Vil bryte blå maktdominans

En æra i tysk og europeisk politikk tar slutt etter valget 26. september, når Angela Merkel takker av etter 16 år som statsminister. Den trauste kristendemokraten, en realfagutdannet prestedatter fra det tidligere Øst-Tyskland, kom til makten nærmest som en nødløsning da hun ble CDUs kanslerkandidat i 2005. Men med årene ble den hardtarbeidende protestanten en populær garantist for tysk framgang og stabilitet, og en av verdens mest respekterte statsledere.

Sosialdemokraten Olaf Scholtz stilte seg bak den markedsorienterte partilinjen i 2002, men er nå statsministerkandidat med et mer radikalt program, som lover en mer aktiv stat og økt sosial rettferdighet.

—  Geir Ove Fonn

PR-katastrofe under flommen

Når Merkel nå gir seg, er det duket for at den sju år yngre partifellen Armin Laschet (60) overtar roret som statsminister i en CDU-ledet koalisjonsregjering. Ministerpresidenten i Nordrhein-Westfalen har imidlertid håndtert koronapandemien i delstaten dårlig, og har vært svak i valgkampen. Et PR-messig bunnpunkt var bildene av en leende og spøkende Laschet som besiktiget de voldsomme ødeleggelsene etter flommen som kostet nær 200 tyske menneskeliv tidligere i sommer. Siden har oppslutningen om den kristendemokratiske partialliansen CDU/CSU fått en merkbar knekk.

Tabbekvoten er også ganske full for statsministerkandidaten til De grønne, den debattsterke Annalena Baerbock (40), som sliter med anklager om plagiering og skjønnmaling av sin CV, samt uheldig bruk av N-ordet i et intervju nylig. De grønne har på de beste meningsmålingene tredoblet oppslutningen fra knappe ni prosent i valget for fire år siden. Partiet som har markert seg med den mest offensive politikken for klimakamp og grønn omstilling, samt sin brodd mot det autoritære Kina, lå i våres an til å kunne bli større enn CDU ved valget. Nå har imidlertid medvinden løyet, og på de siste målingene er De grønne igjen under 20 prosent.

[ Støre fester grepet ]

Åpner for lyserød veteran

Tabbene til de to statsministerkandidatene er godt nytt for den tredje kandidaten, Olaf Scholz (63) fra det sosialdemokratiske partiet (SPD). Han har vært en populær borgermester og regjeringssjef i delstaten Hamburg, arbeids- og sosialminister i Merkels første koalisjonsregjering, og er finansminister i dagens regjering.

Scholz er i likhet med CDUs Laschet verken spesielt karismatisk eller retorisk slagferdig, men framstår solid og skårer høyt på troverdighet og gjennomføringskraft. Han satt i ledelsen som generalsekretær i 2002, da SPD vant valget og Gerhard Schröder kunne fortsette som partiets foreløpig siste statsminister. For å få fart på en stagnert økonomi, gjennomførte Schröder omstridte reformer med blant annet kutt i sosiale velferdsordninger og deregulering i arbeidslivet, en markedsliberalisering som støtte fra seg millioner av velgere i arbeiderklassen. Tillitssvikten bidro til at det tidligere statsbærende partiet nærmest ble halvert i løpet av de 15 årene mellom valgene i 2002 og 2017, fra 38,5 prosent til 20,5 prosent.

[ Bore: Politikerne nekter å lytte ]

Sosial rettferdighet

Scholtz stilte seg bak den markedsorienterte partilinjen i 2002, men er nå statsministerkandidat med et mer radikalt program, som lover en mer aktiv stat og økt sosial rettferdighet. Partiet vil ha betydelig høyere minstelønn, tryggere kontrakter i arbeidslivet, høyere barnetrygd, reduserte skatter for lavtlønnede, skatteøkning for de rikeste og gjeninnføring av formuesskatt, mens de med lave inntekter skal beskyttes fra å bære kostnadene av de omfattende klimatiltakene partiet foreslår.

Som finansminister har Scholtz høstet lovord for å fremme rause økonomiske støttepakker i Tyskland og EU under koronapandemien, og han var en drivkraft bak det globale initiativet for å innføre en minimumsskatt på 15 prosent for store globale selskaper.

Uventet medvind

Den moderate Scholtz har klart større folkelig oppslutning som foretrukket statsminister enn CDUs Laschet og De grønnes Baerbock, men hans store problem er at partiet er langt mindre populært, med fattige 10 prosent oppslutning blant velgere under 30 år. De siste målingene viser likevel at SPD er i medvind, og det er ikke lenger umulig at partiet blir større enn De grønne. Et overraskende brakvalg for partiet kan åpne for en såkalt trafikklys-koalisjon ledet av det røde SPD, sammen med De grønne, samt det høyreliberale Fridemokratiske partiet (FDP) som det gule innslaget.

Men fortsatt er sannsynligheten betydelig større for det som etter partifargene kalles en Jamaica-koalisjon, med CDU/CSU i førersetet og De grønne og markedsliberale FDP som partnere. Ender Tyskland etter 26. september opp med en regjering som nok en gang blir ledet av kristendemokratene, er det en enestående maktdominans i europeisk sammenheng, med smått utrolige 20 sammenhengende år med konservativ statsminister.

[ Fatal fiasko i Afghanistan ]