Anmeldelse: Viser en omsorg for fortidens skjøre øyeblikk

Jeg ser et maleri av en gutt som kommer løpende opp fra havet. Gjennom billedrommet rundt ham svever en stim fisker. I et annet maleri danser tre personer, lystig, og igjen gjennomstrømmes maleriet av en sverm av noe som kan se ut som sommerfugler, eller er det møll, som utstillingens tittel antyder?

Hvem er disse menneskene og hvorfor dette «mønsteret» av fisk og insekter?

Sjarmerende refleksjoner

Mange av disse bildene har et slektskap med fotografiske snapshots, hvor vi får utsnitt fra hendelsesforløp og isolerte detaljer som fotografen har vært fascinert av. I nevnte maleri av dansende menneskene var kanskje mannen bak «kameraet» del av følget? Kanskje han forelsket seg da, eller var det en fest på en strand en gang, hvor han etter lengre tids tungsinn endelig kunne reise seg og kaste seg inn i dansen med de andre?

---

Kunst: Utstilling

Mikael Lo Presti

Dancing moths, Running dogs and Sun-dried cloth

STANDARD (OSLO)

29. april–29. mai

---

Vi vet ikke. Men dette er også både sjarmen og refleksjonsinngangen i disse bildene. Det er lett å la tankene løpe av gårde om vi ser i den retningen – det er lett å dikte med – for dette er særs assosiasjonseggende verker som også kan hektes på og åpne egen fortid, egne minner.

Vi kunne si at maleriene, ved å fange inn slike uforklarte hverdagsglimt vi alle kjenner, forsøker å fastholde det forgjengelige, det som uvegerlig blir borte: alle disse fragmentene av glede, fascinasjon, tristhet, undring, eller innfall, som særpreger akkurat den dagen, den timen, den gangen, for så å bli borte.

[ Treffende om kunstnerklisjé og kvinneforakt ]

Ødelegger idyllen

Ved å holde fast ved slike øyeblikk viser Lo Presti maleriets menneskelige kvaliteter: at man, gjennom dem, kan gi det som ellers ville blitt borte en materiell form. Ikke som gjengivelse av det som egentlig skjedde, men som en nedsenkning i øyeblikkets forestilte bestanddeler gjennom håndverket. Gjennom penselen, gjennom pigmentenes ansamlinger på lerretet, gjennom forsøket på å balansere bildet som skapes nå mot minnet om det som har vært, jobber kunstneren seg fysisk gjennom minnefragmentet.

Det ligger en omsorg for fortidens skjøre øyeblikk i dette arbeidet, som om maleren holder en hånd over det som en gang skjedde, slik vi faktisk også kan se i et av maleriene: En kjempehånd svever over noen små menneskeskikkelser som spiller fotball mellom kjempeblomster under den beskyttende hånden.

Det er noe påfallende uanstrengt over Lo Prestis verker

—  Kjetil Røed

Men disse verkene borer dypere i forbindelsen mellom dagens billedkultur og minnearbeid. For i mange av maleriene kan vi se ornamentale og dekorative elementer som, i andre sammenhenger, forbindes med tåpelige idyller eller overfladiske fremstillinger av steder og erfaringer. Det ligger noe historieløst og falskt i denne estetikken som står i motsetning til glimtene som ellers bevares i disse maleriene. Lo Presti skaper da også ulike typer friksjoner i sine motiver som hverken lar seg innlemme i postkortfantasier eller forklare fullt ut gjennom noe annet.

[ Borgny Svalastog: – Det er vandrere vi er, fra vi blir født til vi dør ]

Indre motsetninger

I et av utstillingens mest fascinerende bilder ser vi et flerdelt postkort som balanserer på en flate sammen med nok en utgave av nevnte fiske-stilleben. Over: stiliserte, ornamentale skyer. Under: tilsvarende dekorative bølger, parodisk forenklede. På postkortet ser vi en ung mann i halvmørket. Han ser nølende ut, forkommen står han ved en mur med trær i bakgrunnen. Vi ser knapt noe ansikt, vi vet ikke hvem det er, men likevel er bildet reprodusert en gang til på samme kort, som om det var en innbydende feriefantasi verdt å gjenta vi var vitne til. Men dét er det jo ikke.

Dissonansene mellom den desorienterte gutten, postkortets sedvanlige idealisering, stillebenet og de luftige ornamentene skaper en både malerisk og menneskelig dybde i bildene fordi våre vante måter å betrakte bilder på nullstilles. Gutten på kortet skaper et alvor i oss, som ikke har rom for ornamentenes tomme gleder. Maleriet fører dermed ikke til noen klarhet, men bryter ned selvsagte blikk på det som er pent og hva som egner seg for presentasjon på et postkort.

Selv om verkene har mer til felles med lek og uredd eksperimentering rommer de flere refleksjoner enn mye tanketung konseptbygging.

—  Kjetil Røed

Flere av maleriene her spiller på postkortformatet, hvor vi som regel ser et idealisert bilde av stedet kortet er sendt fra fremfor noe virkelig avtrykk av erfaringene man har hatt der. Samtidig er jo postkortet nettopp sentralt for mange av våre minner om reiser vi har vært på og opplevelser vi har hatt – problemet er bare at vi selv blir borte bak slike sjablonger. Den navnløse gutten minner oss om det som blir borte.

Mot standardformater

Mange av de andre bildene jeg nevnte knytter an til tilsvarende standardformat for appellerende, visuelle fremstillinger. Tenk bare på filtrene vi kan legge over ethvert bilde på telefonene våre for å gjøre det mer lystig eller spennende – ikke helt ulikt de «morsomme» fiskene og insektene i noen av disse maleriene. Lo Presti, derimot, trekker slike forflatende formateringsoppsett inn mot glimt av en uforklart fortid som åpner for en reell undring over forgangne øyeblikk, hvordan vi husker dem og kanskje hva de krever av oss. Det er en mild, reflekterende nostalgi her, som – i alle beste forstand – er sjarmerende, fordi kunstneren ikke holder tilbake noe.

[ I over ett år har Norge prøvd «ubåtlivet» – takler vi å gå i land? ]

Det er noe påfallende uanstrengt over Lo Prestis verker. De gir en sterk fornemmelse av at temaene de sirkler inn ikke er nøye overveid eller pønsket ut på forhånd, men snarere utarbeidet spontant. Selv om verkene har mer til felles med lek og uredd eksperimentering rommer de flere refleksjoner enn mye tanketung konseptbygging. Dét er en bra ting i min bok.