Kristne fritt vilt

KOMMENTAR: Massakren i Vår Frue frelserkirke i Bagdad søndag er den foreløpig siste av brutale angrep på kristne i Irak siden den amerikanske invasjonen. Mange kristne har rømt, og nå risikerer vi at de kristne vil forsvinne fra dette landet.

De kristne i Irak har en historie helt tilbake til aposteltiden. Det er altså ikke noen vestlig plantet menighet som angripes, men en kirke som har dype røtter i landet. Den har overlevd gjennom mer enn tusen år med muslimsk styre, men trues nå med utslettelse.

Det er tydeligvis også målsettingen for de som har angrepet kirken. Med en konflikt om to egyptiske kvinner som angivelig skal ha blitt nektet å konvertere til islam som påskudd, har en ekstrem sunni-muslimsk gruppe angrepet kirken, drept presten og tatt menigheten som gisler. Irakiske sikkerhetsstyrker stormet så kirken, og det er uklart hvor mange som ble drept av terroristene og hvor mange sikkerhetsstyrkene drepte.

Jeg besøkte selv denne kirken i det kristne strøket i Bagdad i 2002. De kristne følte seg utsatt også den gangen. De var under press fra radikale muslimske kretser, og fryktet hva som ville skje dersom Saddam Hussein ble felt. Også hans styre var blitt mer muslimsk og la restriksjoner på kristne, men de var likevel mer redde for de kreftene som ville slippe løs om han falt. Den kristne Tariq Aziz var en mektig person i regimet. Han er som kjent nettopp dømt til døden for sin medvirkning til massakre på sjiamuslimer.

De kristnes frykt viste seg velbegrunnet. Det sjiadominerte regimet i Irak har ikke vist særlig interesse for å beskytte de kristne, og de militante sunnigruppene har gang på gang slått til mot kristne. I tillegg kommer kriminelle som har gjort gode penger på å kidnappe kristne, ettersom politiet sjelden bryr seg. Amerikanerne er avhengige av et godt forhold både til det sjiadominerte politiet og militsgrupper fra sunnimuslimene, og har ikke prioritert beskyttelse av kristne. Det kunne dessuten være belastende for de kristne å bli oppfattet som amerikanernes venner.

Det er derfor lite vi konkret kan gjøre for å hjelpe irakiske kristne. Men det er likevel viktig å vise at vi ikke har glemt dem, og at vi protesterer mot den behandlingen de blir utsatt for. Og så bør vi ta godt mot dem som søker tilflukt her hos oss.