En ikke uvesentlig del av skrekkfilmhistorien og andre gufne kinoopplevelser er lagt til det som grovt kan karakteriseres som «gamle dager». Mens bøkene om Frankensteins monster og grev Dracula var lagt til forfatternes egne samtider, formelig fråtser filmversjonene i førmoderne attenhundretallsatmosfærer.
Hva er det som skremmer oss? Det ukjente. Kjenner vi egentlig fortiden? Gamle, knirkete hus, fulle av spindelvev og andre menneskers minner synes å ha en direktekobling til amygdala, hjernens alarm- og varselssentral. Det som på overflaten er festlig, musikalsk nostalgi, blir til mareritt i filmer som klassikeren Ondskapens hotell (1980) og Last Night in Soho, fjorårets Swinging London–skrekk.
Det ligger et iboende ubehag i idyllisering av fortiden – i tanken om at tilværelsen var perfekt før. Og Don’t Worry Darling tar oss til en så perfekt versjon av den amerikanske middelklassedrømmen at vi umiddelbart aner uråd: Dette heteronormative forstadsparadiset med lykkelige husmødre og arbeidslystne ektemenn må vel ha en skyggeside? Skinner ikke solen i sterkeste laget.
[ Marsteins nye roman er både medrivende og irriterende ]
Den vanskelige andrefilmen
Olivia Wilde var muligens mest kjent for å spille i sykehusdramaet Dr. House da hun regidebuterte med Booksmart i 2019. Den kvikke, empatiske og velfortalte highschoolfilmen ble godt tatt imot av kritikere og publikum, og Wilde ble omtalt som en regissør å regne med i fremtiden. Don’t Worry Darling – den vanskelige andrefilmen – har imidlertid høstet mest oppmerksomhet for hovedrollen til popartisten Harry Styles og for sin angivelige suboptimale kvalitet.
Og det går an å medgi at filmen navigerer i litt for velkjent terreng, med litt for sendrektige skritt. De perfekte forstadskonene låner trekk fra Stepford Wives, Ira Levins to ganger filmatiserte roman. Ondskapens hotell spøker nesten bokstavelig talt i bakgrunnen – det tydeligste lånet er navnet til Styles’ rollefigur, Jack. Plott-tvisten vi går og venter på er tydelig inspirert av nittitalls-verker som The Matrix, Fight Club og Den sjette sansen, men den i utgangspunktet overraskende overraskelsen er svakt forvaltet og ditto forklart.
Ubalanse
Når filmens struktur faller sammen mot slutten, får det tilbakevirkende kraft: Hva er det vi egentlig har sett? En flystyrt som virket logisk forankret i … noe, viser seg å være en av mange manuslettvintheter. Det vi tror er bevisste utelatelser, viser seg å være puslespillbrikker som ikke eksisterer.
Publikum havner dermed i konstant ubalanse: I det ene øyeblikket blir vi teskje-matet med gjentakelser om kvinners rolle som husmødre i en handling som snegler seg av gårde, i det neste får vi uforpliktende og antydende hint om hva som egentlig skjer, men uten noen oppklarende forklaring om hvorfor. Historien blir dermed frarøvet både moral og poeng, den reduseres til estetikk og lettvintheter.
Don’t Worry Darling tar oss til en så perfekt versjon av den amerikanske middelklassedrømmen at vi umiddelbart aner uråd
— Einar Aarvig
---
Thriller
Don’t Worry Darling
Av: Olivia Wilde
Med: Florence Pugh, Harry Styles, Chris Pine, Gemma Chan
Premiere fredag 23. september
---
Cocktailsvisker
Og joda. Tablåene er gjennomtenkte med svevende kameraføringer, men fremstår som mer selvforelskede og refererende enn originale. Soundtracket er passe forutsigbart – velkjente cocktailsvisker der ingen benyttes på en nyskapende måte – på et vis som gjør at vi forbinder noe nytt og skrekkfilmaktig ved dem.
Det største argumentet for å se Don’t Worry Darling blir dermed Florence Pugh i den viktigste hovedrollen. Det uttrykksfulle ansiktet skaper imponerende innlevelse i noe som for det meste er ganske tullete. Hun får til og med motspiller Harry Styles til å skinne kraftig, som en refleks.
[ Det meste har gått galt i Dag Solstads forord i en ny bok om «keeperen, spillet og livet» ]
