De glemte kristne

‘Er det slutten for de kristne mellom elv­ene?­ De kristne i Irak har overlevd 1.400 år med muslimsk styre. Nå er de i ferd med å bukke under’.

Det var i 2007 jeg skrev dette. Jeg fikk et par takkebrev etterpå.­ Men det var alt. Ingen leserinnlegg, ingen protestaksjoner, ­ingen solidaritetserklæringer, ingen ringing med kirkeklokkene. Og langt fra noe oppslag i Dagsrevyen eller VG.
Det overrasket meg ikke. Det var ikke første gang jeg hadde skrevet for døve ører om situasjonen for de kristne i Midtøsten. Og det ble ikke siste: Her er hva jeg skrev for to år siden.

De opprinnelige. Jeg oppdaget dem på 1990-tallet. Typisk nok i Israel. For meg, som for de fleste nordmenn, var Midtøsten befolket av muslimer – samt noen hero­iske jøder midt i muslimhavet.

Men så møtte jeg noen pale­stinske kristne. Og oppdaget at de ikke var frukter av vestlig misjonsvirksomhet. De var de opprinnelige kristne, de som hadde vært der helt siden Jesus av Nasaret samlet sine første disipler.

I årene som fulgte møtte jeg koptiske kristne i Egypt, syrisk-ortodokse i Syria og kaldeere i Irak. De hadde alle en sterk ­bevissthet om at de hadde en historisk oppgave: å holde et kristent nærvær levende nettopp der hvor troen hadde oppstått og blitt utformet. De følte seg glemt av kristenheten for øvrig.

Sviktet. «De kristne i Irak føler seg sviktet av det kristne Vesten», var tittelen på en artikkel jeg skrev i 2001. Jeg hadde nettopp vært i Mosul og Karakosh.
13 år senere ble alle kristne jaget ut av disse to byene av IS. Karakosh er akkurat tatt tilbake – men det er tvilsomt om de kristne vil våge å vende tilbake etter at naboene plyndret eiendommene deres.

Overalt i Midtøsten spurte de kristne hvorfor vi ikke brydde oss om dem, bare om jødene.

En av grunnene til at de ble glemt, var Israel. For mange kristne i Vesten var det jødenes tilbakekomst til Det hellige land som var Guds verk i Midtøsten. De kristne kom ikke bare i skyggen. De kom i veien. De kristne var jo arabere, og de protesterte mot den bibelbruken som godkjente at Israel ble opprettet til fortrengsel for dem.

Men det satt også rester av ­kolonialisme i oss. Misjonen var kolonimaktenes faste følgesvenn i Midtøsten. Misjonærene gikk i liten grad til muslimene med det glade budskap. Det var de gamle historiske kirkene i området som var deres misjonsmark.

Underforstått var altså de gamle kirkene ikke ordentlige­ kristne. Derfor fant vi ingen grunn til å holde kontakt med dem.

Diktatorene. De kristne i Midtøsten innprentet meg en ting til: De hadde et godt forhold til muslimene. De var slett ikke forfulgt. I den grad det var problemer, var de skapt av oss i Vesten. For eks­empel fortalte kristne i Irak at de fikk rollen som syndebukker for vestlig bombing og sanksjoner på hele 90-tallet.

Og de var livredde for at USA skulle kaste Saddam Hussein. Diktatorer som han, Hafez Assad og Hosni Mubarak ga de kristne trygghet. Det måtte slike brutale herskere til for å holde ­islamistene i sjakk, mente de.

De siste tiårene var nemlig en langt mindre tolerant versjon av islam i ferd med å vinne terreng – en islamisme som ikke tålte annen tro ved sin side.
– Muslimene her i landet er våre venner. Men disse islamske fjernsynspredikantene, som ildner til hellig krig, de er jeg redd, betrodde en kristen leder i Damaskus meg for snart tjue år siden.

Islam. Men også det vanlige ­islam skapte problemer. Noe av det sterkeste jeg opplevde, var møtene med muslimer som hadde­ konvertert til kristendommen. Men da jeg skrev om hvordan de ble trakassert og truet av palestinske myndigheter, fikk jeg motbør. Fra norske kirkelige kretser, som ikke trodde slikt om Arafats folk. De lokale kirkene ville heller ikke snakke om det. De visste hvor farlig det var.

Når de kristne fikk leve i fred, var det jo fordi de godtok å innrette seg etter rammene til det muslimske flertallet. Bunnplanken var at islam er den overlegne religion, som skal dominere alle andre.

Fritt vilt. I kaoset som har oppstått etter den amerikanske ­invasjonen i Irak og den arabiske våren, er de kristne blitt fritt vilt. Men jeg tror det er en feilslutning at muslimene nå omsider har vist sitt sanne ansikt, eller at det er gammelt latent hat som kommer til syne.

Tross alt har det kristne nærværet vært noenlunde konstant i de siste 7–800 årene under muslimsk styre – fram til de siste tiårene. At minoriteter får lide når samfunn oppløses i kaos og krig, har vi sett mange steder og i mange kulturer.
Det siste de kristne i Midt­østen trenger, er at de blir gjort til en brikke i en vestlig kamp mot ­islam.

Men det er bra at flere begynner å bry seg om dem på deres egne premisser. Jeg håper bare ikke det er for sent.