Kritiserer ‘Haugianerne’ for uklart skille mellom fakta og fiksjon

Trygve Riiser Gundersens bok om Hans Nielsen Hauge – Haugianerne – får kritikk av to professorer ved Universitetet i Agder.

I flere artikler publisert i Historisk tidsskrift gjennom vinteren, har Helje Kringlebotn Sødal og Knut Dørum vært i debatt med Gundersen, som de mener har skapt et fortegnet bilde av lekmannspredikanten Hans Nielsen Hauge.

– Det finnes en tradisjon blant historikere som vi mener i for stor grad gjør Hauge til et politisk fenomen. Riiser Gundersen skriver seg inn i den tradisjonen. Men han går lenger enn noen har gjort til nå, sier historieprofessor Knut Dørum.

Gundersen reagerer sterkt på utsagnene, og sier boken hviler på et stort kildearbeid. Han mener at det er forskerne som nå «patroniserer» (følg lenke til eget intervju med Gundersen).

Det blir litt som hos Askeladden. Gundersen tar alt han finner på sin vei.

—  Knut Dørum, historieprofessor

Brageprisvinner

Haugianerne – enevelde og undergrunn ble gitt ut på Cappelen Damm i 2022 og er blitt rost av kritikerne. For boken fikk også forfatteren Brageprisen i klassen for sakprosa samme år som den kom ut.

Undertittelen signaliserer at Gundersen fokuserer på en politisk og religiøs undergrunnskultur som han mener fantes i det dansk-norske eneveldet, og som han ser som avgjørende for at Hauge og bevegelsen hans, haugianerne, lyktes med å etablere seg.

Forfatteren tegner på den måten et bilde av Hans Nielsen Hauge som en politisk opprører, og argumenterer for at Hauge i ettertiden imidlertid ble utsatt for et «konservativt kupp».

---

Haugianerne – enevelde og undergrunn

• Bok om lekmannspredikanten Hans Nielsen Hauge (1771-1824) skrevet av forlagsredaktør og litteraturviter Trygve Riiser Gundersen
• Mottok Brageprisen i klassen for sakprosa i 2022.
• Knut Dørum og Helje Kringlebotn Sødal kritiserer nå boken for å blande fakta og fiksjon, og å skape et fortegnet bilde av Hauge.

---

– Uten dekning

Forskerne sier boken har viktige kvaliteter. Men de mener den er utfordrende faglig sett, og sier Gundersen radikaliserer Hauge i for stor grad:

– Riiser Gundersen gjør Hauge til en radikal leder for en politisk undergrunnsbevegelse uten at vi ser at han har dekning for dette i kildene. Og han underkommuniserer den betydningen som tro og kristenliv hadde hos Hauge, sier Dørum til Vårt Land.

Han peker på at historievitenskapene i stor grad har vært preget av analyser av makt og interesser, men at Gundersen følger denne linja lenger enn noen Hauge-forsker:

– Han gjør politikken til hovedsaken og tro og frelsesmål bare til ytre midler for å oppnå makt.

– Kan ikke det handle om at det kommer et bind to som vil handle om Hauges tro?

– Det får vi se.

Fakta og fiksjon

Helje Kringlebotn Sødal, som er professor i kristendomshistorie, sier det er et problem at boken inneholder mange skjønnlitterære virkemidler, slik som metaforer, ironi og retoriske spørsmål. Dette skaper et uklart skille mellom fakta og fiksjon, mener hun, og etterlyser en bredere debatt om historisk litteratur:

– Det er ulike sjangerkrav for vitenskapen og kunsten. Man kan gå langt i å forene dem, men det er noen grenser som er viktige å holde på. Og det er særdeles viktig i vår tid, når vi ser hvor lett det er blitt å konstruere fakta.

Dørum trekker fram Anders Johansen, som fikk Brageprisen for Komme til orde (2019), som forbilledlig:

– Han skriver også skjønnlitterært, men han dikter ikke inn. Som forfatter kan man selvsagt i noen grad forestille seg ting. Men du må være tydelig på når du gjør det.

– Er dette samme problematikk som i debatten om ‘Hva visste hjemmefronten?’?

– Nei. Marte Michelet skriver ikke skjønnlitterært, og jeg vil ikke beskylde Gundersen for å ha jukset med kildene. Problemet er at han hele tiden prøver å politisere dem.

Det er ulike sjangerkrav for vitenskapen og kunsten. Man kan gå langt i å forene dem, men det er noen grenser som er viktige å holde på.

—  Helje Kringlebotn Sødal, professor i kristendomshistorie

Kanskje 430 ganger

Sødal og Dørum sier Gundersen overlater for mange spørsmål til leseren. Et enkelt søk gir over 800 spørsmålstegn i boka, og omkring 430 forekomster av ordet «kanskje».

Og historikerens oppgave er ikke primært å si kanskje, men å argumentere og gi svar, sier Sødal.

Dørum mener de metodiske svakhetene skjules ytterligere for leseren på grunn av detaljrikdommen i den 704 sider lange boken.

– Det blir litt som hos Askeladden. Gundersen tar alt han finner på sin vei, og skriver om ulike temaer ca. 1660-1870 og for lite om haugianerne 1795-1799. Det fremstår rotete, og jeg må si at jeg synes det er rart at dette har gått gjennom både hos forlaget og i juryen som vurderte boken til Brageprisen.

– Mangelfull metode

I debatten i Historisk tidsskrift kommer Dørum og Sødal med flere eksempler på det de mener er problematisk kildebruk og overtolkning. Et av dem er gjengivelsen av Hauges syn på den franske revolusjonen. Hauge omtaler denne i skriftet Verdens Daarlighed.

Forskerne mener Gundersen tolker ironi og samfunnskritikk rettet mot staten inn i sitatene, men hopper bukk over den historiske konteksten, som viser at Hauge fryktet den kristenfiendtlige revolusjonen i Frankrike som spredte seg.

– Hovedinnvendingen vår er at han ikke har noen systematisk metode i møte med kildene. Han legger derimot ofte inn egne premisser og tolkninger som det knapt er dekning for, sier Dørum.

Et annet eksempel er Gundersens omtale av den såkalte antinomismen, som, enkelt sagt, frikopler nåde fra gjerninger, slik at gjerningene ikke får noen betydning for frelsen. Sødal og Dørum mener Gundersen i boken gjør et randfenomen langt viktigere enn det er grunnlag for, og reagerer på måten han gjengir en studie av Trond Kasbo (Gammelpietistiske minoriteter, 1997).

– Det virker som at Gundersen har funnet et fenomen, som han – uten helt å klare å koble det til haugianerne – bruker for å få fram hvor radikale og samfunnsstormende de var, sier Dørum.

Åkeren på Tune

Et tredje eksempel er omtalen av Hauges kjente kallsopplevelse i kornåkeren på Tune, og som Hauge særlig skrev om på sine eldre dager.

Sødal sier Gundersen på et tynt grunnlag beskriver dette som en fortelling som Hauge selv iscenesatte og fiksjonaliserte, og som ettertiden ukritisk har bygd videre på. Hun reagerer på at han skriver at denne fortellingen «handler dypest sett om et av de viktigste politiske spørsmål, som er tilgangen til Gud».

– Er dette virkelig et av de viktigste politiske spørsmål? Vårt svar er «nei». Dette er først og fremst snakk om en religiøs motivasjon, og for Hauge trolig et opplevd møte med Gud, sier Sødal.

Effekten av valgene er at fortellingen om Hauge blir uproporsjonal, mener forskerne: Gundersen gir Hauge en klar politisk agenda, selv om dette aldri var noe mål for Hauge, som var preget av endetidsforventinger, og gjorde det han kunne for å vekke andre, sier Sødal:

– Hvis du tror at Jesus kommer igjen og at denne verden har en kort tidshorisont, da er det naturlig nok ikke systemendringer som står i fokus. Ja, Hauge ble en særdeles viktig samfunnsfornyer, så implikasjonene av det han gjorde var politiske. Det er hevet over enhver tvil. Men målet hans var ikke først og fremst å omvelte det politiske systemet.

Gundersen avviser kritikken fra forskerne:

– Det er ikke boka mi det er problemer med, men deres leseevne, svarer han (følg denne lenken til eget intervju med forfatteren).

Endetidsgründer

– Men hvis haugianerne var opptatt av endetiden: På hvilken måte gir det da mening å bygge fabrikker, slik de gjorde?

– Veldig mye av bedriftsetableringene handlet i starten om å skaffe midler til å spre vekkelsesbudskapet. Hauge kunne ikke være overalt på en gang, så han måtte skrive. Da trengte han papir, og til det trengtes papirmøller. Et konkret eksempel på dette er biskopen i Kristiansand, som skulle skrive et motskrift til Hauge, og måtte til København for å få trykket det. Hauge hadde omtrent samtidig fått etablert en papirmølle på Evje, og hadde fått en av vennene sine til å kjøpe Kristiansands eneste trykkeri med Kristiansands eneste avis, sier Sødal.

Dørum sier bedriftsetableringene også må sees i lys av kallstanken hos Hauge:

– Dette er gjerningskristendom. Det handler om å realisere troen, forvalte ressursene sine, og å vise at man lever et godt og kristent liv. I kildene kan vi også lese om at dette er uttrykk for at man er på riktig frelsesvei. Og dette minner lite om antinomisme, avslutter Dørum.