For klimaet er det likegyldig hvem som blir statsminister - alle kandidatene avviser rådet fra FNs klimapanel

Vi har alle ristet litt på hodet av den amerikanske vaksineskeptikeren som trygler om vaksine etter å ha havnet på sykehusets intensivavdeling, innlagt for korona. «Du skulle hørt på ekspertene, nå er det for sent», tenker vi og rister oppgitt på hodet.

Men det er akkurat der vi har stilt oss selv. Norge, våre ledere, og resten av menneskehetens ledere har i flere tiår fått klare vitenskapelige advarsler om klimaendringer, og klare råd om hva som må gjøres. Disse advarslene og rådene har vært minst like tydelige som de amerikanske koronapasienter har fått. Men rådene om handling har ikke blitt tatt til følge, og nå er febertemperaturen skremmende høy. Allikevel har Norge topp-politikere som fortsatt nekter å lytte til ekspertenes råd.

I klimapolitikken holder Norge pubene og nattklubbene åpne mens smitten herjer.

[ Hjelpetelefoner ringes ned av klimabekymrede unge ]

Brannskader

I delstaten i Arizona sliter legevaktene med eldre som får brannskader. De besvimer i varmen og får alvorlige forbrenninger av å ligge bevisstløse på den over 80 grader varme asfalten. På Vestlandet tørker elver inn, i Canada nærmer temperaturen seg 50 grader, sjokkflommer tar liv i Europa, og skogbrannene herjer på flere kontinenter.

I klimapolitikken holder Norge pubene og nattklubbene åpne mens smitten herjer.

—  Bjørn Kristoffer Bore, sjefsredaktør

Det er ikke lenger snakk om å unngå menneskeskapte klimaendringer, men å begrense skadevirkningene så mye som mulig. Hvor store klimaendringene blir er selvsagt umulig å si med sikkerhet, men forskerne har blitt skremt denne sommeren. Brannene, flommene og hetebølgene vi har sett er i ytterkant av hva man har spådd så langt. Ingen kan spå framtiden med sikkerhet, men vi må se i øynene at klimaendringene sannsynligvis kommer raskere og blir mer dramatiske enn man hittil har trodd.

[ FNs klimapanel: Klimaendringene skjer raskere ]

Dommedagsprofeten fikk rett

Mange kriser som har rammet menneskeheten har vært uforutsigbare og unngåelige. Dette er ikke tilfellet her. Klimaendringene vi nå ser kunne helt fint vært unngått hvis det hadde blitt tatt grep i tide. Advarslene fra en samlet forskerverden har vært mange og tydelige.

Lester Brown, den tidligere lederen for Worldwatch Institute, har i mange år blitt latterliggjort for sin spådom fra 1989. «Vi har ti år på å redde verden» blir han tillagt som sitat, men som alle kan se har ikke verden gått under enda. Nå er det ikke noe nytt at en ekspertspådom har slått feil, og Brown har kommet med en rekke spådommer som ikke har slått til. Men denne gangen fikk han rett. Det han egentlig sa i 1989 var at vi har ti år på å snu utviklingen.

Det fikk han helt rett i. Hadde man på nittitallet tatt advarslene på alvor, og tatt tøffe, men nødvendige grep for å få ned globale utslipp, ville vi mest sannsynlig unngått klimaendringene som vi nå ser. I stedet ga verden gass, og få steder ga man mer gass enn Norge. Oljefelt etter oljefelt ble åpnet, og Oljefondet vokste i takt med CO2-innholdet i atmosfæren. I Norge ble tiåret vi skulle brukt å snu utviklingen rundet av med at Bondeviks første regjering ble kastet fordi den ikke ville bygge et svært forurensende og unødvendig gasskraftverk. Kraftverket Arbeiderpartiet tvang igjennom ble senere nedlagt fordi det var ulønnsomt.

[ Kommentar: - Naturen sender ikke faktura ]

Ny tiårsfrist

Nå har vi fått en ny tiårsfrist. Norge har forpliktet seg å kutte klimautslippene med rundt 50 prosent fram til 2030. Som noen bemerket tørt på Twitter, det er kortere tid enn Norge kommer til å bruke på skaffe seg et nytt regjeringskvartal. Foreløpig går det sånn måtelig. Tidligere i år mislyktes Stortinget i å samle en bred koalisjon bak en effektiv og forutsigbar klimapolitikk for de neste årene.

Skal vi løse klimaproblemene trenger vi først og fremst to egenskaper hos våre politikere; evne til å lytte til kunnskap og evne til uegennyttig samarbeid. Ingen av disse egenskapene er nevneverdig til stede i valgkamper, da er det viktigere å rakke ned på andre partier og skryte av sitt eget.

I klimapolitikken lar Støre munnbindet ligge i frakken, og Erna har dratt på sushirestaurant med hele oljefamilien.

—  Bjørn Kristoffer Bore, sjefredaktør

[ Klimapsykolog: Vi må ikke la oss overmanne av depressiv fortvilelse ]

Det moderate kravet

Teknologien, kapitalen og kompetansen som trengs for å kutte utslippene nok til å unngå de mest dramatiske scenariene finnes. Foreløpig er mangelvaren politisk vilje.

Slikt sett var klimaomstillingsutvalgets rapport fra i fjor et lyspunkt. Et utvalg nedsatt av blant annet Civita og Verdens naturfond (WWF), og ledet av tidligere Høyre-statsråden Vidar Helgesen og tidligere SV-leder Kristin Halvorsen, gikk inn for en tilnærmet full brems i oljeleting. Utvalget viste at det finnes fornuftige og moderate løsninger som kan samle støtte på tvers av politiske skillelinjer. Unntaket var Høyres Stefan Heggelund, som tok dissens.

Selv om fjorårets anbefalinger fra Halvorsen og Helgesen ble for drøy kost for Ap og Høyre, blekner de i tydelighet sammenliknet med årets rapporter. For FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået er helt klare på en ting: Vi må slutte å lete etter mer olje og gass. Hvis all oljen som allerede er funnet pumpes opp og forbrennes vil det føre til for store utslipp.

[ Kommentar: - Derfor er det klimakaos på Stortinget ]

Stans i oljeletingen er klimapolitikkens munnbindkrav. Det er ikke dyrt eller teknologisk komplisert, og det anbefales entydig av ekspertene. Det er i realiteten et ganske moderat krav. Det er ikke snakk om å skru av kranene, sende oljearbeidene hjem, og avvikle velferdsstaten. Norge har allerede funnet nok olje til å holde kranene åpne i femti år til. Alt norske politikere behøver å si ja til er å ikke lete etter nye oljefelt. Det vil bety en trinnvis nedbygging av norsk oljevirksomhet, der arbeidskraft, teknologi og kapital gradvis kan flyttes til nye vekstområder uten å påføre norsk økonomi noe sjokk.

Men selv det blir for mye for norske politikere i valgkampmodus. Høyre, Sp, Ap og FrP vil investere i milliarder i å lete etter mere olje, selv om verden allerede har funnet nok olje til å koke kloden. Dette er en ubehagelig sannhet for de største partiene i norsk politikk. Det siste halve året har spagaten norsk politikk står i blitt stadig tydeligere. Nå har det blitt klokkeklart at det ikke er mulig å ri både olje- og klimahesten samtidig.

[ Klimaendringer preger misjon: – Naturskader griper inn i alle prosjektene våre her ]

Miljøpartiene svikter

I norsk politikk er klima dessverre en politisk øvelse i hovedsak overlatt til de mindre partiene, men i denne fortellingen er det få helter. De klassiske miljøpartiene, Venstre, KrF, SV og MDG, sliter også med å la kampen for et bedre klima gå foran politiske egenmarkeringer. De kjatrer og krangler om velgerpromiller i stedet for å samle seg for å flytte tyngdepunktet i norsk politikk.

Flere har påpekt at på at den grønne fraksjonen på Løvebakken minner litt vel mye om den berømte scenen i Monty Pythons «Life of Brian», der mini-motstandsgruppen «Judean People’s Front» krangler med erkefiendene i knøttlille «People’s Front of Judea». Evnen til uegennyttig samarbeid er fraværende. Skal vi løse klimautfordringene må flertallet av partistrategene tenke at klima er viktigere enn partiet. Det gjorde ingen partier da klimameldingen ble behandlet i Stortinget tidligere i år.

Mens de små miljøpartiene krangler går Norge til valg uten en eneste statsministerkandidat som vil følge det krystallklare rådet fra Det internasjonale energibyåret og FNs klimapanel om å stanse oljeletingen. Det er en beklagelig utvikling i norsk politikk at de tradisjonelle kunnskapsbaserte og moderate styringspartiene har redusert seg selv til kunnskapsvegrende populister i vårt tids viktigste spørsmål, klimapolitikken. For klimaets del er det ganske likegyldig hvem som blir statsminister til høsten.

I klimapolitikken lar Støre munnbindet ligge i frakken, og Erna har dratt på sushirestaurant med hele oljefamilien.