På en vegg i et rødt 80-tallshus i Lommedalen henger et gulnet portrett med mørk ramme. Det er et slikt bilde som for mange tiår siden var vanlig å se på bedehuset, eller i hjemmene til bedehusfolket. Mannen i rammen, Ludvig Hope, var lekpredikant og første generalsekretær i Norsk luthersk misjonssamband.
Nå henger Hope hjemme hos en av grunnleggerne av SV, og første redaktør i venstresidens ukeavis Ny tid.
– Selv om jeg er uenig med Misjonssambandet slik de profilerer seg i dag, vedkjenner jeg meg røttene mine. Og jeg ser at de har betydd mye, sier Audgunn Oltedal (77), som også har vært nyhetsanker i NRK.
De hadde en far som drev fiske om vinteren og gård om sommeren, og de visste at veien tilbake til tøffe økonomiske kår var kort
— Audgunn Oltedal
En glemt historie?
Flere bøker har de siste årene tatt opp hva som skjedde med kirke og kristendom i kjølvannet av 1968: Da Gud skiftet mening av Tomm Kristiansen og Trond Bakkevig kom ut i 2018 i forbindelse med at det var femti år siden studentopprørene. I fjor kom Arven etter 1968 av Knut Dørum (red.) ut, og nå nettopp ga Jan Ove Ulstein ut Oppbrotsteologi på det lange 70-talet.
Audgunn Oltedal var der da det skjedde, som en av de mest profilerte kristensosialistene. Men hun mener historiefortellingen om 1968 glemmer et viktig aspekt: At kristenradikalismen som oppsto den gang, også har røtter på bedehuset og på vestlandet – i et kristent fotfolk som hadde kjent fattigdom på kroppen.
Hun merket det allerede da hun i 1967 flyttet fra Bryne til Bergen, og begynte i det kristne studentlaget. Her ble hun slått av hvor mange som hadde akkurat den samme bakgrunnen som henne selv.
– Og de som gikk i «Laget» kom ikke bare fra bedehusene. De kom også fra gruvemiljøet i Sulitjelma, fra industrimiljøet i Årdal og Husnes. Eller de hadde en far som drev fiske om vinteren og gård om sommeren, og de visste at veien tilbake til tøffe økonomiske kår var kort.
---
Audgunn Oltedal
- Audgunn Oltedal (født 1945) er medieforsker, redaktør og journalist. Hun deltok i skipingen av Sosialistisk Venstreparti.
- Oltedal mener historiefortellingen om 1968 i stor grad har oversett innflytelsen fra det kristne småkårsfolket.
---
Myndige lekfolk
Hun har etternavnet sitt fra Oltedal i Rogaland. Et sted som ligger like ved Dirdal, som nylig kom på manges lepper gjennom NRK-serien Lykkeland. I serien ble dette selve symbolet på levesettet forut for «Oljå» – da rikdommen flommet inn over Norge etter funnet på Ekofisk i 1969.
– Bedehusmiljøet i Stavanger var karikert i serien, synes Oltedal, som derimot ikke reagerte på fremstillingen av Dirdal: Folk kom fra små kår – og akkurat som i serien var dette mennesker som visste hva de mente, og var sta nok til å stå for det.
Oltedal mener dette har historiske røtter, og at vi her også finner en kime til kristensosialismen på 60- og 70-tallet:
– På 60-tallet var det ikke mer enn 80 år siden Norge hadde fått parlamentarisme. Den gang sto Høyre og embetskirka sammen mot innføringene av parlamentarismen, og de gjorde sitt beste for å skremme pietistene fra å følge sin overbevisning og stemme radikalt, sier hun, og mener dette ikke ble møtt med velvilje hos kristne lekfolk som allerede hadde blitt hindret i å organisere seg og å dyrke sin Gud slik de ville.
[ Jan Ove Ulstein: – Teologien etter 1968 ble kjedelig ]
Oltedal ser derfor kristne organisasjoner som Misjonssambandet og «Vestlandske» som del av en politisk bølge som sammenfaller med både kampen for nynorsk, og venstresidens hjertesaker, som rett til sosial trygghet og kvinners stemmerett.
– Jeg skal ikke underkjenne at lekmannsbevegelsen var preget av konservativ teologi – men vi må forstå at store deler av lekmannsbevegelsen kjente seg igjen i kampen for demokrati, bedre sosiale kår og utdanning – og at de i 1884 stemte Venstre. Siden stemte de Venstre, KrF, Senterpartiet og til dels Arbeiderpartiet, men aldri Høyre. Det er et klasseperspektiv som kommer fram gjennom mange av de gamle lekmannsorganisasjonene, sier Oltedal.
Det er et klasseperspektiv som kommer fram gjennom mange av de gamle lekmannsorganisasjonene
— Audgunn Oltedal
Pasifisme og EU
I bevegelsen som til slutt dannet SV, var kristensosialistene en betydelig gruppe. De gjorde seg bemerket i nettopp Lykkeland-byen Stavanger. Her sto Oltedal på Stortingslista til Sosialistisk Valgforbund i 1973 sammen med Berge Furre.
To år i forveien hadde for øvrig tre studenter ved Misjonshøgskolen blitt truet med å miste studieplassen hvis de ikke trakk seg ut av denne gruppen, som var en forløper til SV.
Paradokset er at det i det samme lekmannsmiljøet fantes stort rom for politisk engasjement. Da Oltedal startet som journalistlærling i Dagen, var avisens redaktør Arthur Berg en tydelig politisk røst. Han var konservativ teologisk – men ikke politisk, og forsvarte pasifisters rett til å nekte militæret. Berg var også sentral i oppstarten av folkebevegelsen mot EEC, altså EU.
I studentmiljøet i Bergen var det nettopp Skolelaget som løftet debattene:
– I motsetning til Oslo var det lite futt og fres i Studentersamfunnet i Bergen i disse spørsmålene. Men fra Laget sendte vi en støtteerklæring til studentene på Misjonshøgskolen. Du kunne ha radikale politiske meninger, og slenge rundt deg med slagord som «USA ut av Vietnam, Norge ut av Nato». Likevel gikk det an å være med å styre og stell.
Kommunistspøkelset
– Så hvorfor skar det seg, for eksempel i Stavanger?
– Jeg tror det avgjørende var at vi handlet, og gikk aktivt inn i et politisk samarbeid på venstresiden.
Argumentet fra skolen, var at de tre befant seg i en «uholdbar ideologisk konfliktsituasjon». Kort fortalt: Gjennom Sosialistisk Valgforbund samarbeidet de med kommunister. Mange kristne så kampen mot kommunismen som en åndskamp, men de var ikke alene, bemerker Oltedal:
– Husk på at også Arbeiderpartiet var veldig kommunistfiendtlige.
Da Oltedal til slutt tok farvel med laget, var dette etter et seminar der de hadde inviterte en kvinnelig teolog. Da det viste seg at hun var ordinert som prest, måtte gjengen i Bergen si at hun likevel ikke fikk komme.
– Da sa det stopp for meg, sier Oltedal, og forklarer at hun ikke kunne både slåss politisk for kvinnefrigjøring og godta en underordningsteologi i det kristne miljøet hun deltok i.
Ikke som Trump
Under lansering av Jan Ove Ulsteins bok, mente Rune Slagstad at Den norske kirke har foretatt «et hamskifte». I spørsmål om kvinnelige prester og homofilt ekteskap har deler av lekmannsbevegelsen tatt avstand fra Den norske kirkes veivalg. Oltedal mener likevel at 1968 har satt tydelige spor i bedehusland.
– Det har bidratt til at ledelsen i de store lekmannsorganisasjonene ikke har fått fotfolket nok med seg i synet på kvinneprester eller homofili, og til at vi i dag ikke har et bedehusfolk i Norge som ligner på de evangelikale Trump-tilhengerne.
