Guds mennesker

I fjor sommer leste jeg den amerikanske klassikeren Little Women, skrevet av Louisa May Alcott i 1869. Moren i boka, Marmee, vil ikke bare skape et godt hjem og gi barna sine gode verdier. Hun driver også et ganske hardt dannelsesprosjekt, spesielt overfor datteren Jo. Hun ser at Jo har det samme temperamentet som hun selv, og går planmessig inn for å hjelpe datteren i å utvikle seg som menneske, slik at hun klarer å håndtere sinnet sitt. Marmee har rett og slett en vilje for barna sine, og bruker betydelige krefter på å sette den gjennom.

Den nytestamentlige etikken er sjelden kjønnsspesifikk

Du kan formes

Så annerledes, tenkte jeg mens jeg leste. Utover dekking av de basale behovene, handler min egen oppdragergjerning om å innpode normal høflighet, hensynstaken, selvstendighet, en viss disiplin og arbeidsvilje. Alle de tusen andre tingene jeg så gjerne vil at barna skal få med seg, tilbyr jeg på indirekte måter og håper at det fungerer.

Jeg håper de ser hvordan vi som er foreldrene deres lever, og at de ønsker å etterape oss. Å be dem interessere seg for mine interesser, formane dem om kloke ting eller rett og slett forme dem har jeg bare ingen tro på. Det biter ikke – har jeg tenkt.

Da jeg så den lille videoen der pastor Stephan Christiansen reklamerer for forrige helgs nå mye omtalte Guds mann-konferanse i Markus kirke, la jeg merke til et lite ord. Han sa: «Du kan formes.» Det Christiansen reklamerer for er med andre ord det samme som Alcotts Marmee driver med: Det går an å aktivt gi selvet en form. Det går an å øve seg i å være det mennesket man ønsker å være. Det går an å ha idealer og forsøke å følge dem.

Det handler om å ikke bare gjøre det man har mest lyst til, det som er lett eller vanlig, men finne en dypere motivasjon for dagene

Dårlige mannsidealer

I en tid der vi ofte tenker at et godt liv handler om å få utløp for det som allerede er inni oss, kan forming være et kulturkritisk og frigjørende prosjekt. Det handler om å stille krav til seg selv som ikke er de kommersielle kravene, suget etter å følge med i tida eller henge med i det som gjelder i ethvert øyeblikk. I stedet tar man et skritt til sida, leter etter andre autoriteter og forsøker å leve ut deres idealer. Det handler om å ikke bare gjøre det man har mest lyst til, det som er lett eller vanlig, men finne en dypere motivasjon for dagene, en bevisst vei.

Det er vanskelig å være menneske, og sikkert også vanskelig å være mann. Når jeg ser rundt meg, ser jeg ikke så mange gode mannsidealer. Jeg ser nemlig voldsforherligende mannssjåvinister som Andrew Tate. Jeg ser atleter som dyrker ville lønninger og kjendisstatus vel så mye som idretten. Jeg ser influensere som retter all oppmerksomhet mot klær, kropp, utseende og det å ha de riktige kontaktene. Jeg ser komikere og tv-kjendiser som har laget seg en karriere av rent fjas.

Hvilke av disse autoritetene skal de unge mennene lytte til? For å si det enkelt: Jeg forstår veldig godt appellen til Jordan Peterson. Vær et skikkelig menneske. Stå opp om morgenen, kle på deg, hold deg i form, tjen dine egne penger, ta deg selv på alvor. Det er gode råd for enhver, og det bygger stolthet å leve slik, både selvrespekt og respekt fra andre.

Så når Stephan Christiansen arrangerer en konferanse om å være Guds mann, blir jeg ikke automatisk frastøtt. Jeg tror på idealer, og jeg tror vi trenger å strekke oss. Jeg tror det er sunt å «ikke bare gå med strømmen» som Christiansen rapper, men heller kare seg opp på bredden, betrakte elva på litt avstand og ta noen bevisste valg.

Jeg er urolig for at menneskeidealer blir delt opp i manns- og kvinneidealer

Ikke Guds mennesker

Men er det ingen fallgruver her? Det er det klart det er. Den som lurer på om «bibelske idealer» for kvinner og menn kan bli helt absurd, kan bare lese A Year of Biblical Womanhood av Rachel Held Evans. Gjennom et helt år forsøker hun å leve etter kjønnsidealene hun har fått høre i diverse kristelige sammenhenger. Det er veldig morsomt, og derfor også veldig alvorlig.

Jarle Mong skriver i et innlegg i Vårt Land at en god mann er respektfull, pliktoppfyllende, gjør rett, står opp for de svake, forsørger og beskytter, er ansvarlig og generøs og har integritet. Alt dette er beskrivelser av folk de fleste ville sette pris på å ha rundt seg. Slik er hederlige mennesker.

Mitt problem er ikke dette idealet, for jeg deler det. Mitt problem er at det knyttes til å være mann. For konferansen heter ikke Guds mennesker. Den har ekskludert halvparten av befolkningen. Jeg mener det er helt i orden å avholde konferanse for kun kvinner eller menn. Men jeg er urolig for at menneskeidealer blir delt opp til manns- og kvinneidealer. Det tjener nemlig til å snevre oss inn og binde oss, snarere enn å strekke oss og ansvarliggjøre oss. Den nytestamentlige etikken er sjelden kjønnsspesifikk, men går ut til alle mennesker. Og de gangene det snakkes direkte til ett av kjønnene, er ofte idealene godt og grundig utdaterte.

Og hvilke idealer om kvinner finnes i de miljøene Mong og Christensen tilhører? Dette er ren svogerforskning, men jeg tror ikke jeg tar feil: Kvinner skal gjerne være omsorgsfulle, varme, trygge, tålmodige, glade og tilgivende. Blir vi enda mer spesifikke, skal kvinner like barn, baking, tekstiler og emosjonelt arbeid, altså nikke, smile og le av vitser.

Jeg tror alle liker sånne kvinner, jeg gjør i alle fall det. Men jeg kjenner også på min egen tilkortkommenhet, for jeg passer ikke formen.

For sterkt og trangt

Trange idealer skyver mennesker bort. De gjør også mennesker like hverandre og dermed utskiftbare. Lykkes slike idealer, kan vi gå glipp av særpreg, kreativitet og spontanitet, ja, alt det rare som gjør et menneske til et menneske og ikke bare en pappfigur. Og også gode idealer kan bli for sterke, for normerende, for knugende.

Heldigvis beholdt Alcotts Jo temperamentet sitt og brukte det til å finne sin helt egen livsvei.