Hauge - den fryktede radikaler

Den 20 år gamle Ingeborg Livrud fra Numedal kom i 1802 inn på gården Bjella i Ål i Hallingdal. Der satt det to karer, en tidlig i femtiårene, en på hennes egen alder. «E det danan hell danan e ska gifte meg med?», spurte hun. Hun hadde ikke sett sin tilkommende mann før dagen før bryllupet. Det var nemlig Hans Nielsen Hauge som hadde bestemt at de to skulle gifte seg.

Denne historien angår meg. Ingeborg er nemlig min tipptipptippoldemor - og uten Hauge ville jeg dermed ikke ha eksistert.

Lars Bjella har trolig truffet Hauge i 1800 da han første gang var i Ål. Han kom på ski over fra Hemsedal. I 1802 nevner amtmannen Lars blant de «villfarende» i Hallingdal. I saken mot Hauge kom det fram at Lars hadde lånt Hauge 1800 riksdaler - en utrolig stor sum penger for en fellbonde. Søsteren til Lars, Guri, ble også gift med en mann utvalgt av Hauge. Hun reiste rundt som predikant i Haugebevegelsen.

På nabogården hadde Lars en jevnaldrende og likesinnet: Ola Torjussen Helling. Hauge skaffet også ham kone, Kirsti Korsbøen fra Modum. I 1804 fikk Hauge ham til å selge gården og kjøpe storgården Svanø i Sunnfjord. Der bygde han opp en stor forretningsvirksomhet. Han ble valgt inn på Stortinget i 1814 og møtte der alle år fram til 1842.

Myndighetene ble skremt til forfølgelse

Denne historien fra ei lita fjellgrend viser hvor stor betydning Hans Nielsen Hauge fikk for mange mennesker i Norge. Den illustrerer også hvordan han bevisst bygde opp bevegelsen sin ved å knytte relasjoner og plassere folk i posisjoner. Det var trolig dette som skremte myndighetene.

Da Hauge første gang ble arrestert, var det gått bare fire år siden den franske kongen ble henrettet og terroren raste i Paris. Det dansk-norske eneveldet hadde god grunn til å være bekymret for ukontrollerte folkelige bevegelser.

—  Erling Rimehaug

Da jeg studerte historie, lærte jeg at et forbud er en god indikasjon på at det man forbød fantes. Man forbyr ikke noe som ikke oppfattes som et problem. Konventikkelplakaten fra 1742, som forbød religiøse samlinger utenfor prestenes kontroll, er en indikasjon på at det foregikk mange slike møter. I forarbeidene til denne loven omtales blant omreisende herrnhutiske emissærer som et problem.

[ Skapte det moderne Norge ]

Det var med andre ord ikke noe nytt Hauge innførte da han begynte som omreisende predikant. Men ingen andre har blitt utsatt for en så sterk forfølgelse fra myndighetenes side. Det må skyldes at han bygde opp et langt mer omfattende og effektivt nettverk enn andre omreisende predikanter.

Frykt for revolusjonær bevegelse

Det var ikke Hauges forkynnelse og teologi som i første rekke bekymret myndighetene. Mange prester omtalte ham som svermer, men forkynnelsen hans bygde på Pontoppidans forklaring og pietistiske skrifter. Han ble riktig nok dømt for å ha fremmet skadelig lære. I en fersk artikkel i Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap skriver Jostein Garcia de Presno at punktet om skadelig lære trolig ble tatt med i dommen for å kunne idømme streng nok straff, fordi Konventikkelplakaten ikke hadde noen straffebestemmelse. Han ble ikke dømt som vranglærer, selv om aktor la ned påstand om det.

Da Hauge første gang ble arrestert, var det gått bare fire år siden den franske kongen ble henrettet og terroren raste i Paris. Det dansk-norske eneveldet hadde god grunn til å være bekymret for ukontrollerte folkelige bevegelser.

Vekkelsens og frigjøringens tid

Den sterkt anti-kirkelige vendingen den franske revolusjonen tok, har skygget for den store religiøse fornyelsen som skjedde på 1700-tallet. Omfattende vekkelser preget både Europa og Nord-Amerika, og de hadde også nådd fram til Norge før Hauges tid.

Disse vekkelsene var samtidig en frihetsbevegelse. Vanlige folk begynte å lese i Bibelen og gjøre seg opp selvstendige meninger, og fulgte andre ledere enn de autoriserte. Den frigjøringen fra autoriteter som vi gjerne forbinder med opplysningstiden, gjorde seg særlig gjeldende nettopp på det åndelige området.

Et tvisynt enevelde

Vårt hjemlige enevelde var tvisynt når det gjaldt dette. I første halvdel av 1700-tallet forsøkte staten bevisst å fremme pietismen, som jo hadde som hovedanliggende å engasjere den enkeltes trosliv. Men man var samtidig redd for at det skulle komme ut av kontroll.

Denne dobbeltheten preget Konventikkelplakaten. Den kom omtrent samtidig med innføringen av konfirmasjon og folkeskole, og var del av et program for å fremme folkelig engasjement. Derfor ble private religiøse samlinger nå tillatt. Men de skulle holdes under kontroll av presteskapet.

Statskirken som kontrollapparat

Statskirken var den eneveldige statens viktigste kontroll- og propaganda-apparat. Gjennom prestenes forkynnelse kunne folks tankegang kontrolleres og statens forordninger gjøres kjent. Derfor var det av avgjørende betydning å hindre at det vokste fram et religiøst apparat utenom statskirkens kontroll.

[ Da kirken var tankepoliti ]

Det var trolig derfor Hauge ble opplevd som farlig. Han bygde opp sitt eget landsomfattende nettverk, med egne forsamlinger og predikanter som reiste rundt og knyttet dem sammen. Han dannet bevegelsens ideologiske bevissthet med en omfattende bokproduksjon. Og han drev omfattende økonomisk virksomhet. Det myndighetene først og fremst var opptatt av, var å få Hauge til å slutte å reise. Og det var hva som satt lengst inne for ham å gå med på.

Hauge traff tidsånden. Folk var blitt mottakelige for selv å ta ansvaret for sitt åndelige liv, men også for styringen av samfunnet. Hauge satte i gang noe som ikke lot seg stanse, og som fikk langt flere konsekvenser enn han så for seg.