren over LTTE kom med følgende beskjed til alle landets innbyggere, også det tamilske mindretallet. «Nå skal det feires og vises glede, det er ingen grunn til å sørge og gråte. De militære er våres alles helter».

En slik holdning strødde salt i alle sårene og gjorde det naturlig nok enda vanskeligere for presidenten og statsministeren å bli trodd med sine paroler om at «nå er vi alle srilankere». Klokskap og storsinn fra dagens ledere, brødrene Rajapakse, blir sterkt etterlyst .

[ Berit Reisel: Jøder og andre nordmenn var ikke i samme båt ]

Å ivareta tapernes verdighet

November 2002 reiste jeg gjennom de tamilske områdene i nord. Våpnene var stilnet. LTTE hadde for tiden kontroll over områdene. Vi stoppet ved en av de 27 store minnelunder for LTTEs falne soldater. Tusenvis av små steinplater i bakken, bare navn og dødsdato. Dette var martyrenes minnelund.

Etter mai 2009 kom bulldoserne. I dag går en mor eller far eller bror og leter etter biter fra steinene. Etter bulldoserne kom anleggsmaskinene for å reise enorme, triumferende seiersmonumenter med singalesisk «dette er vårt område» overtoner. Ulikheten i makt til å reise minnesmerker ble brutalt demonstrert.

Dette er ikke å ivareta de «overvunnedes» verdighet. Hver gang en tamil passerer monumentet, blir hun minnet om at hun ikke er en fullverdig borger. Bitterheten som vokser fram i hele det tamilske området er forståelig. Her er feil monument på feil sted til feil tid.

Landets myndigheter burde anerkjenne at folkelige bevegelser som organiseres rundt erindring, sorg og tap må få utvikle seg på sin egen måte og beskytte denne retten.

—  Stig Utnem

Farlig å minnes sine kjære

Den første tiden etter 2009 foregikk erindringsarbeidet og sorgarbeidet bak husets fire vegger. Etter hvert har man våget seg ut, og lystenning – som har røtter i både den hinduistisk-tamilske og den kristen-tamilske tradisjon – ble et sentralt element og den kollektive dimensjonen ved erindringsarbeidet ble tydeligere.

Men dermed også farligere sett med myndighetenes øyne. Mange steder har politi forsøkt å «dytte det tilbake» til den private sfære. Særlig utsatt er lystenningsseremonier hvor folkelige grupper etterlyser de mange forsvunne.

Dermed blir det tydelig at erindringspolitikk er blitt del av den politiske striden på Sri Lanka. En såret og splittet nasjon går videre etter tiår med konflikt og krig uten en gjennomtenkt plan for denne delen av forsoningsarbeidet. Landets myndigheter burde anerkjenne at folkelige bevegelser som organiseres rundt erindring, sorg og tap må få utvikle seg på sin egen måte og beskytte denne retten. Selv bør de vise langt større tilbakeholdenhet med sin triumfering og motstand mot selv å stå til ansvar for deler av historien.

Bare når historien er erkjent og reflektert over i fellesskap, kan en bevege seg videre mot forsoning og rettferd. Sri Lanka har en lang veg å gå.

[ Mener Norge må våge å se seg i speilet i holocaust-debatten ]