Han var en god mann kan presten si i begravelsen. Noen får til og med betegnelsen en hedersmann. «Han er en god kar» sier vi på Jæren, men hva mener vi egentlig?

Det var dette sosiologen Michael Kimmel ville finne ut av da han spurte kadetter ved militærakademiet West Point hva det vil si å være en god mann. Kadettene hadde ingen problemer med å svare forskeren: En god mann viste respekt og aktelse for andre mennesker. Han var pliktoppfyllende. Han hadde integritet. Han var selvoppofrende og gjorde det riktige. En god mann står opp for de som er svakere. Han er en forsørger og en beskytter. Den gode mann er ansvarlig og generøs.
«Hvor har dere lært dette?», spurte Kimmel dem. «Dette er vår kultur, det er luften vi puster i. Det er vår kristne kulturarv», svarte kadettene.
Guds programvare
Deres svar vitner om at den middelalderske ridderligheten lever i vår bevissthet selv om den har forsvunnet fra vokabularet vårt. Professoren og forfatteren av boka The toxic war on masculinity, Nancy Pearcey, konkluderer med at svarene kadettene ga kan tyde på at vi har en fornemmelse av den programvaren Gud har innkodet i den mannlige karakter.
Når Vårt Land spør Steinar Lofsnes, som står i bresjen for «Guds mann»-konferansen som går av stabelen flere steder de kommende helgene om hva en Guds mann er, så tror jeg dette sammenfaller med den programvaren Pearcey skriver om.
Den middelalderske ridderligheten lever i vår bevissthet selv om den har forsvunnet fra vokabularet vårt
Hva menes om jeg sier «Mann deg opp?», spurte Kimmel de samme kadettene. Dette var ifølge kadettene noe helt annet. Å være en ekte mann innebærer å være tøff, sterk, å aldri vise svakhet, vinne for enhver pris, overvinne smerte, bite tennene sammen, bli rik og «få seg noe» svarte de nå.
Kimmel har stilt disse to spørsmålene til tusenvis av gutter og unge menn fra mange ulike land og folkegrupper. Alle svarer de det samme. Menn overalt opplever en slags kamp mellom hva de definerer som en god mann og hva de definerer som en ekte mann. De opplever at kulturen presser dem mot «den ekte mannen». Kanskje trenger vi nettopp derfor en konferanse som viser vei mot den sunne, gode og sanne maskuliniteten.
Kong David
Den kristne visjonen av den gode mannen er ikke et fremmedelement som tres over hodet på menn. Den er tvert imot en klang fra et annet land som var mannen en gang. Bildet av den gode mannen er en påminnelse, et slags ekko fra den mannen vi var tenkt til å være. Innerst inne vet menn at deres fysiske styrke, utholdenhet og aggresjonsnivå ikke skal brukes for å få det slik man vil, men skal mobiliseres for å beskytte sine kjære, til å forsørge, ofre seg for og om nødvendig sloss å dø for dem man elsker.
Vårt Land spør Lofsnes om hvorfor det refereres til kong David, som trolig ville blitt fengslet for overlagt drap om han hadde levd i dag – hvordan kan en slik mann være en mann etter Guds hjerte?
Som oss, er David rammet av det samme synde-viruset. Samtidig var David, som Lofsnes påpeker, ydmyk nok til å angre og omvende seg, i motsetning til sin forgjenger. David var frimodig og stolte på Gud. Hans mange salmer vitner om en gudskjærlighet og en gudsfrykt som må ha behaget Herren.
For en Guds mann er ikke sjef i eget liv, men bøyer seg for han som er mannen over alle menn. En Guds mann imiterer Jesus og lever et liv i lydighet og etterfølgelse. En Guds mann stemmer ikke i med Frank Sinatra og synger «I did it my way». Refrenget som gjennomsyrer den gode manns liv er «I did it his way».
Sårt tiltrengte menn
I en tid der forvirringen rundt mannsrollen er større enn på lenge heier jeg på initiativet fra Lofsnes og co. Våkne, sterke og frimodige menn som reiser seg, er sårere tiltrengt enn på lenge. Lofsnes advarer mot selvsentrertheten og egoismen som preger den såkalte alfahannen, portrettert i sin reneste form i NRK-serien «Exit». Den enorme fanskaren til Andrew Tate viser at dette mannsidealet er på fremmarsj.
Selv vil jeg også advare mot den apatiske mannen i den andre grøfta. Han som så treffende beskrevet av Bjørn Eidsvåg «gjør så godt han kan, men han får det ikkje te». Det verste er at han har slått seg til ro med at «det e sånn det e». Denne resignerte mannen er godt representert i det norske kirkelandskapet. Den hedonistiske mannen som «blåser i om regningen blir for høy», han som bare vil leve her og nå, er annen illustrasjon på hva motsatsen til en Guds mann er.
Vårt Land har også snakket med Linn Sæbø Rystad, førsteamanuensis i praktisk teologi ved MF, som frykter for trange kjønnsroller. Hennes innvending er legitim. Det å være en Guds mann kan se meget forskjellig ut, det viser Bibelen oss. Om vi gjør kjønnskategoriene for smale og stereotype bereder vi muligens grunnen for enda mer kjønnsforvirring. Dette trenger imidlertid ikke stå i et motsetningsforhold til å frimodig fremholde og løfte frem den bibelske visjonen av en Guds mann.
Rystad er også skeptisk til ny-kalvinistiske strømninger fra statene som ikke passer inn i norsk virkelighet. Ikke alt av manne-teologien fra USA er kjernesunn. Selv frykter jeg langt mer andre strømninger fra samme hold som passer så godt inn i vår norske virkelighet.