Presten som måtte innsette seg selv

Slik beskriver han det selv: En følelse av Guds nærvær, som sprenger rammene for hans sanser og logikk, omslutter ham da han drar hjem fra menighetskontoret. Når han kommer inn i stua hjemme, kjenner han at hele rommet er fylt av en fred som også fyller ham. Denne følelsen blir med ham inn i den neste dagen, inn i Høvik kirke og opp på prekestolen søndag 21. september 1980.

Dette er gudstjenesten da Helge Hognestad med Kirkedepartementets velsignelse må innsette seg selv som prest. Fordi prost, biskop og en samlet kirkeledelse har nektet å stille.

Mandagen etter står dette på forsida av Vårt Land: «Hundrevis måtte stå ute mens Hognestad prekte». De som fikk plass i kirken fikk høre ham preke om at Gud finnes i naturen, at vi ikke kan vite om Jesus faktisk vekket Lasarus fra døden, og om at samfunnsordninger kan sperre for Gud.

– Det er klart jeg var spent, men den følelsen som omsluttet meg gav meg visshet om at Gud er med meg i dette. Jeg tror det hang sammen med at mange ba for meg, sier Hognestad.

Mange forteller at de har slike religiøse opplevelser. Å få Den norske kirke til å ta det på større alvor, har i snart 50 år vært én av Hognestads kampsaker. En annen er å få slutt på forkynnelse om at Jesus døde for våre synder. En tredje er at vi mennesker har tilgang til det guddommelige inni oss, og at vi derfor må søke kontakt med dette og slutte å fokusere på synden. For å nevne noe.

Samtidig har han vært bestemt på én ting: Han vil være prest i Den norske kirke. I opposisjon, men innenfor. Hva kunne vel gå galt?

En trussel for kirken

Hognestad hadde vært eneste søkeren til prestestillingen på Høvik. Men alle biskopene og Menighetsfakultetet (nå MF vitenskapelig høyskole) gav Kirkedepartementet beskjed om at han var uskikket til stillingen.

Mye av grunnen var at Hognestad to år før hadde disputert med en doktorgradsavhandling som satte spørsmålstegn med en rekke kristne dogmer, og hevdet at forkynnelsen av disse først og fremst rettferdiggjør og opprettholder kirkens makt over andre. På lederplass skrev Vårt Land at det var ufattelig at avhandlingen ble godkjent.

Vårt Land rapporterte også fra disputasen, og kunne melde at Hognestads doktoravhandling ble sablet ned av de profilerte teologene Per Lønning, Gustaf Wingren og Jacob Jervell. Per Lønning oppsummerte det slik: Det er ikke lenger mulig å opprettholde en kirke, langt mindre for kirken å tale normativt i dag, om Hognestads teologi blir utfoldet.

To år etter dette oppstyret ansatte altså Kirkedepartementet Helge Hognestad som prest på Høvik.

Det er ikke lenger mulig å opprettholde en kirke, langt mindre for kirken å tale normativt i dag, om Hognestads teologi blir utfoldet

—  Teolog Per Lønning i 1978

I restene etter OL

– Nå er det like før det springer ut. Det er vel grønt i Oslo allerede. Sommeren pleier å ligge 14 dager etter her oppe, sier Hognestad, som nettopp fylte 83 år.

Gjennom stuevinduet på huset som ble bygget til Lillehammer-OL, kan han skimte Mjøsa gjennom en glipe mellom leilighetsbyggene som har kommet opp. Her bor Hognestad sammen med Borgny, som han har vært gift med siden 2007, og som akkurat nå sitter på toget for å treffe sine barnebarn i Oslo.

Ved stuevinduet skal skaugumbegoniaene snart spire i seks store blomsterpotter. I etasjen over er rom som ble bygget for å være soverom for utenlandske sportsjournalister under OL. Nå er et av dem arbeidsrom, fullt av teologiske skrifter, og med en dataskjerm som nok må være en av de første flatskjermene som ble produsert for privatmarkedet. Et annet er stille- og meditasjonsrom. Før mediterte han på gulvet, nå mediterer han i en lenestol.

– Det er da jeg føler Gud er nærmest, sier han, og legger hånden på brystet.

– Vi kan søke innover mot det guddommelige i oss. Når jeg ber, utsetter jeg meg for å bli forandret, mer enn å søke å påvirke Gud. Å skulle påvirke Gud er litt som å påvirke tyngdekraften, det er mer bare noe vi må tilpasse oss etter.

En egen teologi

I begynnelsen av mai kom Jan-Ove Ulsteins bok Sosiologi, teologi og Helge Hognestads doktoravhandling. Den plasserer Hognestads doktorgradsavhandling og prestegjerning inn i en historisk kontekst som var preget av debatt om hva slags samfunnsaktør kirken bør være.

Etter et helt liv i randsonen av det teologiske og sosiologiske fagkretsene, var det talende at bokutgivelsen ble markert med et seminar med bidrag både fra sosiologer som Rune Slagstad, Pål Repstad og Olaf Aagedal, og de pensjonerte biskopene Tor B. Jørgensen og Andreas Aarflot. Det ville vært feil å tolke oppmerksomheten som et tegn på at Hognestads teologi nå slår an i etablerte kretser. Men fra både boka og seminaret er det tydelig at Hognestad nå regnes som en sentral skikkelse for å forstå debatter om kirkens forkynnelse, maktutøvelse, samfunnsengasjement, og forholdet mellom kirke og stat.

Vi kan søke innover mot det guddommelige i oss. Når jeg ber, utsetter jeg meg for å bli forandret, mer enn å søke å påvirke Gud

—  Helge Hognestad

– Hva var det egentlig du ville få fram i doktorgradsavhandlingen din?

– Det ene er at Bibelen er et historisk dokument som vi må oversette for å relatere til våre egne erfaringer. Det andre er at forkynnelsen ikke kan ses som en ren utleggelse av bibeltekst, men at menigheten og situasjonen er avgjørende for hva man ser i teksten.

– At teksten er så åpen at man kan finne den betydning man søker?

– Ja, det er litt sånn. Våre tolkninger er preget av det øyet som ser, samtidig som evangeliet har en dyp visdom vi må få tak i. Mennesket er ikke først og fremst en synder, mennesket har Guds rike inni seg, som Jesus sier. Derfor blir det meningsløst å snakke om at Jesus sonet for våre synder. Det er et budskap som står i veien for det opprinnelige kristne budskapet om Guds nærvær.

– Tror du ikke mennesket er syndig?

– Jo, men det ødelegger ikke vårt forhold til Gud. Det ødelegger vårt forhold til medmennesker. Og da trenger vi ikke tilgivelse fra Gud, men fra menneskene vi har såret.

– Så hvorfor måtte Jesus dø på korset, tenker du?

– Fordi datidens makthaverne ikke tålte budskapet hans. Han døde ikke for å sone, men som en konsekvens av at han hadde vekket folk. Han flyttet Gud fra der ute til der inne, og bidro på den måten til å heve menneskets bevissthet, men samtiden var ikke moden for å ta imot – og de korsfestet ham.

– Måtte Jesus dø på korset for at vi skulle ha et gudsnærvær, eller måtte han det ikke?

– Det kan jeg ikke svare på. Det skjedde. Når kjærlighet møter makt, så ender det på korset.

[ Forfatter vil dokumentere at tungetale kan være reelt språk. Teolog er skeptisk ]

Hognestad-kristne

En gravferdskonsulent legger blomsterkranser på gulvet foran en hvit kiste inne i Høvik kirke. Organisten øver på en popballade på pianoet. Det er hverdag i Den norske kirke.

Skarp mai-sol skinner inn gjennom glassmaleriene med apostlene, og inn på Karin Skog og Ingerid Katharina Havig. I en årrekke har de kalt denne kirken for sin – mye på grunn av det som skjedde her på 80-tallet.

– Ofte når jeg er i kirken, får lyst til å rekke opp hånda, si «nei» og protestere på det som blir sagt, sier Karin Skog.

Hun vokste opp i området og har lenge bodd like i nærheten av kirken. Skog er av dem som kaller seg Hognestad-kristen, en benevnelse som har fått et visst fotfeste i området. Hun sier at hun forstår hvorfor Hognestad sier han selv ikke er begeistret for begrepet.

– Det er jo veldig lett at man fokuserer på ham, da. Og slik skal det ikke være. Men jeg har kalt meg Hognestad-kristen. Det handler om at han tolker bibelteksten på en måte som gjør den så tilgjengelig, og at den treffer noe som jeg kan tro på. Ikke sant? Så Hognestad-kristen, det er et begrep her, det.

Selv om godstrafikken inn og ut av sentrum dundrer forbi på Europavei 18 like nedenfor, er det stille og rolig oppe på fjellknausen. Ingerid Katharina Havig viser vei til et møterom i menighetshuset, så vi er ute av kirken før de første i gravfølget kaver seg opp bakken.

Jeg har kalt meg Hognestad-kristen. Det handler om at han tolker bibelteksten på en måte som gjør den så tilgjengelig, og at den treffer noe som jeg kan tro på

—  Karin Skog

Havig tror noen kanskje ser på henne som en åndelig «shopper», som fant veien til kirken gjennom Hognestad og meditasjon i kirkerommet.

– Forkynnelsen berører ved å fokusere på det guddommelige mennesket, og ikke det arme og syndige. Det er en forkynnelse som gir meg en god følelse, som ligner den jeg får ved meditasjon. At jeg går innover. At Gud er i meg. Gud er skaperen, og jeg er skapelsen. Jeg kan ikke kjenne igjen noe jeg ikke har her.

Hun legger høyre hånd over hjertet sitt.

– Jeg kan kjenne igjen deg nå. For jeg har deg her. Her inne i meg. Jeg har sett deg.

Etterdønningene på Høvik

Det finnes bilder fra Høvik kirke på begynnelsen av 80-tallet, med fulle benkerader, folk som står langs veggene og sitter på gulvet under prekestolen, som Hognestad preker fra. Karin Skog og Ingerid Katharina Havig er ikke på disse bildene. De fleste som er på dem, er borte nå.

Men Skog husker oppstyret, parkeringskaoset og køene på kirketrappa. Og Havig flyttet hit i 1984, altså like før det som skulle bli omtalt som «Hognestad-saken» ble løst med at hovedpersonen mer eller mindre frivillig sa opp prestejobben og ble statsstipendiat.

Mer om det om litt.

Karin Skog og Ingerid Katharina Havig er vitner om at det som skjedde i kirken her på begynnelsen av 80-tallet, fortsatt har et avtrykk i lokalmiljøet. Som aktiv i menighetsrådet merket Ingerid Katharina Havig at det sitter i veggene her, at dette i lang tid var krevende for menigheten han måtte forlate.

Etterdønningene fra 80-tallet har også kommet til uttrykk i aktiviteter i kirkelig regi, som meditasjon og møte med Snåsamannen – som Havig forteller selv ba om å bli invitert til Høvik kirke. Da Ingerid Katharina Havig jobbet som sykepleier med døende mennesker, opplevde hun også at hun stod i etterdønningene av Hognestads virke på 80-tallet.

– Det var en gang en venninne av meg som ikke var troende, sa «men Ingrid, du er heldig, du har jo tro. Jeg ligger og dør. Jeg har ikke noe tro. Jeg skulle jo vært mer i kirken, da Hognestad var der», og så videre. Da kunne jeg svare ...

Og nå legger Ingerid Katharina Havig trykk på hver, enkelt, stavelse:

– Det går ikke an å ikke tro. Du er ivaretatt.

Fram til nå har ordene fosset raskt ut av henne. Nå stivner smilet, og øynene blir blanke.

– Så hun ligger der og dør, og spør: «Så jeg tror? Er det greit?» Og da kan jeg si: «Ja, det er det. Alt er i orden. Du er i varetatt. Du vet det».

40 år på ett avsnitt

Etter køene og parkeringskaoset utenfor Høvik kirke på begynnelsen av 80-tallet, er dette det som skjer de neste 40 årene:

Som prest ble Helge Hognestad stående i en spagat, hvor han på den ene side forrettet kirkens liturgi og ritualer, og på den andre forkastet mye av det sentrale i det de representerte. Etter samtaler med biskop Andreas Aarflot fikk Hognestad valget mellom avskjedssak eller å søke et halvt års permisjon. Han valgte det siste, og takket deretter ja til å bli statsstipendiat, med lønn fra Kulturdepartementet, noe som lot ham fokusere på sine egne forsknings- og bokprosjekter.

Etter en hjertestans i 1994 faller han inn i en dyp og langvarig depresjon. Når han omsider kommer seg ut, står det klart for ham at det jo er prest han vil være. Men våren 1998 konkluderer biskop Andreas Aarflot med at det er «uoverstigelige hindringer i veien» for dette.

Så får Hognestad en drøm om Rosemarie Köhn.

– Jeg drømte jeg at jeg kom til henne og gråt fortvilt over situasjonen i livet mitt, og hun lyttet hun til meg. Og da jeg våknet om morgenen tenkte jeg, ja, kanskje jeg skal ta kontakt med henne. Det førte til at hun tilbød meg å jobbe som ikke-ordinert prestevikar i Trysil høsten 1998.

Han søker om å få tilbake presterettighetene. Etter en ny debatt om Hognestads lære, åpner kirkeminister Trond Giske for at Hognestad sommeren 2000 igjen kan bli ordinert.

Etter ti år som prest i Hamar skriver Hognestad at påskefortellingen handler om veien alle mennesker er kalt til å gå – og kaller den en myte som handler like mye om oss som om Jesus. Artikkelens teologiske betraktninger slår ikke an hos Solveig Fiske, som da har tatt over som Hamar-biskop. Tre måneder før Hognestad skal gå av med pensjon, tar hun ham ut av prestetjenesten. Men hun lar ham beholde ordinasjonen, så han fortsatt er ordinert prest når han blir pensjonist.

Og nå, våren 2023, er Hognestad doktorgradsavhandling omdreiningspunkt for en fem hundre siders bok. I en kronikk i Vårt Land skriver Gyrid Gunnes og Stig Lægdene at boka til Jan-Ove Ulstein «er en anledning for Den norske kirkes lederskap til å gå inn i en prosess hvor de spør seg selv om Den norske kirke burde handlet annerledes». De foreslår at Bispemøtet kan ta initiativ til et årlig Hognestad-seminar.

Bør det være rom for dette i Den norske kirke?

6. mai i år stiller Andreas Aarflot seg bak en talerstol på Litteraturhuset i Oslo. Han har grå dress, rødt slips, og ved siden av ham sitter Gyrid Gunnes, som like før har sagt at Den norske kirke bør be om unnskyldning for måten den har behandlet Hognestad. Tre stoler bortenfor sitter Hognestad selv.

Aarflot legger et ark på talerstolen. Noen unnskyldning kommer ikke.

– Min rolle var bestemt av mandatet som biskop. Jeg følte meg bestemt av, og handlet under, det ansvar og oppdrag min kirke hadde gitt meg, og som ble lagt på meg ved bispevigslingen. Og jeg prøvde å utøve det på en ansvarlig måte, forteller Aarflot.

Videre leser han fra brevet han sendte til Kirkedepartementet den gangen – hvor han skriver at det ikke har vært noen enkel avgjørelse. For jo, han mener faktisk at Hognestad har tatt opp en rekke viktige spørsmål.

– Men så gjentar jeg at den analyse jeg har gjort, tvinger meg til å komme til den konklusjon at jeg ikke kan anbefale at han blir tilsatt.

Jeg følte meg bestemt av, og handlet under, det ansvar og oppdrag min kirke hadde gitt meg

—  Andreas Aarflot, biskop emeritus

Allerede mens han fortsatt var prest på Høvik fortalte Helge Hognestad Asker og Bærum budstikke at han måtte gi «biskop Andreas Aarflot rett når han sier at Hognestad har gått ut over sitt ordinasjonsløfte». Førti år senere ser Hognestad fortsatt det poenget. Men han mener likevel Aarflot burde handlet annerledes.

– Ja, jeg synes jo det. At han kunne vært litt mer interessert i om det var noe samlet i det jeg hadde formidlet i avhandlingen min. Men det var ikke noen spørsmål om det. Aarflot gjorde det som for ham var riktig, og selv om jeg synes han kunne konkludert annerledes, har jeg ingen vanskelige følelser knyttet til det.

Ser saken annerledes

– Hva med Solveig Fiske, som tok deg ut av prestetjenesten i 2010?

– Det synes jeg var verre. Jeg følte ikke at hun forstod hva jeg prøvde å få fram. Vi hadde samtaler, men jeg følte at det var meningsløst. Vi forstod ikke hverandre. Og jeg synes det var unødvendig å ta meg ut av prestetjeneste tre måneder før jeg ble pensjonist.

Solveig Fiske gikk av som biskop i 2022. Hun ser saken annerledes.

– Jeg ser at han opplever det som lite åpent, lite konstruktivt og strengt. Det må jeg høre, og jeg kan jo ikke si at Helge Hognestad skal vurdere disse samtalene på en annen måte enn han gjør. Men jeg har forsøkt å skjelne mellom hans verdifulle bidrag, og med bakgrunn i tilsynsansvaret finne en reaksjon jeg tenkte var sakssvarende. Men det kan tenkes det hadde vært klokt med en annen reaksjon, sier hun.

Hans tjeneste har vært preget av lojalitet til kirkens liturgier. I lys av dette, tenker jeg at det er riktig at Helge fortsatt er prest

—  Solveig Fiske, biskop emeritus

Ifølge Fiske var det aldri snakk om å reise læresak eller vurdere å frata ham presterettighetene.

– Det som er viktig for meg i den helhetsvurderingen, er at hans tjeneste har vært preget av lojalitet til kirkens liturgier. I lys av dette, tenker jeg at det er riktig at Helge fortsatt er prest.

---

Dette er saken

• I 1978 publiserte teolog Helge Hognestad doktoravhandlingen Forkynnelse som legitimering. Eksegetisk-homiletiske studier til Matteusevangeliet i to bind. Den hentet inspirasjon fra nyere britisk erfaringsteologi, og særlig «urban theology» som Hognestad hadde blitt kjent med på studieopphold i Sheffield, og fra den kirkeorienterte amerikanske kunnskapssosiologien, representert ved Peter Berger.
• Det var det andre bindet, Forkynnelse til oppbrudd som skapte mest debatt. Innledningen kan leses som en bekjennelse, der forfatteren gjør rede for at dette er resultat av en personlig frigjøringsprosess: «jeg er blitt fri fra bestemte, bundne og kirkelig autoriserte måter å tenke, snakke og handle på».
• Hans ansettelse som kapellan på Høvik 1980 skapte så stor kirkelig uro at han ved utgangen av 1984 måtte trekke seg fra sin stilling og ble statsstipendiat. Han sa fra seg presterettighetene.
• I 1998 tok Rosemarie Köhn ham inn som vikarprest i Hamar bispedømme. I 2000 ble han igjen ordinert prest.
• I 2010 skrev Hognestad teksten «Påskemyten» i Klassekampen. Den ble tolket som at han reduserer historien om Jesu død til en symbolsk fortelling uten historisk grunnlag. Biskop Solveig Fiske tok ham ut av prestetjenesten, tre måneder før han ble pensjonist. Men han mistet ikke presterettighetene, så han kunne fortsette som vikarprest etter han ble pensjonist.
• 6. mai 2022 ble Jan-Ove Ulsteins bok Sosiologi, teologi og Helge Hognestads doktoravhandling gitt ut på Cappelen Damm Akademisk.

(Kilder: Store norske leksikon, Sosiologi, teologi og Helge Hognestads doktoravhandling (Ulstein), Vårt Lands arkiv)

---

I bakspeilet

Helge Hognestad skifter til treningstøy. En slitasjeskade på ryggen gjorde at han nesten ikke kunne gå for et år siden. Fordi han jevnlig kommer seg på treningssenteret på Storhamar, holder han ryggen i sjakk. I tillegg henger det noen treningstau fra taket i oppholdsrommet i andre etasje. På gulvet ligger en yogamatte, en treningsball og håndvekter. På bordet er Bibelen og Caroline Serck-Hanssens bok om den ortodokse kirken. Telys overalt.

– Når du ser tilbake på nærmere 50 år som en rød klut i Den norske kirke: Hva ville du gjort annerledes?

– Hm. I perioder kan jeg ha virket for provoserende i uttalelsene mine, og vært for skråsikker og slikt. Kanskje jeg kunne ha gjort det annerledes. Egoet har også vært der, et ego som har hatt ønsker om å stå frem og mene ting, være synlig og alt det der. Men jeg føler at det har vært noe dypere som har leda meg.

Han har det fint nå, forteller han. Takknemmelig for den nye oppmerksomheten, men skuffet over at teologien hans foreløpig ikke har fått større gjennomslag.

– Det er slik det er. Men jeg etterlater meg jo noen bøker som vil overleve meg, så får vi se.

[ «Kirken ber om vår tilgivelse – har de ikke tatt nok?» ]