Tårenes nådegave

«Hjertet roper til Herren. La tårene renne som bekker, både dag og natt! Unn deg ikke hvile, la ikke øyet få ro!». Disse ordene ved åpningen av pinsefestivalen «Dypere åndedrag» i Tanum kirke fikk en tanke til å slå ned i meg: Nå trenger vi at Ånden gir oss tårer.

Klagesangene i Bibelen var lesningene denne fredagskvelden ved innledningen til pinsen. De fire kapitlenes ytre ramme er en by som er blitt hærtatt og plyndret. I gatene ligger lik, folk streifer omkring på leting etter mat.

Hvorfor gråter jeg ikke?

Krig er ikke noe nytt. Krigen rammet Jerusalem for 2500 år siden. Det er krig i Jemen, i Sudan, i Kongo. Og det er krig i Europa. Vi blir opprørt, vi krangler om hvem som har skylden, vi prøver å hjelpe. Eller vi prøver å glemme, å se en annen vei. Men hvorfor gråter jeg ikke?

Jeg tror vi alle har opplevelser av hvordan tårene skylte vekk det såre og bitre og gjorde sinnet lettere.

—  Erling Rimehaug

Gråten er et tegn på at situasjonen virkelig angår meg. Den gir meg en mulighet til å reagere på et virkelig personlig plan. Dermed, tror jeg, endres også mitt forhold til hendelser og personer. Når jeg ikke gråter, er det kanskje fordi jeg beskytter meg mot å ta inn over meg det som skjer.

Jeg kunne også gråte over natur som går tapt. Jeg har lidende venner som det er all grunn til å gråte med. Jeg har mine egne sorger over det som ikke ble som det skulle, over det som er tapt, det som kanskje venter meg. Jeg kjenner at alt dette kunne være noe å gråte over.

Redd for å miste kontrollen

«Jeg skulle gjerne ha grått. Men jeg har glemt hvordan. Jeg skulle hatt noen gråtekoner til å hjelpe meg. Sorgen kan bli så lammende, følelsene så overveldende, at evnen til å gråte forsvinner. Når ulykken blir stor nok og sorgen sterk nok, blir gråten en umulighet. Hvis følelsene skulle slippes løs, er jeg redd for å revne, for å gå til grunne. Om jeg begynner å gråte, er jeg redd for å skylles bort i en flom som utsletter meg.»

[ Presten som måtte innsette seg selv ]

Dette skrev jeg i boken «Når Gud blir borte» for 23 år siden. Den gang var det depresjonen som gjorde at jeg ikke kunne gråte. Når følelser blir farlige, blir vi redde for gråten, for da kan vi miste kontrollen.

Men når demningen så brister, er gråten helbredende. Jeg tror vi alle har opplevelser av hvordan tårene skylte vekk det såre og bitre og gjorde sinnet lettere. Da kan sorgens tårer kan bli til gledestårer.

Vekkelsens tårer

Tårene har ofte fulgt vekkelsene. Der vitnes det om gråt over synden, men også om gledestårer for frelsen. Jeg har selv en slik sterk opplevelse der jeg plutselig så mine egne holdninger og handlinger i et nytt lys og ble fylt av sorg og fortvilelse over hvem jeg var. For så, etter bekjennelse og omvendelse, å kunne gråte av glede over at jeg var tilgitt og elsket.

Dette er en form for tårer som kirkefedrene var sterkt opptatt av. «Når sjelen blir tårefylt og myk uten vår innsats, da la oss løpe, for Herren har kommet uinvitert og gitt oss en svamp av gudgitt sorg og kjølig vann fra oppriktige tårer som kan vaske vekk våre synder», skriver Johannes Klimakos i «Himmelstigen» på 600-tallet. Han sammenligner tårene med dåpens vann.

Rørt til tårer

Men Johannes påpeker at ikke er alle tårer er gudgitte. Det er også tårer som uttrykker forfengelighet, sier han. Om vi skulle brukt et moderne språk, ville vi kanskje snakket om sentimentalitetens tårer. De fremmer selvopptatthet og selvmedlidenhet. Det er ikke helbredende.

[ Ungdom i Oppdrag-leder forsvarer Ukrainas bønn om «hellig hevn»: – Davids kamp mot Goliat ]

Vi sier ofte at vi blir rørt til tårer. Det er gjerne når vi overveldes av skjønnhet eller overraskes av godhet. Det er også en form for nådegave. Frukten av den kan være et takknemlig sinn.

Å slippe klagen til

Oppfordringen til tårer står altså i Klagesangene. Å klage er å vise sine ekte følelser for Gud, og slik er klage i slekt med tårene. Men klagen slipper altfor sjelden til i kristne forsamlinger. Derfor kjente jeg det så godt da Tanum kirke viet en hel kveld i tekst og musikk til Klagesangene.

Da, når vi står nakne foran Gud, når vi slipper våre sanne følelser til, kan vi oppleve at han kommer oss i møte.

—  Erling Rimehaug, kommentator

«Han har murt meg inne, jeg kommer ikke ut, han har gjort lenkene tunge. Selv når jeg skriker og roper om hjelp, stenger han bønnen min ute. Han har sperret veien med steinblokker, gjort stiene mine krokete. En bjørn som ligger på lur, en løve i bakhold er han mot meg. Han har ført meg på villspor, revet meg i stykker og ødelagt meg.» Så drastisk anklager Klagesangene Gud.

Det skal stå noe på spill når vi møter Gud. Vi har ikke kontroll på ham. Hans tanker er høyere enn våre - og det innebærer at han ikke kan gripes av våre tanker. Frykten for hvem Gud er kommer til orde i Bibelen, ikke minst i Klagesangene.

Fra klage til tillit

Men nettopp her finner vi også noen av de vakreste og mest tillitsfylte ordene i Bibelen: «Men én ting legger jeg meg på hjertet, og dette gir meg håp: Herren er nådig, vi går ikke til grunne. Hans barmhjertighet tar ikke slutt, den er ny hver morgen. Din trofasthet er stor»

[ Nonne begravd i 2019 har nesten ikke råtnet ]

Hvordan kan dette henge i hop? Hvordan kan anklagen mot Gud ende opp i en slik tillitserklæring? Jeg tror svaret nettopp ligger i at forsvarsverkene blir revet ned og de fromme maskene lagt vekk. Da, når vi står nakne foran Gud, når vi slipper våre sanne følelser til, kan vi oppleve at han kommer oss i møte.

Når vi opplever det, kommer tårene. Og ut av det strømmer også lovsangen - en lovsang som er ekte fordi den er båret av forundringen over at Gud likevel er god.