I skyggen av en frossen kropp

Et ektepar skal feire bryllupsdag. Mens de planlegger festen, får Geoff et brev fra sveitsiske myndigheter. De har funnet kroppen til den gamle kjæresten hans, som falt ned i en sprekk i isen for lenge siden.

Den frosne kroppen kaster en lang skygge over festen de planlegger. For hvorfor har noen ting blitt holdt tilbake alle disse årene?

– Det er uhyre vanskelig å være helt ærlig med noen, og jeg vet ikke om det alltid er nødvendig, sier regissøren Andrew Haigh.

LES ANMELDELSEN: 45 år er en stille studie av kraften i det usagte

Reserveløsninger

Vårt Land treffer ham på Chateau Marmont, et ærverdig Hollywood-hotell hvor smellvakre unge som kom til byen for å bli skuespillere, nå kniver om en jobb i resepsjonen. I hvert fall ser det slik ut.

Det er på sett og vis dette filmen 45 år handler om: Livet blir sjelden som vi hadde sett for oss. Det betyr ikke at vi er mindre lykkelige – eller?

– Når vi er i 20-årene, har vi en tanke om hvordan livet skal bli, hva vi skal jobbe med og hvem vi skal ende opp med. Vi tror vi skal endre verden og gjøre fantastiske ting. Men som oftest er ikke livet slik. Et komplett liv er fullt av kompromisser, sier Haigh.

LES OGSÅ: Den svarte komedien Det helt nye testamentet lar Gud bu i Brussel, der han både røykar og drikk whisky

Usagt

I filmen 45 år tenker Geoff på hvordan livet hans kunne blitt, og tanken slipper ikke taket. Etter å ha lest brevet fra Sveits begynner han å snike seg opp på loftet, til esker med gamle bilder og dagbøker. Kona hans Kate forsøker å la seg distrahere av festplanleggingen, men heller ikke hun klarer å motstå fristelsen til å gå gjennom ektemannens gamle esker.

Hun forstår at noen ting har vært for vanskelige å snakke om. Det hun trodde var en ungdommelig flørt, var i virkeligheten en dyp tragedie som har kastet en lang skygge over ekteskapet hennes. Etter hvert som flere detaljer pipler frem, blir spørsmålet: Er det et svik å holde noen ting tilbake, selv om vi gjør det for å skåne hverandre?

– Alle sier at det er viktig å være ærlige med hverandre og fortelle hverandre alt. Men livene våre har gjort oss til komplekse mennesker. Jeg tror at vi må jobbe oss gjennom enkelte utfordringer på egen hånd, sier Andrew Haigh.

En kelner som egentlig er skuespiller, fyller opp vannglasset hans.

– Det vi må gjøre, er å forsøke å være der for hverandre og være gode mot hverandre. Men det er ikke alt som behøver å bli sagt. Vi kan forstå hverandres smerte uten å måtte grave den fram.

LES OGSÅ: Kampen mot naturen har sjeldan vore meir nervepirrande enn i The Heart of the Sea

Forhold

I 2011 slo Andrew Haigh gjennom som regissør med filmen Weekend. De siste par årene har han laget TV-serien Looking for kanalen HBO. Til tross for gode kritikker klarte ikke tv-serien å appellere til de helt store massene. Noen tror det skyldes at den, i likhet med debutfilmen, handler om unge homofile. Det gjør Andrew Haigh irritert.

– Når folk tror at de ikke kommer til å forstå noe jeg har laget, bare fordi det handler om homofile, da blir jeg frustrert. Stol på meg, vi er ikke så forskjellige. Vi ønsker oss de samme tingene.

– Ser du på deg selv som en forkjemper for homofiles rettigheter?

– Da jeg laget Weekend, var jeg frustrert av hvordan homofile ble framstilt på film, og jeg hadde lyst å lage noe som føltes mer som mitt eget liv. Så jeg er nok mest motivert av et ønske om å vise hvordan jeg ser verden. Men hvis noen føler at arbeidet mitt har hjulpet dem, så er jeg glad for det.

LES OGSÅ: God, gammeldags stjernekrig

Kammerspill

45 år er den første filmen Andrew Haigh har laget om et heterofilt forhold. Hele filmen dreier rundt de to skuespillerne Charlotte Rampling og Tom Courtenay. På filmfestivalen i Berlin vant begge Sølvbjørnen, prisen for beste skuespiller.

– Hvorfor handler alt du lager om romantiske forhold?

– Selv om filmene mine handler om forhold, så handler de enda mer om enkeltmennesker som prøver å forstå hva det er de egentlig vil. Jeg synes forholdene våre kaster lys over dette spørsmålet. Vi ser oss selv gjennom dem, og de er viktige for oss fordi vi på sett og vis alle er ensomme mennesker som forsøker å finne mening og tilhørighet. Det er vår kamp, sier Andrew Haigh.

LES OGSÅ: Dette er årets julefilmer på kino