NRK-satsingen Demenskoret er et av mange uttrykk for at ulike hjernesykdommer har fått mer plass i kulturbildet de siste årene. Men tankens irrganger, menneskets desorientering og hjernens sammenbrudd, er et tilbakevendende motiv i moderne litteratur. Smuldringen av språket er både et tema og en måte å vise hvordan jeget gradvis mister grepet om virkeligheten.
Både forvirringen og det språklige sammenbruddet kommer til syne i Kirsten Thorups roman Ingenmandsland (2003). Her blir den demente jeg-fortellerens perspektiv oppløst i fragmenter, og talen blir meningsløs.
Filmen The Father (2020) ga et imponerende innblikk i forvirringen til en mann med tiltakende Alzheimer. Med kløkt gjengis Anthonys perspektiv, slik at vi blir i tvil om hva som er det korrekte forløpet fra han flytter ut av egen leilighet, til at han bor på et sykehjem. For Anthony blir det å holde rede på sitt eget armbåndsur essensielt for å holde styr på seg selv.
[ Nobelprisen i litteratur til Annie Ernaux ]
Sykdom og død
Enda så sterk innlevelse i sykdommen The Father gir, formidler den ikke en brøkdel av det altomfattende forfallet fjorårets nobelprisvinner Annie Ernaux får frem i Jeg er fortsatt her inne i mørket. Tjueseks år etter at boka ble utgitt, er oversatt til norsk av Henninge Margrethe Solberg.
---
Roman
Annie Ernaux
Jeg er fortsatt her inne i mørket
Oversatt av Henninge Margrethe Solberg
112 sider, Gyldendal 2023
---
Boka består av daterte notater Ernaux tok i etterkant av sine besøk hos moren, som var pasient ved en geriatrisk avdeling på et sykehus utenfor Paris, et sted uten årstider, der pasientenes personlige eiendeler behandles med likegyldighet: «De skal uansett dø.». Besøksdagboka handler om Ernaux sitt møte med morens sykdom og død, men er også forfatterens nøkterne skildring av stadiene i et sykdomsforløp mange kjenner fra nært hold. Med en rå intensitet, en trass mot å skjule sykdommens brutalitet, stikker boka seg litt ut i forfatterskapet.
Harde detaljer
Estetiseringen av sykdommen, der symptomene også er en kunstnerisk kilde, er altså ikke Ernaux’ anliggende. Hennes styrke ligger i å makte å gjengi det vi opplever som ydmykende ved å bli så skrøpelig som moren. Hun forskjønner ikke, men skildrer detaljer, jeg unnlater å referere, som er gruoppvekkende fordi de avslører ubarmhjertigheten i forfallsprosessen. Beskrivelsene blottlegger konkret og ærlig både det ubønnhørlige sykdomsforløpet og aldrende og demente kvinner. For Ernaux får moren av og til en umenneskelig fremtoning, slik at leseren føler hvordan det må være å se sin egen mor i en slik forfallsprosess.
Beskrivelsene blottlegger konkret og ærlig det ubønnhørlige sykdomsforløpet
— Astrid Fosvold
I En kvinne, som utkom i 1987, ti år før denne, sier forfatteren at hun tilstreber en skrivemåte der hun vektlegger å se moren i lys av hennes oppvekst og tilhørighet. Hun vil samtidig bevare rent følelsesmessige bilder av moren. Med Jeg er fortsatt her inne i mørket oppnår hun å gjengi slike bilder i sin opplevelse av morens skrøpelighet og sorgen over hennes død. Ikke bare skiller besøksdagboka seg fra hennes øvrige verk, den kompletterer bildet av Ernaux’ forhold til moren.
Sammenhengen mellom Jeg er fortsatt her inne i mørket og En kvinne er sterk. Sistnevnte åpner med morens begravelse, hun døde i 1986, og de siste sidene sammenfatter forløpet som inngående beskrives i nærværende bok. Uten at Ernaux motsier seg selv, veksler den litt analytiske avstanden i En kvinne til et innblikk i et mer komplekst forhold mellom mor og datter i denne boka. Ernaux viser frem nærheten til moren som mor. Redselen for å miste henne hviler over notatene. Hun innser, men vil ikke, at morens tid skal være forbi. Hun: «hadde godtatt at hun ble en liten jente igjen, og hun skal ikke bli stor.»
[ «Ernaux skriver genuin erindringskunst» ]
Rollebytte
Tittelen, Jeg er fortsatt her inne i mørket, er hentet fra et brev moren var ferd med å skrive mens hun bodde hjemme hos datteren i starten av sykdomsforløpet, og utsagnet: «Jeg er fortsatt her inne i mørket» rommer jo en nådeløs innsikt. Hun som uttaler det, har en bevissthet om at hun befinner seg i et mørke og formidler at hun stadig har en jeg-følelse. Tidsangivelsen i «fortsatt» skaper også en anelse om at jeget i setningen aner at det også vil gå tapt.
Et av tegnene på at moren mister seg selv, er at hun tror hun er Annie. Rollebyttet preger relasjonen sterkere etter hvert som moren forsvinner inn i barndommen. Det gir forfatteren mulighet til å ta inn små glimt av episoder fra sin egen oppvekst, som jo også rommer scener fra morens liv som voksen. Samtidig som moren taper minnet om sitt eget liv, skriver datteren livet hennes inn i historien.
Identifikasjonen mellom moren og datteren tilfører en personlig valør som også preger En kvinne, men samtidig har tekstene om moren et blikk som i mine øyne bidrar til å nedfelle en unikt kvinnelig erfaring i skrift.
[ Da Unholts mor ble syk, bestemte han seg for å skrive ]
Bevare også det vonde
Sterkest inntrykk skaper Ernauxs egen maktesløshet i situasjonen, den dårlige samvittigheten over å forlate moren på hjemmet, fortvilelsen som følger hennes død. Boka får fatt i flere sider av allmenne livserfaringer. Den virker barsk, men er ikke mindre verdifull enn de mer forsiktige portrettene av Alzheimers sykdom.
Jeg er fortsatt her inne i mørket fremstår kompromissløs, men nyanserer den unike erindringsalleén som verkene til Annie Ernaux er. Samtidig farges boka av Ernaux sitt credo, som gjennomsyrer hennes glitrende minneverk: «et ønske om å bevare, forstå, men først og fremst bevare.» Også de vonde sidene hører med.
