Poesi som ærer lesningens natur

Poeten og musikeren Jørn H. Sværen har ifølge kolofonen utgitt seksten bøker. De raffinerte utgivelsene hans tar opp i seg elementer fra tidligere bøker, altså et forfatterskap som på evolusjonært vist endrer sin fortid og fremtid i samme organiske språkvev.

Tidsskriftet «Den engelske kanal» var i mange år det mest reflekterte du kunne lese om poesi i Skandinavia, mens etterfølgeren, «Gresshoppene har ingen konge», utgis innenfor eksisterende tidsskrifter. Forskyvninger og mikroliv!

I flere år har jeg lest de dagliljegule bøkene hans, samt diktkortene utsendt til en skare med lesere. Sjelden har tekst bragt meg så tett på eget liv, uten at jeg kan forklare det med annet enn stillheten rundt de få, velvalgte ordene. Vi inviteres til å være undringens lesere som får hengi oss til undringens spørsmål, men ikke uten hjerte og skjold.

Kontemplativt

Årets tittel Tolv bøker består av tolv kapitler eller sekvenser; snarere det siste. Sidene kan inneholde en bokstav, et begrep eller en kort setning. Ingen skriftstøy, mye hvithet. Her bør en skarve kritiker, som gjerne teller sider, begreper og utgivelser (for å sjekke bøkenes materialitet), ligge unna summeringenes iboende fristelse.

---

Poesi

Jørn H. Sværen

Tolv bøker

Kolon 2023

---

Jeg skal imidlertid ikke unnlate å innlemme Sværens tolv eller seksten bøker i den kontemplative tradisjonen, altså der mystikerne finner tilhold, og der bøkenes tradisjon er den spirituelle erfaringens område. Ikke læresetningenes tradisjon, ikke de politiske, poetiske og religiøse tradisjonenes automatspråk, men erfaringskraften som rykker unna vanetenkningen og gjør alle ting nye, det vil si blir gjort nye.

[ «Knausgård vil vise fram umuligheten i eget prosjekt» ]

Mystisk? Underliggjørende? Litterært blir Jørn H. Sværens forfatterskap ofte lukket inne i en mer avsondret begrepsarkitektur, hos en forfatterelite like forsvinnende liten som hans tekstmengder, i form av minimalisme, språkspill etc.

Alt dette, men også: leseren.

Kunstneren mellom linjene

Offentligheten danser stadig mer frenetisk rundt den gullkalven som er støpt av kritikere, filmskapere, kunstnere, næringslivsledere, skuespillere, politikere, forfattere, kjendiser; samtidig som naturen bryter sammen og gjør krav på en dypere oppmerksomhet og et større menneskebilde. Leseren og seeren er det hellige stedet der erfaringen, kunsten, filmen og poesien blir manifestert. Leserens kunstnerskap forties gjennom denne avfeldige persondyrkelsen, som også mange deloffentligheter underlegger seg.

[ Jørn H. Sværen vil heller vere stille enn å fylle på med graut ]

En leser er en blank side med usynlig skrift, erfaringens skrift. En leser er kunstneren mellom linjene, mellom replikkene, mellom bildene. Det er dette mellom-rommet Jørn H. Sværens diktekunst akter og ærer, og dermed leserens og lesningens natur. Lesning er basalt sett inntak og fordøyelse som gir næring til innlevelse, spenning og forståelse. Lesning begynner med mikroliv, disse små encellede eller flercellede organismene øyet ikke kan se, men som holder jordsmonnet og kroppen levende og fruktbar.

Dyret er løs

Årets Tolv bøker leder inn til en hage der bokstaven H (på en av de første sidene) både kan være versalen av h-en i hage og samtidig forleggerforfatterens (Sværens) initial. Etter disse innledende tegnsettingene betror forfatterboken oss en hel setning, med et enestående jeg:

jeg er døren

Denne forfatterreligiøse setningen fordobles og forlenges med versalene INNGANG på neste side. Her går det an å tenke på den mer kjente setningen «Jeg er veien, sannheten og livet». Deretter leser jeg

ingen kors

Hvorfor det? Og hvorfor står det «ingen krone» på påfølgende side? Etterfulgt av en T for et T-kors og de besynderlige ordene «hornet er tomt». Altså er det et horn der, et drikkehorn, og «profeten spiser boken». Spottende, religionskritisk, besvergende?

Den neste jeg-setningen er en bekjennelse, «jeg, en tyv, er gammel». Vi leser om et hus som er falt sammen, et fallent hus, og en kirke der «en spade markerer stedet». Den (anti-) religiøse begrepsbruken fortsetter med sekvensen «Eden» hvor «klær henger i trærne»; lik en kort billedsekvens i en hvilken som helst westernfilm.

Spottende, religionskritisk, besvergende?

—  Freddy Fjellheim

Sværens bok om den gamle tyven minner meg om at svindlernes tid handler om å gjøre alle ting gamle, sikre fortjeneste og prestisje, fortidens bravader, fremfor å tjene. Forbrukermennesket sprøytes full av reklame og kunstig intelligens: å forbruke medmennesker og lesere blir legitimt, «helt naturlig», som munnhellet sier. Flommer, branner og fattige folk i matkøer er varselet om dette «helt naturlige» sammenbruddet og den sterkeste rett. Buret er tomt og dyret er løst, for å utvide en setning i Sværens dikt.

Til leseren

De fleste bøker som utgis reproduserer forståelsen av hva litteratur er og skal være. Jørn H. Sværens skrivemåte gir ikke mening i den vanlige betydningen av ordet. Fra ord til setning viser han hvordan kunstnerens famling og undring ikke lar seg underlegge noen form for vilje eller makt, men blir et ordsmonn der nye vekster kan spire. Diktordene hans danner et paradoks, som om en renskrevet palimpsest skulle være mulig og meningsbærende.

Dermed er dette også en poet som mer enn noen annen overgir betydningen av det han skaper til leseren.

[ «Karen Armstrong viser hvordan religion kan være en klimavekker» ]