Politisk haugianisme

«Han lar Hauge stige ut av kirkehistorien og inn i den allmenne historiens spørsmål om makt, kontroll, økonomi og fordeling. Da får vi ikke bare et nytt bilde av haugianerne, men et nytt bilde av samfunnet», skrev jeg da jeg som den første i 2022 anmeldte Trygve Riiser Gundersens bok «Haugianerne».

At Hauge hadde betydning langt ut over kirkehistorien var ikke noen nyhet for meg. Min veileder til historie hovedfag, Francis Sejersted, var opptatt av haugianernes betydning for norsk økonomisk historie. Allerede Halvdan Koht i «Norsk bondereisning» tildelte Hauge en viktig rolle i politisk historie. Mange har skrevet om haugianerne som forløpere for både demokrati og velferdsstat, og i det siste er det også blitt populært å fremstille ham som gründer.

Hos de fleste framstår Hauge som en samfunnsbygger og verdiskaper. Riiser Gundersen skriver om opprøreren Hauge.

For politisk?

Denne politiske Hauge-forståelsen blir kritisert av historikerne Helje Kringlebotn Sødal og Knut Dørum. «Den tidligere forskningen har tillagt Hauge en for stor rolle som sosial og økonomisk reformator og politisk opprører», skrev de i en artikkel i Historisk Tidsskrift i juni i fjor.

At en kristelig vekkelse også blir til en politisk bevegelse, gjør den ikke mindre åndelig. Det vitner snarere om dens åndelige kraft.

—  Erling Rimehaug

Også Kringlebotn Sødal og Dørum mener at Hauges virksomhet fikk store samfunnsmessige konsekvenser. Men de fester oppmerksomheten ved Hauges intensjoner og begrunnelsen for handlingene hans. Da ser de ikke noen samfunnsreformator eller politisk opprører. Hauge hadde ikke noe politisk program. Det var kristendomsforståelsen som motiverte ham, noe de mener har fått for liten oppmerksomhet.

Verken feminist eller demokrat

Artikkelen gir noen interessante nye synsvinkler. En av dem er at Hauge bygde på den lutherske - og særlig pietistiske - forståelsen av det allmenne prestedømmet. Han tolket den nok mer radikalt, men han brøt ikke med tradisjonen. Det andre er hans eskatologiske forståelse: Han regnet med at verdens ende var nær. Det kunne forklare hans brudd med vedtatte konvensjoner, som at han lot kvinner forkynne.

Hauge var heller ikke verken feminist eller demokrat. Han var ikke ute etter å bygge en politisk bevegelse. Han ville ha en åndelig fornyelse.

Ble sett som opprører

Men det er ikke moderne historikere som var først ute med å oppfatte Hauge som en farlig politisk opprører. Det var eneveldets stat som så ham slik. Hvordan skal vi ellers forklare den voldsomme reaksjonen han møtte fra myndighetene?

Hauge holdt seg til kirkens lære slik den sto i Pontoppidans utgave av Luthers katekisme. Det var nok provoserende at han så sterkt betonte skillet mellom de sant troende og de andre - og særlig at han plasserte prester og borgerskap på feil side.

Men det kan ikke være hans teologi som fikk staten til å reagere så voldsomt. Det som gjorde ham farlig var ikke det han sa, men at nektet å bøye seg for både prest, biskop, lensmann og amtmann.

Kirken som tankepoliti

Til grunnlovsjubileet for ti år siden ga Øystein Rian ut boken «Sensuren i Danmark-Norge 1536-1814». Der tegner han et bilde av statskirken som en av de sterkeste maktstrukturene eneveldet hadde. Kirken spilte en helt sentral rolle som tankepoliti, både gjennom makten til å forby og undertrykke uønskede meninger og gjennom forkynnelsen, som det var påbudt å lytte til.

Når Hans Nielsen Hauge nektet å innordne seg under statskirkens kontroll av forkynnelsen, var det en politisk handling. Det gjelder selv om den var begrunnet i det allmenne prestedømme og ikke i ytringsfrihet eller andre politiske prinsipper.

Det farlige kallet

Hauge var ikke en som ville omstyrte samfunnsordningene. Men han påberopte seg en autoritet som sto over kirkens og statens: Kallet fra Gud. Og det gjorde at han ble oppfattet som spesielt farlig. For om en vanlig bondegutt kunne påberope seg en høyere autoritet, raknet statens kontroll.

Selv hundre år senere var dette kontroversielt. På MFs fagdag tirsdag fortalte Riiser Gundersen hvordan teolog og Haugebiograf Anton Christian Bang argumenterte for at Hauges kallsopplevelse var unik. Den var et spesielt inngrep fra Gud i en spesiell situasjon, og ikke noen modell for andre.

Allmuens mening

Hauges store gjennomslag skyldtes ikke at han var unik. Selvsagt betydde hans karisma og organisasjonstalent mye. Men det fantes grobunn for en bevegelse som hans i folkelig meningsdannelse og organisering.

Det mest interessante med Riiser Gundersens bok er at han gjennom haugianerne har kommet i kontakt med sporene etter denne folkelige understrømmen. Under den statskirkelige overflate fantes det et mangfoldig religiøst liv. Og selv om folk ikke kunne organisere seg politisk, var det uformelle strukturer for diskusjon og felles handling som myndighetene ikke fanget opp.

Jens Arup Seip skrev om det oponionsstyrte enevelde: Et enevelde som var mottakelig for innspill fra folkemeningen. Men statsmakten var samtidig redd for den ukontrollerte folkemeningen, den som gikk utenom de vedtatte kanaler og begrensninger. Derfor var den forbudt og straffbar.

Politisk bevegelse

Dermed måtte dette foregå i det skjulte for myndighetene, og har etterlatt seg få spor i kildene. Men haugianerne gjør den synlig. Derfor kan Riiser Gundersen hente fram allmuen som politisk aktør. Boken hans er ikke en biografi, men en bok om en bevegelse og om det samfunnet bevegelsen ble til i.

At en kristelig vekkelse også blir til en politisk bevegelse, gjør den ikke mindre åndelig. Det vitner snarere om dens åndelige kraft.

[ Den fryktede radikaler ]