Problemet med forvaltertenkningen

Kristent forvalteransvar handler primært om å forvalte naturens gaver. Dette oppdraget kan leses ut fra 1. Mos 2,15 («dyrke og passe»), men det er dem som mener at også 1. Mos 1,26 og 1,28 («råde over») tydeliggjør dette ansvaret. Det finnes bibelvers som langt bedre løfter fram ærefrykt for alt levende, men disse makter ikke å utfordre en forståelse av at mennesker er satt til å passe på jorda.

Feilslutninger

Å forstå at mennesket har et «guddommelig mandat» til å passe på planter og dyr blir feil av tre grunner. For det første er det mennesket som faktisk utgjør den absolutt største trusselen mot naturlig forekommende planter og dyrs overlevelse; innsatsene for å redde kritisk truede pattedyr endrer ikke på dette.

For det andre er det feil å plassere mennesket «utenfor» naturen. Vi er en del av naturen og må forstå oss selv som sammenvevd i de ulike prosessene i naturen som opprettholder livet. En tenkning om Guds herredømme og allmakt peker i motsatt retning. Robin G. Veldman viser i The Gospel of Climate Skepticism. Why evangelical christians oppose action on climate change at blant høyreorienterte hvite evangelikale finnes en forvaltertenking. En slik tenkning utgjør for de fleste informantene hennes en motsats til det å erkjenne klimaendringer. Det å erkjenne menneskeskapte klimaendringer blir for disse en motsetning til å bekrefte Guds allmakt.

For det tredje bygger forvaltertanken på at planter og dyr er avhengig av mennesket. I realiteten er det motsatt: Planter og dyr greier seg utmerket uten mennesket; mennesket greier seg ikke uten planter og dyr.

Likevel ser vi at jorden utarmes for å dekke menneskelige behov. Husdyr utgjør 60 prosent av all biomasse blant pattedyr; fire prosent utgjøres av ville dyr; 36 prosent av mennesker. I sjøen er utviklingen tilsvarende. Omfanget av oppdrettsfisk som spises er større enn omfanget av villfisk som spises. Disse «kjøttvekt»-tallene sier imidlertid ingenting om vår avhengighet av alle de naturlige kretsløpene som bidrar til å skape og opprettholde liv, og som mennesker forstyrrer. Framfor å fokusere på Guds forhold til mennesket bør vi fokusere på Guds forhold til «alt som har livsånde i seg» (1. Mos 1,30).

Gitt at vi erkjenner at forvaltertanken ikke gir gode nok løsninger, har så kirkene likevel noe å bidra med?

Kirkens «klimaord»

Gitt at vi erkjenner at forvaltertanken ikke gir gode nok løsninger, har så kirkene likevel noe å bidra med? Jeg har intervjuet 18 ledere, tolv av dem fra næringsliv, miljøorganisasjoner og de største politiske ungdomspartiene. Et kapittel i boken Contemporary ecotheology, climatejustice and environmental stewardship in world religions viser mer.

Disse ble spurt om titler på nyere miljøvedtak fra Den norske kirke: Kirkemøtet og Bispemøtet. Jeg spurte også om miljørelevante ord som kirker enten har introdusert eller brukt i sin formidling. Videre spurte jeg om syn på ulike setninger som jeg selv hadde laget, knyttet til vann, jord, ild (energi), luft, biosfæren og kloden, med negativ og positiv vinkling i den samme setningen.

Jeg fant at det generelt var positiv vurdering av mange av titlene og ordene, og av de setningsleddene som knyttet seg til liv. Selv om noen informanter problematiserte begrepet rettferdighet, var det generelt stor støtte til begrepet klimarettferdighet, hvor Norge med sin oljerikdom har et særlig ansvar. Kristendommen fører videre en tradisjon med å stille til ansvar dem som misbruker sin makt til egen vinning uten konsekvenser for andre.

Jeg fant at ord som er brukt lenge i kirkesammenhenger, som «grønn kirke» og «forvalteransvar», generelt fikk bedre skår hos de tolv ikke-kirkelige informantene enn hos de seks kirkelige informantene. Også «vern om skaperverket» fikk høy skår, men noe lavere hos informanter fra næringslivet.

Én forklaring er at ord som er brukt lenge i kirkelige sammenhenger er mindre verdsatt hos kirkelederne, men oppleves som gode av de andre lederne. En annen forklaring er at disse ordene faktisk samsvarer med en forståelse av forvalteransvar. En informant fortalte at forvalteransvar betyr å bruke ressursene for å dekke menneskelige behov.

Dette er ikke nødvendigvis en uetisk tilnærming, men viser at forvalteransvar ikke evner å begrense menneskelig ressursutvinning. Forvaltningstilnærmingen til naturen er utilstrekkelig.

[ Helge Hognestad er presten som hverken biskop eller prost ville ha ]