Familielobbyen

I februar tikket det inn bilder fra Cuba, der pave Frans og den russisk-ortodokse patriarken Kirill kysser hverandre. Vårt Land omtalte hendelsens betydning tirsdag gjennom et intervju med teolog og forsker Vebjørn L. Horsfjord.

Horsfjord peker på at omfavnelsen er uttrykk for tunge trender som binder de to kirkene sammen. Den aller tyngste og mest udiskutable trenden er kampen for de tradisjonelle «familieverdiene», som blir omtalt som motsatsen til «militant sekularisme».

LES OGSÅ: Samles om «tradisjonelle verdier»

«Familieverdier»

Mange opplever pave Frans som en reformator, han blir ansett som en som tar opp kampen mot fattigdom og korrupsjon, og som har et rausere hjerte for homofile enn sine forgjengere. Samtidig står han nært sine forgjengere i synet på familie og likestilling, og dermed også nært den russisk-ortodokse kirken.

Også i Norge har mange kristne tatt til orde for mer tid til familien. Kampen for familieverdier blir hos oss nærmest forstått som kampen for bedre kår for familier i tidsklemma, eller å slåss for ordninger som gjør det mulig for en av foreldrene å være hjemme en periode mens barna er små.

En slik forståelse ligger derimot et godt stykke unna tenkningen hos aktørene i den mektige og voksende internasjonale familielobbyen. Dette er en internasjonal allianse mellom religiøse aktører og stater som arbeider inn mot FN og andre internasjonale organer. I deres øyne er mange nordiske kristne sterkt preget – i negativ forstand – av sekularisme og feminisme. Ikke minst i synet på kvinnelige prester, familien og homofili.

LES OGSÅ: Kristenkonservative vil snu ekteskapsloven

«Familieøkologi»

Selv om aktørene i den såkalte familielobbyen har ulike premisser for sitt familiesyn, er det likevel flere trekk som binder dem sammen.

Ikke bare omtaler de familien som en ur- eller grunncelle. Flere av dem ser familien i et naturrettsperspektiv, der man bør holde seg til naturgitte adferdsnormer for å skape et fredelig samfunn. I dette perspektivet får far og mor sine klare komplementære oppgaver i en slags familieøkologi. Fars ansvar er å sikre inntekt og trygge familien. Mors oppgave er å opprettholde og sikre familiens indre liv. Fra et slikt perspektiv blir det naturlig at kvinnen blir i familiens skjød og ikke går inn i for eksempel presterolle eller andre samfunnsoppgaver.

Flere av lobbyistene ønsker derimot å styrke «faderskapets autoritet», som da går på bekostning av kvinners rettigheter og uavhengighet. Det interessante er er at kampen for familieverdier og familiemakt dermed blir en motsats til en mektig stat, som tradisjonelt vil sikre blant annet kvinners rettigheter.

LES OGSÅ: Kristenkonservative lobbygruppe i USA driver kulturell krig

Mektig allianse

I FN har kampen om «familieverdier» tilspisset seg de siste årene. Selv om familielobbyen som allianse har eksistert lenge, er den nå blitt betydelig styrket gjennom blant annet deltagelse av den russisk-ortodokse kirke og en sterkere og mer samstemt allianse av de mest konservative muslimske landene.

I denne alliansen deltar også de mest konservative evangelikale og karismatiske bevegelsene i USA, deres avleggere i både Latin-Amerika og Afrika, samt mormonerne. Alliansen er nå blitt så sterkt at den er i stand til å vippe en del av avstemninger om likestilling og familieverdier i FN.

De siste årene har alliansen jobbet for å fjerne en rekke kvinnerettigheter og punkter som skal sikre likestilling. De kjemper mot kvinners seksuelle rettigheter, som blant annet handler om sikre kvinner mot tvang og vold, samt mot seksualundervisning, familieplanlegging, mødrehelse og grunnleggende menneskerettigheter for kvinner generelt og homofile og lesbiske spesielt.

Denne lobbyvirksomheten har allerede fått konsekvenser. I dag skriver Vårt Land at internasjonale kvinneorganisasjoner ikke tør be om et nytt stort kvinnetoppmøte i FN-regi, slik som i Bejing i 1995. Erfaringer i FN de siste årene gjør at de frykter at et nytt toppmøte vil kunne svekke FNs mål for kvinners rettigheter i verden.

Likestilling i revers

I flere land har de samme kreftene som jobber for «familieverdier» i FN, satt likestillingen i revers i sine hjemland. To eksempler er Afghanistan og Iran. Noen tiår tilbake kunne kvinner bevege seg fritt og uten hodeplagg. Slik er det ikke lenger.

Like rettigheter for kvinner er ikke en verdi som kom uten kamp. Det er heller ingen verdi som blir uten kamp. Verken i Norge, eller internasjonalt.