Jeg tror vi er klare for Hélène Cixous’ formidable hybridromaner

Mens jeg leser Ruinar på ryddige rekker vandrer tankene mine. Ofte. Jeg må hente de inn og fokusere tilbake på det jeg leser. Igjen og igjen. Til slutt innser jeg at slik er det å lese Hélène Cixous. Det at mine tanker slynger seg av sted nedover i egne minner og videre til tidligere generasjoners fortellinger, tilbake til våre felles historier og fremtidens uhyggelige utilgjengelighet, reflekterer hvordan teksten til Cixous er bygget opp – og ikke minst fungerer.

Arkeologi

«Tiden legg seg oppå kvarandre»

Den franske forfatteren, litteraturprofessoren, filosofen og dramatikeren Hélène Cixous’ åttende bok på norsk er som en arkeologisk utgravning. Både i form og i innhold. Cixous blander fiksjon, sakprosa og memoar i alle sine bøker, til en hybridform hvor personlige minner, felles traumer, historie og fiksjon ligger lag på lag.

For bøkene hennes tar utgangspunkt i det samme materialet. Og i midten av det hele står hennes jødiske mor, den pragmatiske og standhaftige jordmoren Ève. Cixous skraper seg nedover i lagene av sin egen biografi, sin familiefortelling og de historiske omstendighetene som har vært rammene for deres families liv. Med blandede følelser, et helt folks traumer på skuldrene og en åpen, men også dypt undrende holdning, har hun i bok etter bok fulgt sin mor, som forlot sin barndomsby Osnabrück allerede i 1933, og som var en av få jøder fra Osnabrück som overlevde jødeutryddelsen.

I en bok følger hun henne til Algerie, hvor Cixous selv vokste opp, mens Algerie var fransk koloni. Hun går inn i morens dype ambivalens til landet, hvor hun hørte til og tok imot tusenvis av barn, men som også sendte henne i fengsel, og på kort varsel jaget henne ut etter at den franske kolonimakten ble historie.

---

Hybrid

Hélène Cixous

Ruinar på ryddige rekker

Oversatt av Grete Kleppen

153 sider, Solum Bokvennen 2023

---

Arveoppgjør

Mens jeg leser Ruinar på ryddige rekker tenker jeg flere ganger at den litterære formen til Cixous minner meg om hvordan det er å rydde i dødsboet til noen en har vært veldig knyttet til. Det er en av de rare gangene i livet hvor nåtid, fortid og fremtid smelter sammen. En helt spesiell samtidighet gjør seg gjeldene når en rydder i alle tingene, minnene og historiene. Du ser tydelig at mennesket, stedet og livet som ble levd også er en ugjennomtrengelig gåte. Det å prøve å forstå, rekonstruere, sette sammen er en umulig oppgave som det er umulig å ikke prøve på.

Den litterære formen minner meg om hvordan det er å rydde i dødsboet til noen en har vært veldig knyttet til

—  Hilde Slåtto

I Ruinar på ryddige rekker vender Hélène igjen tilbake til Osnabrück, der hun har vært så mange ganger før. Denne gangen er det ikke et dokument fra en overlevende fra Krystallnatten hun kretser rundt, slik hun gjorde det i Netter, 1938 (2021). Heller ikke er det et portrett av moren mens hun levde, slik hun skriver henne frem i romanen Osnabrück (2003). Denne gangen vender hun tilbake til byen Osnabrück, til stedet – eller skal en kanskje si åstedet. Og datteren og sønnen er med som samtalepartnere.

[ «Helt ålreit fantasy fra Salman Rushdie» ]

De vandrer rundt i en by som er ubehagelig fri for merker etter hendelsene som har utspunnet seg der. De finner ikke tegn til heksejakten som tok livet av 450 kvinner, brent levende eller bundet og kastet i elven Scamander, annet enn det tause smuget som har fått navnet Heksesmuget. De finner ikke tegn til de 420 jødene som ble deportert eller drept, annet enn noen snublesteiner, som de er livredde for å tråkke på, og en konstruert ruin av synagogen som brant ned til grunnen Krystallnatten i 1938, hvor ruinene er stablet tett i tett sammen i et steinbur:

«Bak nettinggitteret er det ein høg stablevegg med store innesperra steinar. Det er beinrestane av Synagoga, steinane som låg strødde etter brannen. Beinrestar på ryddige rekker. Ruinane er godt stabla som høner i eit steinbur.»

[ «Antisemittismen ligger som en understrøm i kulturen» ]

Etter Ernaux

Det er interessant å lese Cixous etter Annie Ernaux’ store gjennombrudd. For det er noen betydelige likhetstrekk, samtidig som er de svært ulike.

Slik som hos Annie Ernaux, blandes det personlige med det kollektive hos Cixous. Men hos Ernaux, som fikk Nobelprisen i litteratur i 2022, er det personlige, den kvinnelige erfaringen, klassebevissthet og Frankrikes etterkrigshistorie uløselig knyttet sammen med en særegen distansert form, hvor jeget i ytterste konsekvens har blitt erstattet med et vi. Resultatet er en litteratur som oppleves underlig objektiv, på tross av det personlige råmaterialet som tas i bruk.

Det er interessant å lese Cixous etter Annie Ernaux’ store gjennombrudd

—  Hilde Slåtto

Dette er helt omvendt hos Cixous. Hun skriver en flytende litteratur – hvor det bevisste og det underbevisste konstant skifter plass. Det er subjektivt, men, slik Ernaux har øye for det kollektive, har Cixous et eget øye for viktigheten av å være et vitne – uten å falle for fristelsen å rydde hendelsene i ryddige rekker. Cixous oppgave som forfatter er å skue bakover – lage et indre arkiv, være en arkeolog og søke forbindelsene mellom det lille livet og de store historiske hendelsene.

[ «Kompromissløst om demens fra Annie Ernaux» ]

Da jeg leste Cixous forrige roman 1938, netter (2021) ble jeg helt slått i bakken av det store tankearbeidet, de følelsesmessige dybdene, og tvilen og utforskningen som lå til grunn for teksten. Og min første reaksjon var at flere burde lese Cixous. Etter å ha lest Ruinar på ryddige rekker har jeg blitt enda sikrere i min sak. Å lese Cixous er for viderekomne. Det krever mer. Men det gir også enormt mye å lese Grete Kleppens nennsomme oversettelse, om en bare er tålmodig og lar tankene vandre sine egne veier. Etter Ernaux tror jeg vi er klare for Cixous’ formidable hybridromaner.