Lekmannsbevegelsens avkom

For et halvt år siden leste jeg et interessant essay, Mitt farvel til Stortinget, av tidligere Ap-politiker Marianne Marthinsen i Morgenbladet. Artikkelen traff meg fordi jeg kjente meg igjen. Ikke fordi den handlet om Arbeiderpartiet, men fordi den like gjerne kunne handlet om Kristen-Norge.

Marthinsen skrev om sin oppvekst i et «litt ansiktsløst byggefeltet på et middels stort tettsted». Hun kom fra et sted det ikke var naturlig «å knytte nevene fra.» Et sted der foreldrene jobbet på Statoil og i kommunen. De hadde ordinære inntekter og rekkehus. Slik vokste mange barn opp på 80- og 90-tallet i Norge, etter flere tiår med reformer for å fjerne fattigdom og løfte arbeiderklassen. Det var skapt et samfunn der arbeiderklassens barn skulle få mulighet til å ta høyere utdanning på lik linje med andre.

Alltid med «en viss ambivalens»

Men da Marthinsen ble aktiv i arbeiderbevegelsen fikk hun et behov for å løfte fram sine arbeiderklasserøtter og «foredle dem». Hun ble opptatt av sin bestefars bakgrunn fra bilverksted. Hun beskriver det godt: «Jeg hadde tross alt hatt olje på hendene. Jeg visste hvordan det føltes og luktet. Dagene som 4–5 år gammel maskot i bestefars verksted ble min forbindelseslinje til ‘realt arbeid’».

Det interessante er at det kjentes nødvendig for henne. For henne og resten av hennes generasjon i Ap.

Nå spør hun seg om det egentlig er plass til henne i partiet. Hun er et produkt at av det samfunnet Ap har ønsket å skape. Men likevel er hun kanskje ikke nok arbeiderklasse. Hun beskriver også dette godt: «Arbeiderbevegelsen omfavner sitt mastergradsutdannede avkom, gir det posisjoner og muligheter, men alltid med en viss ambivalens. Det er for mange av dem, sies det fra talerstolene på nominasjonsmøtene. Hvor er de med skitt under neglene?»

For meg finnes det ingen måte «å ta Jesus til sitt hjerte» uten å ta med denne rike, interessante og mangslungne tradisjonen. Kristendommen er alt dette. Dette er ingen relativisering av kristendommen. Det er en berikelse og en gullgruve av Jesus-tolkninger

Lekmannsbevegelsens etterkommere

Jeg vet akkurat hva som traff meg da leste Marthinsens tekst.

Historien hadde så sterke paralleller til deler av Kristen-Norge og min egen historie. Jeg har opplevd mye av det samme både i min ungdomstid i KrF og min tid i Vårt Land. Det utdanningsmessige kvantespranget jeg tok fra generasjonene før meg var både villet og heiet fram av de som gikk foran. Men både min tro og den jeg ble skapte ambivalens. Det samme opplevde mange i min generasjon og blant fler som kom etter meg.

For å høre til ble det påkrevet å løfte fram røtter i bedehusbevegelsen. Mitt adelsmerke har vært at min morfar bidro til å bygge bedehuset på Sørarnøy i Nordland. Min mormor var med i et utall av misjonsforeninger. Som Marthinsen elsket jeg å være med mormor eller gammeltante Janna på bedehuset på Sørarnøy. Jeg husker basarene, sangene og åresalgene. Mormor og morfar nektet oss å strikke på søndager, for hviledagen skulle holdes hellig. Hjemme i bokhylla mi står Mannakorn-boksen fra mormor. Som Marthinsen har jeg noe å vise for meg når det er fremmedgjørende med høy utdanning.

[ Thomas Espevik: En hyllest til bedehuset ]

I store deler av Kristen-Norge står skepsisen til en intellektuell og kontekstuell kristendom sterkt. Så sterkt står den at vi – de utdannede barna og barnebarna av lekmannsbevegelsen – nærmest er et symbol på selve forfallet. Vi skal ha forlatt en «klassisk kristendom». Andre mener vi har forlatt selv troen.

En litt tilfeldig valgt beskrivelse fra 2008 lyder slik: «Når vi anvender skriftprinsippet i dag, så ser vi fort at både teologer og lekfolk bryter med det. Mye av skylden til dette er den historisk kritiske metode i bibelforskningen som brukes på de fleste teologiske læresteder. Å møte Skriften med kritikk, er ødeleggende og livsfarlig. Nei, en diskuterer ikke med Skriftens profeter og apostler, men bøyer seg for Guds ord og tar det til sitt hjerte.»

Dette er sterke ord, men langt fra uvanlige.

[ 68-erne kom også fra bedehuset ]

En historisk tradisjon

Ja, det er riktig at min tro er annerledes enn mormors tro. Jeg våger påstanden at jeg har lest like mye i Bibelen som henne. Men jeg har også lest langt mer om Bibelen enn henne. Min tro og min forståelse av Bibelen, Jesus og Gud går gjennom kontekstuell og historisk-kritisk lesing av bibeltekster og gjennom en idéhistorisk horisont. Min tro er ikke svakere enn mormors, men den er definitivt annerledes.

Hva var det som skjedde med meg og med mine like?

For min del ble jeg idéhistoriker. Noe av det som interesserte meg i studietiden var forskjellen på den historiske Jesus og Jesus slik han har blitt fremstilt gjennom historien. Jeg begynte å forstå at både kristendommen og synet på både Gud og Jesus har vært i sterk endring gjennom historien. Det finnes ikke et statisk eller «klassisk» syn på hverken Gud, Jesus og evangeliet.

Den historiske forandringen

På stående fot husker jeg særlig hvor interessant jeg synes det var da jeg forsto at synet på Jesus endret seg gjennom middelalderen. Fra å være en seiers-konge kledd i gull med krone som nærmest sto ved korset med krone på hodet, ble bildet av ham forvandlet til en lidende og menneskeliggjort skikkelse som hang sammensunket og blodig på korset. Fransiskanerordenen og Dominikanerordenen, som jobbet mye blant lidende og syke, begynte å legge vekt på Jesus som menneskelig og lidende. Frans av Assisi selv var sterkt opptatt av menneskelig lidelse gjennom sin omsorg for de spedalske og fattige. Slik bidro munkene til å endre synet på Jesus på grunn av menneskelig erfaring og gjenkjennelse av lidelse.

Enhver tid og enhver tradisjon har tegnet Jesus og Gud i sitt bilde. Vi er alle barn av vår samtid og våre miljøer. Vår måte å tro, forstå Jesus og Gud er sterkt preget av nettopp det. For meg finnes det ingen måte «å ta Jesus til sitt hjerte» uten å ta med denne rike, interessante og mangslungne tradisjonen. Kristendommen er alt dette. Dette er ingen relativisering av kristendommen. Det er en berikelse og en gullgruve av Jesus-tolkninger.

Jeg våger påstanden at jeg har lest like mye i Bibelen som min mormor. Men jeg har også lest langt mer om Bibelen enn henne

Lekmannsbevegelsens endrende kraft

Selv om deler av mine røtter ligger i lekmannsbevegelsen og på bedehuset, vokste jeg opp i det som den gangen var en gjennomsnittlig og traust statskirketradisjon. Et slags kristelig motsvar til Marthinsens ansiktsløse rekkehus på 80-90-tallet. Men det var trygt og godt.

Likevel er jeg et barnebarn av bedehusbevegelsen og lekmannsbevegelsen. Et barnebarn som også bygget videre på denne lekmannsbevegelsens seige kamp for at alle skal få lese Bibelen selv og tro, uten å bli instruert av en overmakt. Selv gikk jeg til bøkene, studier og en forståelse av kristendommens lange og mangslungne kontekst. Derfor kjennes det som et paradoks å bli fremmedgjort av den samme tradisjonen.

Denne måten å betrakte sitt avkom med en ambivalens er en tradisjon som både arbeiderbevegelsen og lekmannsbevegelsen deler. Men fortsatt finnes en alternativ vei, man kunne valgt en annen strategi: Å omfavne og trekke veksler på forskjelligheten og kunnskapen. Det er ikke for sent, men det krever vilje. Kanskje krever det også mot.

[ «Problemet med forvaltertenkningen» ]