Karen Armstrong er den tidligere nonnen som forlot organisert religion for å bli religionsforsker på heltid. Hun har skrevet flere bøker som regnes som moderne klassikere, blant annet The Case For God fra 2009, der hun tar et oppgjør med nyateismen.
Men det er mange fronter å kjempe på – for der ateister tross alt ikke sitter og venter på at en guddom skal komme og fikse problemene deres, er det saker og ting som tyder på at religionen, i hvert fall enkelte varianter av den, kan føre til livsfjernhet som igjen gir lite oppdrift når det gjelder å ta ansvar.
Religiøsitet som trekker et skille mellom det materielle og det guddommelige, hvor det handler å komme bort fra denne verden, fordi verden er en distraksjon. Det er slikt Armstrong vil til livs i sin nyeste bok, Sacred Nature. Hun mener slik tankegang dypest sett fører til at folk ikke bryr seg om naturen. I alle fall ikke på annen måte hvordan de kan utnytte den til eget forgodtbefinnende.
Religion kan være løsningen
Armstrong forklarer på innsiktsfullt vis hvordan vestlig kristendom har vært en del av årsaken til slik tenkning. Heldigvis nøyer hun seg ikke med det, men pløyer dypere, både i kristendommens røtter og i de andre verdensreligionene, for å vise hvordan religiøse tradisjoner og praksiser samtidig kan være løsninger på klimakrisen.
---

Sakprosa
Karen Armstrong
Naturens hellige kraft. Hvordan vi kan genskabe vores bånd til den naturlige verden
220 sider, Kristeligt Dagblads Forlag 2023
Den engelske lydboken finnes blant annet hos Penguin Random House og Audible
---
Ja, ikke bare en løsning, men en helt nødvendig oppvåkning som verden trenger.
De religiøse ideene og praksisene rommer nemlig kunnskap om hvordan man kan forandres innenfra til å bli mer empatisk, men også innganger til å oppdage og oppleve at man er en del av den store helheten, den vi kan kalle kosmos, eller naturen. Det er dette skiftet Armstrong mener må til, dersom vi skal kunne foreta endringene som trengs.
Undertittelen på boken er: «How we can recover our bond with the natural world». Jeg skriver tittelen på engelsk, for selv om jeg fikk tilsendt det danske manuset, utgitt på Kristelig Dagblads forlag i vår, måtte jeg gi opp lesningen og kjøpe lydboken – og den fant jeg bare på engelsk. Boken vekket nemlig en lengsel etter å være helt nær det Armstrong skriver om.
Jeg lyttet meg gjennom kapitlene, litt over fem timer til sammen, mens jeg plukket blåbær og sanket sopp. Det ville nok forfatteren ha bifalt.
Skille mellom Gud og natur
Hun skriver om forskjellen på mythos og logos, og hvordan det moderne mennesket har mistet kunnskap om hvordan religiøse tekster kan være sanne på et dypere plan enn det rent faktiske. Hun skriver om verdien av det estetiske, i poesi, musikk og religiøse ritualer. Hun skriver om verdien av å betrakte og bli en del av årstidens rytmer, bli kjent med den tilliten som ligger i å akseptere at alt har sin tid, i naturen og i menneskelivet.
Hun skriver om verdien av det estetiske, i poesi, musikk og religiøse ritualer
— Kristine Hovda
For å oppnå disse erkjennelsene, må vi også tilbringe tid i naturen. Vi må lære oss å se og å være til stede. Armstrongs budskap er at vi må bli kjent med naturen for å kunne verne den, vi må oppleve at den angår oss, at vi er forbundet med den på dypeste nivå.
[ «Hektisk biletskaping frå Gunnar Wærness» ]
Hun viser hvordan det i jødisk og kristen tradisjon har vært en kime til distanse, fordi jødenes Gud viser seg i historien, mer enn som iboende i naturen. Armstrong nevner eksempelet med Moses og den brennende busken: Gud var ikke den brennende busken, slik man kanskje ville oppfattet det i en naturreligion, Gud var i busken, men samtidig noe annet.
På samme måte, når profeten Elias venter på Herren, viser Gud seg ikke som vinden – for Gud var ikke i vinden. Gud var i det stille suset. Den jødiske guden er altså ikke uløselig forbundet med naturkreftene, men kan bruke dem som tegn.

Jobs bok
Dette skillet representerer noe nytt i religionshistorien, forteller Armstrong – et brudd med de omkringliggende naturreligionenes gudsforståelse. Men hun viser også hvordan dette potensialet til avstandtaken får sin korreks i fortellingen om Job, der Gud nettopp påpeker at det er gjennom å betrakte naturen at man kan få den ærefrykten som skal til for å innse hvor uendelig stor Gud er, hvor lite mennesket er – og ikke minst en tillit til at det gode og det vonde henger uløselig sammen.
[ Les Kari Løvaas' anmeldelse av Jobs bok i Kjell Arild Pollestads oversettelse ]
Den ydmykheten kunne kanskje få oss til å slutte å behandle naturen som om vi er dens herskere. Hun skriver (i min oversettelse fra dansk):
«Hvor vi i den moderne vestlige verden ser en mangfoldighet av engelsktalende vesener og fenomener, ser stammefolk et kontinuum av tid og rom, hvor dyr, planter og mennesker alle er fylt av en iboende guddommelig kraft, som drar dem inn i en altomfattende helhet. I flere årtusener, lenge før utviklingen av en urban sivilisasjon, var det sannsynligvis den måten de fleste mennesker opplevde naturen på.»
Uløselig knyttet
Armstrong peker på at selv om jødedommen, kristendommen og islam har denne muligheten til å skille mellom naturen og det hellige, var det som om det aldri ble fullstendig godtatt av de religionsutøvende selv. I alle fall ikke før utpå 1300-tallet i Europa.
I innledningen beskriver hun hvordan tenkere som Dons Scotus, René Descartes, Francis Bacon og Isaac Newton på hver sin måte bidro til at det guddommelige ble fjernet fra menneskenes verden. Det ble mer som teori som kunne få naturlovene til å gi mening. «Scenen var satt for fremtidens utnyttelse av naturen», som Armstrong skriver.
[ Ny bibeloversettelse: Nekter å «pynte» på bibelteksten ]
Hun går raskt videre, heldigvis, og viser hvordan de store religiøse og filosofiske tradisjonene som oppsto i den såkalte aksetiden (ca. 900–200 f.v.t) har ideer og praksiser som bringer det guddommelige tilbake: Konfusianismen og daoismen, hinduismen og buddhismen, monoteismen som fødte både jødedommen, kristendommen og islam – og rasjonalismen i det gamle Hellas.
«Tross deres innbyrdes forskjeller hadde alle disse nye formene for spiritualitet en felles grunnholdning og – helt avgjørende – en lik forståelse av menneskehetens forhold til naturen».
Hva var denne forståelsen? Jo, at mennesket er uløselig knyttet til naturen, at det hellige viser seg i og gjennom naturen, og at mennesket selv er natur.
[ Sauebonden dikter liv i taus kvinneskjebne ]
Gir praktiske råd
Armstrong forventer ikke at alle skal oppnå den samme erkjennelsen som de store mystikerne og tenkerne, til det er det moderne mennesket kanskje for travelt opptatt. Men i slutten av hvert kapittel gir hun likevel konkrete og praktiske tips til hvordan en kan styrke sin forbindelse til ideene de religiøse tradisjonene kommer med.
«Når vi sitter og iakttar våre naturlige omgivelser, bør vi legge merke til den måten fugler og blader, skyer og vind avstemmer seg etter hverandre, slik at vi ikke ser en katalog over forskjellige gjenstander, men en helhet, hvor hver enkelt del synes å ha sin perfekte og unike plass. Hvis vi utvikler en tankegang som «iakttaker og mottaker», og oppdager våre naturlige omgivelsers tilstand av evig strøm, kan vi muligens gjenskape en del av våre forfedres forestilling om en guddommelig natur.»
Utfordringen er herved gitt. Armstrong selv vil nok mene at det er viktigere å begynne her, enn å lese boken hennes. Men jeg anbefaler begge deler.