Kultur

I over ett år har Norge prøvd «ubåtlivet» – takler vi å gå i land?

Koronalivet: Da pandemien startet, anbefalte militæretiker Paul Otto Brunstad at vi tok lærdom av militæret, og dyrket rutinene. Nå har han gjennomført «ubåtlivet» i et helt år – og ser annerledes på saken.

For ett år siden ble Paul Otto Brunstad intervjuet i Vårt Land om hva vi kunne lære av militæret i koronakrisen. Brunstad har forsket på hvordan soldater best takler å leve med minimal bevegelsesfrihet, tett på andre, og under konstant frykt for en fiende.

Den gang slo Brunstad et slag for gode rutiner i møte med pandemien, og ba oss droppe joggebuksa. Han forklarte at dette kunne beskytte oss mot å gå indre oppløsning og motvirke at man mistet respekten for seg selv og andre. Og studiene hans viste at ubåtmannskap var «best i klassen»: På tross av minimal boltreplass, taklet mannskapet situasjonen på en særdeles god måte. Alt takket være orden og rutiner.

Jeg klarer jeg ikke å idealisere det å la alt flyte, men jeg er kommet fram til at jeg heller ikke kan idealisere flinkhet.

—  Paul Otto Brunstad

---

Hva gjør pandemien med oss?

---

Gryende ubehag

I dag, snart 14 måneder etter at Norge stengte ned, ser Brunstad annerledes på saken:

– Jeg har gjennomført ubåtlivet «ganske nazi» selv det siste året. Og jeg kjenner på et gryende ubehag.

Det er en liten detalj som ubåtmannskapet fortalte, som har begynt å gnage hos Brunstad. Mannskapet fortalte nemlig om hva som skjedde når de iblant gikk i land i ulike havnebyer:

– Idet de kom opp fra den verdenen de behersket gjennom sin ritualisering av livet, og de hadde frihet til å gjøre hva de ville, så havnet alle på det samme hotellrommet. De hadde rett og slett problemer med å gå ut i byen alene. Evnen til å tåle det innesperrede livet gjennom drill og gode rutiner, viste seg å ha noen uventede bivirkninger: Det sosiale livet utenfor ubåten ble vanskeligere, forteller Brunstad.

Det er dette som bekymrer ham når han ser på det norske samfunnet i dag - over ett år etter den første nedstengningen:

– Vi har etablert en kontrollert og gjennomregulert verden, men jeg frykter at dette i neste sving kan bli et problem for veien videre.

Idet ubåtmannskapet kom opp fra den verdenen de behersket, og hadde frihet til å gjøre hva de ville, så havnet alle på det samme hotellrommet.

—  Paul Otto Brunstad

Tilbake til hulen

– Først må du forklare: Hvorfor skjedde dette med ubåtmannskapet?

– Den gang forfulgte jeg ikke spørsmålet, mest fordi jeg var så fascinert av strategien de hadde for å håndtere det avsondrede livet i ubåten. Men jeg tror det har å gjøre med tryggheten og kontrollen som de opparbeidet i sin egen lille avsondrede verden. Sosial distansering, enten det nå skjer i rammene av ubåtlivet eller på hjemmekontoret, åpner for at man kan bygge tankestrukturer som ikke blir korrigert. Slik begynner man å nære frykt og usikkerhet, og da blir ønsket om å vende tilbake til «hulen», til ubåten eller hjemmekontoret, påfallende sterkt.

– Det blir et gjemmekontor?

– Nettopp. Og en innbilt sikkerhet og trygghetsfølelse, kan bli en av de farligste fruktene av nedstengningen. Det paradoksale er, at med økt sikkerhet forsterkes følelsen av frykt og usikkerhet.

Selv den allmektige Gud, som skapte verden på seks dager, måtte slappe av på sitt Geilo den sjuende.

—  Paul Otto Brunstad

Iskaldt vann

Brunstad har holdt stramme rutiner selv det siste året. Han vegrer seg for å bli privat, men røper at han står opp på nøyaktig samme tidspunkt hver dag, gjør gymnastikk, dusjer i iskaldt vann og går tur. I tillegg leser han italiensk, og pugger gloser daglig.

– Jeg har gått til sammen 1.000 kilometer. Det er like langt som til Stockholm. Det høres jo bissart ut... Men erkjennelsen jeg begynner å få, er at både for lite struktur og for mye struktur kan ende i kaos. Jeg ser at disiplineringsstrategien, som jeg opplevde som en god strategi, har noen uante implikasjoner, noe av det samme som jeg tror ubåtmannskapet også merket seg. På den ene siden funker dette veldig godt. Jeg trener og er i bedre form enn jeg har vært på mange år. Likevel kjenner jeg et ubehag i all flinkheten min.

– Hvilke tanker har du merket hos deg selv?

– Jeg har kjent et snev av helseangst, en frykt for å bli smittet hvis jeg går ut. Det er en slags hypokondri, der du plutselig blir fanget av irrasjonelle tanker, som gjennom den sosiale distanseringen har gode betingelser.

Mandag hele året

Den tyske psykiateren Hubertus Tellenbach har sagt at mennesker trenger en «regelmessig uregelmessighet». Påstanden er at hvis dette mangler, og at livet preges utelukkende av regelmessighet, vil forekomsten av psykiske lidelser gå opp. Vi utarmes innenfra. Brunstad peker på at litteratur-, film- og musikkhistorien setter fingeren på akkurat dette problemet:

I eventyrkomedien Groundhog Day gjenopplever hovedpersonen den samme dagen igjen og igjen, mens legenden om Den evige jøde, som for alltid var dømt til å vandre, har lignende trekk. Så også Wagners opera Den flyvende hollender, som gjenforteller sagnet om en sjømann som var dømt til det ypperste helvete: Å seile på de syv hav i all evighet, uten noen gang å få gå i land.

Med andre ord: Ingen veksling, ingen forandring, ingen forløsning.

Kanskje er det DumDum Boys’ 90-tallshit «Splitter pine» som sier det mest presist: «mandag hele året – det er ingen ting å le av».

– Den teksten er steike god, konstaterer Brunstad.

Se hvordan vi alle er blitt en flokk revisorer som kaster oss over statsministeren når hun feirer bursdag på Geilo.

—  Paul Otto Brunstad

Paradiset

– Hvordan synes du Erna, Høie, Nakstad og de andre har gjort det som troppeførere det siste året?

– Som leder må man ha forståelse for betydningen av bruddet eller avviket, som en forutsetning for å opprettholde en sunn orden. Avviket hjelper oss til å se betydningen av det regulative, og i lys av dette bør vi se med et litt mildere blikk på de som bryter reglene.

– Så det var noe sunt ved Ernas bursdagsfest?

– Om det var sunt, kan diskuteres, men at det var menneskelig er det ikke tvil om, kanskje også litt guddommelig. Selv den allmektige Gud, som skapte verden på seks dager, måtte slappe av på sitt Geilo den sjuende. I vår verden der effektivitet og prosedyrer er det som gjelder hele tiden, er jo dette en dødsssynd. Og for å fortsette analogien: Adam og Eva hadde – i sin godhet – ikke peiling på at det kunne finnes noe farlig. Da djevelen kom og lanserte en konspirasjonsteori, hadde de ingen grunn til å tvile på det han kom med. De levde jo i sitt paradis, i sin lille avsondrede verden, og siden de var de første menneskene, hadde de heller ikke særlig mye sosial kontakt. Idet det dukket opp noen som ikke hadde gode hensikter, gikk hele prosjektet ad undas.

Kompaniets fall

Sagt på en annen måte: Når vi opparbeider en falsk trygghetsfølelse, blir vi lette bytte for en slange som hvisker oss noe i øret. Når dette får et kollektivt aspekt, kan det bli direkte farlig. Det er dette man har sett militærforskningen:

– Hvis det oppstår en gruppetenkning uten korrektiv, kan samholdet i kompaniet, som i utgangspunktet er et gode, likevel føre til at man ender opp med å gjøre de forferdeligste ting, sier Brunstad, og viser til blant annet Abu Ghraib-fengslet i Irak, der soldatene begikk overgrep.

– Noe av det samme er å se i klostertradisjonen. Med de beste intensjoner, med en drill og rutiner som har likhetstrekk med en militær struktur, kan det også gå fryktelig galt. Det finnes mange farer i det velregulerte, i det «moralske» og høyverdige. I alt du kan sette et plusstegn foran finnes det en liten djevel som vegeterer.

Alle under pisken

Så hva preger gruppetenkningen blant nordmenn? Brunstad foreslår at det er disiplin og forakt for svakhet. Fra vi er bittesmå har vi fått høre «så flink du var!»:

– Jeg opplever at vi har et politisk og moralsk korsett rundt samfunnet som holder oss oppe, men som fort kan bli en indre trussel. Det skjer en disiplinering helt fra toppolitisk nivå og helt ned til barnehagen. Se hvordan vi alle er blitt en flokk revisorer som kaster oss over statsministeren når hun feirer bursdag på Geilo, og peker: «Hun var ikke flink nok!» Ser du hvordan disiplineringstanken gjør oss til djevelske prinsippryttere, som ikke tåler avviket? En slags sekulærpietisme uten rom for nåde og raushet, der moralisme og loviskhet råder grunnen. Dette er kontraproduktivt for både humanitetens og demokratiets fremtid.

For en knapp uke siden kom en rapport som ga et nedslående bilde av den psykiske helsen til norske studenter. Undersøkelsen fortalte om ensomhet og selvmordstanker.

Fordi vi frykter for å flippe helt ut og miste kontrollen, tør vi ikke gjøre bruddet. Slik blir vi fanger av vår egen flinkhetslogikk.

—  Paul Otto Brunstad
.

Skammens opphav

I fjor kalte Brunstad pandemien for «alle Pisa-testers mor», fordi den kom til å vise hva vi har lært for å klare å mestre pandemien.

– Hvis også de flinkeste av studentene sliter, må vi spørre hvilken ballast de har fått, sier Brunstad og mener regjeringens forslag om å nedtone litteraturen, kunsten og historien i en ny skolereform, svekker nettopp det stoffet som kan hjelpe oss til å komme gjennom pandemien.

– Litteraturen er påminner om den kroniske flinkhetens farer, sier han, og mener pandemien allerede har avslørt at mye av den politiske grunnlagstenkningen i Norge ikke kan bære samfunnet i lengden:

– Den nyliberalistiske drømmen om at du kan bli hva du vil, bare du er flink og disiplinert nok, er en løgn. Selv de flinkeste studentene har det vanskelig i dag, der de sitter alene på hyblene sine. Alt er ikke mulig hvis du ikke har et fellesskap rundt deg. Å skulle bli den beste utgaven av seg selv, som det heter, vil alltid måtte skje i samspill med andre. Siden alt er lagt til rette, gjelder det bare å gjøre de riktige valgene. Mislykkes man da, har man ingen andre å klandre enn seg selv – nederlaget blir konvertert til skam. Noe annet som avsløres i dag, er at frihet dypest sett er avhengig av avhengighet, av sosial samhandling. Når vi sitter på hjemmekontoret har vi en form for frihet, stor frihet. Men den kan fort bli dysfunksjonell, fordi ingen andre anerkjenner det vi gjør. Det er først i samspillet med andre at friheten kan få betydning og mening.

Sløve i skyggen

– I fjor advarte du mot å begynne å gå i joggebukse, som første steg mot forfallet. Jeg tenker på det – og skjemmes – hver gang jeg trekker i joggebukse. Er det fordi jeg er hjernevasket til å skulle være flink?

– Du kan ikke gå med press i buksa hele uka, men det gjelder å finne en god balanse mellom struktur og uorden. Selv klarer jeg ikke å idealisere det å la alt flyte, men jeg er kommet fram til at jeg heller ikke kan idealisere flinkhet. Du er nødt til å ha noe som røsker opp og ødelegger systemet underveis, sier Brunstad, som selv bryter sitt eget disiplineringsprosjektet hver fredag med å sprette en colaboks.

– Kanskje er det en miks av gode rutiner med passe ispedd galskap som er løsningen. Men fordi vi frykter for å flippe helt ut og miste kontrollen, tør vi ikke gjøre bruddet. Slik blir vi fanger av vår egen flinkhetslogikk.

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv

Heidi Marie Lindekleiv er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Kultur