Kultur

Tippolde­barnet hyller ­Tater-Milla

Fargene, gledene og musikken ved taternes liv skal få skinne i teaterforestillingen om Tater-Milla. Slik vil tippoldebarnet slåss mot fremmedfrykten.

Sara Wilhelmsen ble advart. Å si høyt at hun er tater kunne føre til mobbing og stigmatisering, mente familien.

– Men jeg har alltid vært stolt av det og hatt lyst til å fortelle om det, sier hun.

I dager i strekk har tre musikere og åtte skuespillere jobbet intens sammen med regissør Øyvind Osmo Eriksen. Lørdag er det premiere på Riksscenen i hovedstaden: Se min ild. Tittelen har de hentet fra ei tatervise som er sunget ved bålet av generasjoner av reisende. Vemodig og svulmende av kjærlighet. I forestillingen skal hun spille sin egen tippoldemor som ung kvinne.

Motsetninger

– Forestillingen­ er bygd på fortellinger fra Millas­ liv. Et vidt spekter av følelser, kjærlighet, glede og sorg med masse vakker musikk taterviser og skillingsviser, forteller Wilhelmsen.

Hun konstaterer at det i dag er motsetninger blant tatere og at samholdet kan se ut til å rakne.

– Derfor vil jeg løfte fram felles verdier vi kan være stolte av. Vi skal ikke skamme oss, men være stolte av den lange veien vi har reist mot stor motstand. Vi skal synliggjøre at vi fortsatt finnes, sier hun.

LES OGSÅ: Stevner staten

Wilhelmsen har vokst opp i Molde og kjenner seg like hjemme hos besteforeldrene i Solør. Somrene med familien var hun på biltur med campingvogn gjennom Sverige. Det var fra bestemor og bestefar hun fikk høre om sin tippoldemor Jenny Emilie Pettersen, bedre kjent som Tater-Milla.

– Opprinnelig var det ikke meningen at forestillingen skulle handle om henne. Men da jeg skjønte at hun var stoltheten, visdommen og friheten i egen person, måtte jeg gå til Dagfinn Grønosets bok og ellers finne ut alt om henne, forteller hun.

LES OGSÅ: Mistenker misbruk

Stolt tater

Den nevnte boka om Tater-Milla kom ut i 1974, to år før Milla døde 90 år gammel. Samme år kom Arvid Møllers bok Taterdronningen om hennes lillesøster Marie Lovinie. Den begynner med ordene: «Jeg er stolt av å være tater!». Taternes kultur var så på reisefot at den har etterlat seg få fysiske minner, men ved Spulsåsen i Solør står et lite hus tett inntil landeveien. Det er et kulturminne med stor verdi for romanifolket i ­distriktet. Her bodde nemlig Tater-Milla de siste 30 årene av sitt liv. Hun ble født i 1886 som datter av den legendariske «taterkongen» Stor-Johan.

LES OGSÅ: Ønsker å gjøre opp for misjonens overgrep

«Tatersjela er det ingen som kan gjøre noe med. Den fikk vi før morsmjølka». Med det sitatet begynner Dagfinn Grønoset fortellingen. To år tidligere nådde Grønoset salgsrekord med boka om Anna fra ødemarka. Slik løftet han fram kvinner som hadde slitt et langt liv.

For Tater-Milla sluttet «ingen dag før pipa ligger glohet i handa og Gud har fått sin takk.» Det hadde hun lært av faren. Stor-Johan var en gudfryktig mann, «der var barnetrua blankere enn kjuro-stålet», forteller boka med referanse til knivstålet.

– Du må betale for friheten. Jeg er villig til det, – når taterblodet er så tjukt som hos meg, nytter det ikke å tynne ut ei dråpe. Du blir aldri kvitt feberen, fortalte Milla til Grønoset.

Fremmedfrykt

I dag ser tippoldebarnet en mangel på frihet.

– Jeg tenker på friheten til å realisere seg selv være den man er og stå for det, friheten til å være tro mot seg selv.

– Hva skyldes det?

– Det handler utelukkende om hvordan staten har håndtert de som er annerledes. Det er mindre rom for dem. Jeg tenker også på sårene som er påført vårt folk opp gjennom historien. Den forsoningsprosessen pågår fortsatt, og det er skummelt å se hvordan de samme holdningene kommer tilbake. Kanskje er det andre skyteskiver i dag, men mønsteret gjentar seg i forholdet til «de andre». Derfor tenker jeg det er viktig å løfte fram det som har skjedd, sier Wilhelmsen.

Minner

Til våren skal forestillingen også vises på Glomdalsmuseet i Elverum. Konservator Mari Østhaug Møystad har ansvar for museets arbeid med romanifolkets/taternes kultur og historie. Museet har bidratt til forestillingen med faglige råd og med lån av fotografier.

– Å tolke Milla inn i vår virkelighet, og at det er en ung tater som selv gjør dette, er noe ganske nytt, sier hun.

Glomdalsmuseet samler fortsatt inn historier og minner om romanifolket/taterne. I oktober holder kurs rettet mot de som selv er av reisende slekt eller andre som har lyst til å fortelle historier om møter mellom reisende og fastboende. Særlig interesse er det knyttet til steder der romanifolket/taterne slo seg ned.

– Vi har registrert 50 ulike plasser i Hedmark, og ønsker å gjøre det andre deler av landet. Det er et godt stykke arbeid som står igjen, sier Møystad.

Fortsettelse

Skøyerstaten teater heter gruppa bak forestillingen. På deres hjemmeside er bakgrunnen presentert blant annet gjennom flere podkaster.

Professor i kulturhistorie Knut Aukrust gir der uttrykk for at romanifolkets problem ikke er løst ved at de ble anerkjent som egen nasjonal minoritet. At staten har stanset bevilgningen til Stiftelsen romanifoket/taternes kulturfond ser han som et eksempel på at storsamfunnet ennå ikke har gitt folkegruppa anerkjennelsen de har krav på.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur