Med Mrs. Dalloway og Mrs. Ramsay (fra henholdsvis Mrs. Dalloway og Til fyret) viste Virginia Woolf kvinners makt og posisjon i familien, men også ansvaret: De planlegger, yter omsorg, sørger for praktiske detaljer og andres velvære.
Det slår kraftige bølger herfra til Trude Marsteins Anja, midt i livet, full av ny og gammel kjærlighet og jeg-forteller i romanen Egne barn.
I «fraktalfamiliens» tidsalder omgås skilte ektepar med egne barn, felles barn og nye partnere som også har egne barn. Vi er venner og samarbeider om barna, forsøker å leve opp til idealene om å gi plass og rom til hverandre og å sette barna først. Alt så friksjonsfritt som mulig.
Marsteins jeg-forteller drar det lenger. Fraskilte Anja eier et torp i Sverige sammen med sin tidligere ektemann. Nå har hun arrangert dugnadshelg.
Monoman forteller
Trude Marstein gir en nesten scenisk framstilling av vår tids familiekonstellasjoner og rollemønstre. Egne barn kaster lys over makt, mangel på empati og evne til innlevelse i andres følelser. Men hun spinner også på tråder i sitt eget forfatterskap.
I likhet med Geir Gulliksens roman Historie om et ekteskap, forteller Egne barn nettopp om et tilbakelagt ekteskap – men der Gulliksens hovedperson forsøker å være solidarisk, er Anja monoman. Det er hennes tanker og kommentarer leseren får, mens eksmannen Ivar snakker i vei og sommermiddagen strekkes inn i de små timer.
Rundt bordet sitter Ivars samboer Solveig og Anjas nye flamme, Pål. Mellom dem svirrer de tre barna, Lotte, Falk og Tuva med Tuvas snørrvalp av en psykologistudent, en innpåsliten svigersønn in spe. I tankene til Anja dominerer minnene. På nåtidsplanet bryter barna inn samtalen. Marstein skaper et gjenkjennelig situasjonsbilde, hun anvender et slags røntgenblikk på relasjonene mellom jeg-fortelleren, Ivar og deres felles barn. Det inviterer til innlevelse.
Middelklasselivet
Anja fremstår vekselvis som øm, kjærlig, maktfull og utleverende. Men romanen formidler også et avslørende blikk rettet mot livet i middelklassen. Noe selvtilfreds og egenmektig hviler over Ivar og Anja. Alliansen mellom dem, full av gamle emosjoner, felles barn og eiendom, toppes av en solid kulturell kapital. Referanserammen deres utelukker både Solveig og Pål, som, litt måpende, ikke skjønner kodene. Anja og Ivar ruver i det tablået jeg-fortelleren stiller til skue for leseren. De nye partnerne er bipersoner.
---
Roman
Trude Marstein
Egne barn
336 sider, Gyldendal 2022
---
Anja fremstiller eksmannen, forfatteren Ivar, som manipulerende, dominerende og genuint selvopptatt. På et vis tar jeg-fortelleren hevn. Det har aldri vært plass til hennes perspektiv i forholdet deres, mener hun. Gjennom årene har hans oppfatning av hva et liv skal romme satt hennes behov til side. Til gjengjeld utleverer Anja Ivar til klisjeen i sin selvrettferdige fremstilling. Fortellerperspektivet får leseren til å se Anjas behov for å rettferdiggjøre seg med beskyldningene rettet mot eksmannen.
[ ‘Så mye hadde jeg’ anmeldt: «Hverdagens poetiker» ]
Såre anklager
Forfatteren får fint fram at Anja er en dame med kontroll over sine omgivelser, hun «står i gresset og instruerer og dirigerer». Hennes trang til å være «flink» har stelt i stand dugnadshelgen til det hun innbiller seg er barnas beste. Dominansen over familien og det sosiale rommet har hun til felles med Woolfs Mrs. Ramsay.
Jeg vakler mellom å irritere meg over at Egne barn blir en lekestue for mennesker med privilegier, og å gi meg over til det stemningsfulle.
— Astrid Fosvold
Fortelleren plager seg med at hun ikke lykkes med å innfri kravene hun har til seg selv overfor ungene. Her finner leseren et ørlite grann av den seriemonogame alenemoren som skildres med forakt og empati i Plutselig høre noen åpne en dør (2000). I den tjueto år gamle romanen tenker en narsissistisk og hyperkontrollerende jeg-forteller konstant over forholdet til datteren på fire år og åpenbarer sin tilkortkommenhet: «Jeg tenker på ignoreringen og kjeftingen, alle tvetydige kjærtegn. Raseriet mitt over små bagateller.»
[ Fra koldkrem til metoo på kontoret ]
Ser vi et såkorn herfra i Tuva, Anjas eldste datter, som hun har fått i et tidlig forhold før hun traff Ivar? I Egne barn slynger Tuva såre anklager mot moren: «Jeg mener at du alltid har tatt mest hensyn til deg selv og hva du føler, og ikke så mye til hva vi andre føler og hvordan vi har det.» Anjas selvfremstilling avslører at det er noe i egoismen hun beskyldes for. Hun er så fanget i sine egne følelser at hun utleverer den nye flammen Pål til en strekfigur, han har muskler, liker true-crime, regler og har peiling på oppussing. Tuvas skyllebøtte gir Anja sjans til å trøste seg hos eksmannen Ivar i skjul: «Jeg er elendig mor,» sier hun og forventer å høre det motsatte.
Ideal og dilemma
Anja synliggjør vår tids ideal og dilemma om å ta vare på barna og egne voksenliv. Gjennom henne settes ord på at kvinner, i alle fall i egne øyne, oftere har et større ansvar for at ungene skal få dekket alle behov og ha det godt. Dersom det stemmer, vil kvinner få minst tid igjen til seg selv i mine, dine og våre barn-leken. Her hører vi dønningene fra Woolfs stemme.
Anja er navet for hendelsene i romanen, alt filtreres gjennom henne, de andre er statister på scenen. Det skorter altså på kompleksiteten vi ofte finner i Marsteins romaner. Selv om forfatterskapet stort sett skildrer velutdannede folk, vakler jeg mellom å irritere meg over at Egne barn blir en lekestue for mennesker med privilegier, og å gi meg over til det stemningsfulle. Den kan slukes, og har definitivt det som skal til for å nå bredt ut. Middelklassens verdier og besvær vil glede mange, meg selv inkludert. La oss håpe Marstein bruker sin velkjente woolfske skriveklo tydeligere og krever sin dedikerte leser tilbake rundt neste sving.
