Kommentar

En hyllest til bedehuset

Som 13-åring fikk jeg en nøkkel til bedehuset. Innenfor dørene fant jeg det lille lys jeg har.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Du skal ikke kjøre mange mil på en norsk landevei før de dukker opp som gjenglemte pappesker i grøftekantene bortover – stygge, små forsamlingslokaler bygget for å huse gårsdagens vekkelser. Men hvis du en gang har levd på innsiden av et sånt hus, ser du ikke takpapp og flassende husmorvinduer; du ser tilhørighet og hjemlig varme». (Oppstandelse, Eivind Buene, 2016)

Jeg har levd på innsiden av et sånt hus. Det var riktig nok verken smått, stygt eller gjenglemt. I 1985 var det helt nytt, med en gulvflate på 13.000 kvadratmeter. Bedehuset Bethel hadde blitt til Ålgård bedehus.

I tre år hadde frivillige arbeidsgrupper på 7–8 personer lagt bak seg over 30.000 dugnadstimer. Hver gruppe hadde én dag hver, og det ble arbeidet fra mandag til fredag 17.00-21.00, og fram til 16.00 på lørdager.

Omsorg, ansvar og frihet

Det finnes mange historier fra bedehusene. Noen av dem handler om skyld og skam. Om den store, truende pekefingeren. Om epleskrott-metaforer, frihetskamp og et livsfjernt miljø. Det er ikke til å komme bort fra at bedehuset for mange har representert moralisering og utfrysing. Men slik var det ikke for meg.

Bedehuset var stedet jeg fikk utfolde meg. Jeg fylles med glede når jeg ser tilbake på det i dag. Finnes det andre steder hvor ungdommer får så mye ansvar, omsorg og frihet som det vennene mine og jeg fikk?

Vi låste oss inn og ut allerede som 13-åringer. Laget filmer. Spilte i band. Arrangerte møter, turer, leirer og nyttårsfester. En ungdomsarbeider prøvde å lære meg trommer to timer før jeg skulle spille det samme instrumentet på et møte. Kanskje ikke den beste ideen, men det stod ikke på troen. Vi fikk plass og ble løftet fram.

Vi fikk ansvar. Vi var knapt konfirmert før vi var ledere for nye konfirmanter. En av mine beste venner ble ansatt i en liten stilling som ungdomsarbeider. Han var 17 år og naturligvis altfor ung og umoden til oppgaven. Men han fikk den, og han tok den. Bedehuset var stedet vi fikk utforske ferdighetene våre.

Foreldrene og lederne var der de også, men gjerne i bakgrunnen – på samme måte som de 30.000 dugnadstimene var i bakgrunnen. De stod ikke i veien for verken kreativitet eller utforsking. Skulle vi klatre inn vinduet til nabomenigheten – baptistkirken – og ta et bad i dåpsbassenget? Vi landet på nei. Eller kanskje vinduet bare var lukket.

Bedehuset var stedet jeg fikk utfolde meg

—  Thomas Espevik, kulturredaktør

Fra bedehus til bedehus

I starten var bordtennis og kiosken det viktigste. Men etter hvert tok vi tak i det andre som skjedde på huset. Det ble innredet et rockerom (ja, det var navnet), vi skaffet oss røykmaskin og lyskastere. På scenen var det ikke lenger flygel og sangboken som var i fokus. Vi hentet nye lovsanger, først fra Michael W. Smith, senere fra Hillsong. Samtidig insisterte vi på at lokalet vårt – ungdomsloftet – ikke var stort nok. Vi ville ned i hovedetasjen, til storsalen. Vi lagde logo og fikk et engelsk navn. Ålgård var ikke stort nok for ungdomsarbeidet vårt.

Jeg kan ikke huske at de voksne protesterte eller flirte av oss, selv om noen helt sikkert mente det gikk litt fort i svingene. Det var på våre premisser. Ingen konvensjoner eller begrensninger ble tredd ned over hodene våre.

Kanskje så de ungdommer med sterk tilhørighet? Det var i hvert fall det jeg kjente på. Så mye var jeg der i en periode, at jeg en gang endte opp utenfor bedehuset da jeg egentlig skulle til skolen. Jeg hadde gått feil – eller riktig – alt etter hvilket perspektiv man anlegger.

Troen var en naturlig del av det hele. En kveld kunne vi møtes i bibelgruppe for å snakke og be sammen. En annen kveld kunne vi se filmen «Plan 9 from Outer Space» bare fordi den var kåret til verdens dårligste film. Vi hadde Idol-kvelder, konserter, ungdomsuke og bilrebus. En kveld var vi ti personer. En annen kveld var vi langt over hundre. Og skjedde det ikke noe på vårt bedehus, så gjaldt det å komme seg til et annet. Jeg kan ikke forestille meg en bedre ramme for å forme både tro og vennskap.

Åpne armer

I dag kaller ungdomsarbeidet på Ålgård bedehus seg for Connect. De vil feire Gud, venner og livet i alt de gjør, skriver de på sin Facebook-side. Jeg lurer på om de kjenner til historien de er en del av. De 30.000 dugnadstimene som la grunnlaget for at de kan samles på bedehuset i dag. De mange lederne og foreldrene som har engasjert seg og hjulpet til i ulike perioder gjennom flere tiår. Alle som har lagt til rette for at nye ungdommer skal få kjenne tilhørighet og hjemlig varme på bedehuset.

Jeg tror ikke dagens Connect-ungdom vet at det var jeg og en kamerat som fant fram til navnet på ungdomsarbeidet deres. For nesten 20 år siden var det vårt forsøk på å ta bedehuset inn i framtiden. I samme slengen ble bordtennisbordet byttet ut med Playstation og Fifa. Vi var 17 år og trodde vi visste alt.

Jeg blir fort flau når jeg tenker på det i dag. Samtidig er jeg glad for at ingen stoppet eller korrigerte oss. Vi ble ikke sett på som potensielle epleskrotter. Vi fikk være ungdommer. Fulle av tro, skråsikre, kreative, utforskende og langt fra feilfrie. Er det en følelse jeg sitter igjen med fra bedehuset, så er det frihetsfølelse.

Bedehuset var ikke en pekefinger. Bedehuset var åpne armer. Det var der jeg fant mine beste venner i ungdomsårene, og det lille lys jeg har.



Thomas Espevik

Thomas Espevik

Thomas Espevik er kulturredaktør i Vårt Land. Han har jobbet i avisen siden mars 2022.

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar