«Antisemittismen ligger som en understrøm i kulturen»

På Bergensbanen ble jeg sittende overfor to ungdommer som snakket hebraisk sammen. Jeg spurte om de var fra Israel, og merket med en gang at de ble reserverte. Vi fikk likevel en samtale i gang. De fortalte at oppholdet i Norge hadde vært et sjokk, fordi de ble møtt med så mange negative reaksjoner fordi de var israelere. Slik hadde det ikke vært i andre land. Hvorfor var Israel så hatet i Norge, lurte de på.

Er israelhat egentlig jødehat? Det er temaet for professor Torkel Brekkes bok om antisemittisme på venstresiden. Antisemittisme forbindes gjerne med høyreekstremisme. Selverklærte antisemitter finnes så godt som ikke på venstresiden. Så hvorfor skrive om det?

Brekke mener antisemittismen på venstresiden ikke blir erkjent som antisemittisk. Dermed får den større gjennomslag i det norske samfunnet enn den utilslørte antisemittismen på høyresiden. Det kan være en grunn til at det er så negative holdninger til Israel i Norge, mener han.

[ Intervju med Torkel Brekke: Etterlyser et oppgjør med venstresidens Israel-fiendtlighet ]

En omstridt definisjon

Brekke skriver hovedsakelig om det som kalles den «nye antisemittismen». Det er negative holdninger til jøder som utgir seg for å være kritikk av Israel. Den mest kjente definisjonen er fra The International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA) fra 2016. Det er en lang definisjon, men den kan litt forenklet oppsummeres med det som kalles 3D: Delegitimering, demonisering og doble standarder.

Brekke slutter seg til denne definisjonen. Den er imidlertid omstridt. Å bli stemplet som antisemitt kan være svært belastende, og særlig dersom det følges opp av sanksjoner. En vid og uklar definisjon kan bli misbrukt til å ramme uønskede kritikere.

Brekke sier flere ganger at saklig kritikk av Israel er legitim. Men han sier lite om berettiget reaksjon på urett mot palestinerne. Man sitter lett igjen med et inntrykk av at svært mye kritikk av Israel bunner i antisemittiske holdninger.

Berettiget kritikk av Israel kan være sårbar for å slå over i antisemittisme, fordi antisemittismen ligger som en understrøm i kulturen

—  Erling Rimehaug

En kristen sykdom

De aller fleste på venstresiden vil protestere heftig mot at de er antisemitter. De har ikke noe mot jøder. Men som man kan oppføre seg rasistisk uten å være rasist, kan man også bli antisemittisk uten å være antisemitt. For å gjøre oss våkne for dette, har Brekke en idéhistorisk gjennomgang av venstresidens forhold til jøder.

Antisemittismen er historisk sett en kristen sykdom, skriver Brekke. Selv om Europa er blitt sekularisert, er den blitt en del av vår europeiske arv, som ligger latent i våre kulturelle koder. Det gjelder også grupper som står fjernt fra klassisk kristendom, for eksempel marxismen.

Karl Marx var selv jøde, men skrev likevel en bok om «jødespørsmålet», et spørsmål mange både til høyre og venstre var opptatt av på hans tid. For Marx blir jøden en metafor for det kapitalistiske systemet. Marxisme-leninismen skiller mellom gode og dårlige jøder, mellom jøden som kapitalist og jøder som identifiserer seg med arbeiderklassens kamp, skriver Brekke.

---

Sakprosa

Torkel Brekke

Ingen er uskyldig. Antisemittisme på venstresiden

Cappelen Damm, 2023

---

Sionistene som dårlige jøder

Ifølge Lenin var imperialismen en nødvendig følge av kapitalismen. Sovjet forsto sionismen og Israel som spydspiss for amerikansk imperialisme. Sionistene fikk dermed rollen som de dårlige jødene. I sovjetisk propaganda representerte de en spesielt ondsinnet kombinasjon av kapitalisme og imperialisme. Det finnes gode jøder, men bare de som ikke er sionister.

Dette slo ut i det Brekke kaller dogmet om et absolutt skille mellom sionisme og jøder på den ytre venstresiden i Norge. Det er dette dogmet som gjør at man kan mene at antisionisme er noe helt annet enn antisemittisme, sier han.

[ Erling Rimehaug: «Hvorfor hates jøder på grunn av Israel?» ]

Sionisme som rasisme

Etter andre verdenskrig oppsto det en ny anti-imperialisme, med Frantz Fanon som fremste talsmann. Mens marxistene var opptatt av klassekamp, var Fanon opptatt av kampen mellom rasene, mellom hvite kolonialister og de undertrykte brune og svarte. I dette skjemaet ble sionistene imperialister og palestinerne undertrykte. Dermed ble jødene plassert på de hvites side, skriver Brekke – noe som også var tilfellet i deler av rasestriden i USA.

Denne kombinasjonen av sovjetisk anti-imperialisme og moderne anti-kolonialisme lå bak FN-resolusjonen fra 1975 om at sionisme er rasisme, skriver Brekke. Selv om FN senere har opphevet vedtaket, lever oppfatningen av sionisme som rasisme videre, særlig i den tredje verden og på venstresida.

Alle israelere er skyldige

Noen hevder at sionismen er rasistisk fordi den bygger på forestillingen om jødene som det utvalgte folk. Dette er en misforståelse av hvordan jødedommen forstår utvelgelse. Det handler om utvelgelse til en oppgave, og ikke noen påstand om å være bedre enn andre. Sionismen er jødisk nasjonalisme, og ikke mer rasistisk enn for eksempel norsk nasjonalisme, skriver Brekke. At det finnes rasistiske sionister, og at noen av dem nå er i Israels regjering, innebærer ikke at alle sionister er rasister.

Men hvis sionismen er rasisme, er alle jødiske israelere skyldige i rasisme. Det er poenget i den noe kryptiske tittelen på boken: «Ingen er uskyldige». Brekke skriver om hvordan denne forestillingen har ført til en ufølsomhet for at israelere blir drept av palestinere, fordi de selv bærer noe av skylden. Noen hevder til og med at sivile israelere er legitime mål for voldshandlinger. Holdningen slår også ut i en nedtoning av det enestående ved Holocaust. Utrolig nok er det en tredjedel av nordmenn som mener Israel behandler palestinerne på samme måte som nazistene behandlet jødene.

[ Fersk rapport: Hver tredje muslim har skjult sin religiøs identitet ]

Fagbevegelsen mot Israel

En del av det Brekke her skriver om, gjelder tross alt en liten del av den ytre venstresiden. Det store skiftet i norsk offentlighet kom da fagbevegelsen skiftet side i konflikten mellom Israel og palestinerne, noe som også har påvirket Arbeiderpartiet. Brekke mener at dette skiftet kom fordi ideene om sionismen som er beskrevet ovenfor fikk bredt gjennomslag på venstresiden, selv om han også nevner reaksjonen på massakrene i flyktningleirene i Libanon i 1983.

Fagbevegelsen har gått i bresjen for boikott av Israel, og det har fått en viss oppslutning i Norge. Israel oppfatter boikottbevegelsen, det som kalles BDS-bevegelsen, som så farlig at de har satset mye på å få den erklært som antisemittisk. Brekke synes å være enig i det. Han går så langt som å si at fagbevegelsen driver en kampanje mot Israel som hatobjekt.

[ Israelkritikk eller jødehat i NRK? ]

Er BDS rasistisk?

BDS-bevegelsens egen begrunnelse er ikke hat mot Israel, men at Israels stadige brudd på FNs resolusjoner ikke kan fortsette uten å bli møtt av sanksjoner. Noen vil også hevde at vi er juridisk forpliktet til å reagere mot dem. Andre legger vekt på Israel må presses til å gi palestinerne sine rettigheter, slik vi i sin tid presset Sør-Afrika vekk fra apartheid.

Spørsmålet blir om de samme krav rettes mot andre land som bryter med FNs resolusjoner, og om reaksjonen mot Israel er uforholdsmessig sett opp mot andre land som bryter med menneskerettighetene. Dersom det brukes en annen standard overfor Israel, kan det være antisemittisk.

Noen hevder at sionismen er rasistisk fordi den bygger på forestillingen om jødene som det utvalgte folk. Dette er en misforståelse av hvordan jødedommen forstår utvelgelse

—  Erling Rimehaug

Apartheid i Israel?

På den okkuperte Vestbredden lever israelere og palestinere under ulike rettssystemer og har ulike rettigheter. Ulike rettigheter basert på etnisitet var et av kjennetegnene på apartheid i Sør-Afrika. Derfor reises det krav om at Israel nå må stemples som en apartheid-stat. Men apartheid var en rasistisk ideologi som dreide seg om mye mer enn ulike rettigheter. Siden FN har definert apartheid som rasisme med tilhørende krav om sanksjoner, vil et vedtak om israelsk apartheid fungere på samme måten som sionisme-vedtaket i sin tid.

Boikottkravet kan dermed ende opp i en delegitimering av Israel. Brekke har altså rett i at BDS-bevegelsen i noen former kan være antisemittisk. Men det gjelder ikke alle former for boikott. For eksempel er boikott av varer fra israelske bosettinger en reaksjon mot bosettingene, og ikke en delegitimering av Israel eller stempling av alle israelere.

[ Anmeldelse: En helt ålreit fantasyfortelling fra Salman Rushdie ]

Gjør oss våkne

Beskrivelsen av BDS-bevegelsen et eksempel på den følelsen boken gir meg av at israelkritikk for en stor del er fordekt jødehat snarere enn reaksjon på konkret israelsk politikk. Det hadde styrket Brekkes prosjekt om han var klarere på at Israels politikk er en av grunnene til at mange nordmenn er kritiske.

Berettiget kritikk av Israel kan være sårbar for å slå over i antisemittisme, fordi antisemittismen ligger som en understrøm i kulturen. Vi trenger å være våkne for det. Brekkes bok er et bidrag til slik våkenhet.