Ubehaget i kulturen

We tell ourselves stories in order to live

Den kjente åpningssetningen i essaysamlingen The White Album (1979), av den legendariske journalisten, essayisten og forfatteren Joan Didion, har blitt stående som en foruroligende setning som beskriver en slående sannhet.

Vi forteller oss selv historier om våre egne liv og verden rundt oss, som vi kan bære og forstå. Og regelen, heller enn unntaket, er hvordan disse historiene konstant utelater mye av det som er sant og viktig – fordi det er det vi kan leve med.

Nøkler

I 1981 var jeg inne i en stor Joan Didion-fase

Tidlig i romanen Skår bekjenner fortelleren Bret Ellis hvordan han nesten konstant bærer med seg Joan Didions bøker The White Album (1969) og romanen Play It as It Lays (1970), nærmest som talismaner gjennom hele fortellingen.

For meg blir disse titlene nøkler inn i den første romanen fra Bret Easton Ellis’ hånd på 13 år. For det er nettopp historiene vi forteller oss selv for å kunne leve, som er hovedanliggende i romanen – som vender tilbake til «åstedet», hvor Bret Easton Ellis startet sin kometkarriere for 38 år siden.

Provoserende samtidskronikør

Helt siden brakdebuten Less Than Zero (1985), om steinrike og blaserte ungdommer i fritt fall i L.A, har Bret Easton Ellis hatt en unik posisjon som en ubehagelig og provoserende forfatter, som med sine iskalde observasjoner har evnen til å dissekere tidsånden og kulturen den beskriver. Debuten, om sin generasjons indre tomhet og kynisme, begynte han å skrive på da han selv gikk på en av L. As mest eksklusive private skoler. Og den gjorde ham til verdensstjerne over natten, bare 21 år gammel.

Men det er hans tredje roman, American Psycho (1991) om psykopaten Patrick Batemans dobbeltliv, som Wall Street-japp om dagen og iskald seriemorder om natten, som definerte Ellis som en forfatter som skriver verker som blir stående som uhyggelige emblemer for tiårene han beskriver.

[ «Kvit, norsk mann» nominert til Kritikerprisen ]

Moralsk vakuum

I American Psycho perfeksjoneres hans postmoderne satiriske stil, hvor oppramsingen av tingene som omgir hovedpersonen er beskrevet i samme kjølige betraktende stil som den grafiske og groteske volden som Bateman i økende grad utfører gjennom hele romanen. American Psycho er tømt for følelser og mening, og etterlater leseren i et grufullt moralsk vakuum hvor ingenting betyr noe.

Romanen skapte furore og stor debatt, men har blitt stående som en av de mest toneangivende romanene i moderne tid, som et slående uttrykk for ubehaget i den kapitalistiske amerikanske kulturen som blindt dyrker suksess, rikdom og konsum.

Ghost writer

I Skår gjentar Bret Easton Ellis grepet med å la fortelleren ha hans eget navn, slik han gjorde det i liksom-memoaren Lunar Park (2005).

I Lunar Park følger vi den mentale nedsmeltingen til den 40 år gamle forfatteren Bret Ellis, som opplever at hans egen karakter Patrick Bateman kommer tilbake for å ta over livet hans. Slik han gjorde det da han skrev American Psycho, og nærmest ble en ghost-writer for en indre demonisk Bateman.

Lunar Park er en forrykende psykedelisk hybridroman som blander horror, sorg-roman, psykologisk stilstudie og metaroman. Og er en svært interessant kommentar på hvordan litteratur, som ofte er skrevet fra et dypt personlig sted, lever sitt eget liv uavhengig av forfatteren selv – og blir et uttrykk for noe større enn seg selv.

---

Roman

Skår

Bret Easton Ellis

Oversatt av Henning Kolstad

766 sider, Kagge 2023

---

Sprekker

I Skår møter vi igjen Bret Ellis, men denne gangen er han 17 år, og har et siste år igjen på den eksklusive privatskolen Buckley. Hans plan er å surfe gjennom det siste året, skrive på romanen Less Than Zero og holde sin homoseksuelle legning skjult. Han er villig til å gå langt for å beholde sin populære posisjon ved å spille rollen som den hetero og coole fyren; som er sammen med en av skolens mest populære jente, og nærmeste venn med skolens absolutt mest innflytelsesrike par.

Men når en ny gutt starter i klassen, samtidig som en seriemorder er løs i åsene rundt villaene hvor rikmannsbarna holder hoff, begynner Brets identitet – som en som distansert kan spille det sosiale spillet – å slå sprekker.

Skår er, sett ut ifra Ellis sine tidligere romaner, ved første øyekast en merkelig konvensjonell roman som blander sammen 80-talls nostalgi og grøssersjangeren, med en ut av skapet-fortelling. Men med nærmere ettersyn lodder romanen dypere.

Bret, som kikker tilbake og forteller om den fryktelige høsten han brått ble voksen, er en middelaldrende forfatter som har hatt en eventyrlig suksess – akkurat slik den virkelige Bret har. Men, slik som i Lunar Park, glir memoar-formen over i et febermareritt, som vrir og vender på hva som er virkelig, og hva som er Brets indre demoner. For hvilken versjon av historien om det som skjedde den fryktelige høsten kan den voksne Bret leve med?

Knust

Med sin langsomme og suggererende stil, er Ellis en mester i å bruke tingene som fortellende objekter i sin litteratur. I både Less Than Zero og American Psycho er oppramsingen av merkeklær, band og musikk, interiør, biler, filmer, tekniske duppeditter, kokainstriper på speil og perfekte visittkort et grep som skaper en polert overflate som ikke har annet innhold enn statusen den skal reflektere, og tomheten den representerer. Det er ikke noe bak overflaten. Det finnes ingen dybde. Det er det som er så skremmende.

Med sin langsomme og suggererende stil, er Ellis en mester i å bruke tingene som fortellende objekter i sin litteratur.

I Skår får interessant nok denne oppramsingen en motsatt effekt. Tingene blir representasjoner for Bret sine sterke og undertrykte følelser hvor lengsler og begjær, tilkortkommenhet, aggresjon og paranoia blir manifestert i det som omgir ham. Musikken vekker minner og traumer, interiøret forteller historier om menneskene som ikke lenger er der, filmene og bøkene blir speil han kan speile seg i. Gradvis er det ikke et tomrom som avdekkes, men et menneske hvis identitet er knust i mange biter.

[ Utstilling: Kongehuset får ikke fram at godt håndverk angår alle ]

Fortapte generasjoner

I The White Album og romanen Play It as It Lays beskriver Joan Didion, med sin særegne distanserte stil, en generasjon som helt mister fotfeste. Etter Summer of Love i 1967 skjedde det en helomvending i stemningen i L.A og USA, hvor troen på kjærligheten som en styrende kraft ble erstattet med en dyp paranoia. I sine berømte bøker betrakter Didion ikke bare et stemningsskifte i den amerikanske kulturen, men hun iakttar det amerikanske marerittet på nært hold.

Bret Easton Ellis roman Skår er dypt inspirert av Didions prosjekt, og avdekker ikke bare et menneskes fragmenterte identitet, men også hvordan barna av sekstiåtterne var en generasjon som på sitt verste også var helt fortapt. Og det gjør han i en roman som finner sin vei til leseren med et deilig grøss, et frydefullt nostalgisk 80-talls blikk og en sår fortelling om hvor vondt det gjør å miste sin uskyld.

[ Orgelnestor kritiserer ansettelsespolitikk i Nidarosdomen ]