Lydia Sandgren skriver treffende om kunstnerklisjé og kvinneforakt
Jeg leste «Samlede verker» i tjukkeste koronatåken i fjor og likte den så godt at jeg startet på nytt med en gang. Ble jeg forført av en liksom-intellektuell dameroman full av lettvinte referanser til Freud og Sartre?
BEGIVENHET: Lydia Sandgren er bosatt i Göteborg og debuterer med «Samlede verker», som hun brukte elleve år på å skrive og som hun i fjor mottok den svenske Augustprisen for. Romanen har fått alt fra panegyriske anmeldelser til slakt.
Emilie Asplund/Strawberry Publishing
«700 sider med lyskraft» skrev Aftonbladets kritiker Carl Mikael Edenborg om Lydia Sandgrens debutroman Samlade verk da den kom ut i fjor vår til ellevill jubel fra det svenske anmelderkorpset. «Glem pandemien, glem økonomien, les Lydia Sandgren og tenk at det er med Samlade verk at 2020-talet begynner», lød hyllesten i Expressen.
Nå er Sandrens debut, som 34-åringen brukte elleve år på å skrive, oversatt til norsk av Trude Marstein. Det er en svært medrivende og godt konstruert roman vekselsvis fortalt av en mislykket forfatter i midtlivskrise, Martin, og hans 24 år-gamle datter, Rakel. Rakels mor, Cecilia, forsvant sporløs da Rakel var barn. Store deler av romanen handler om Martin og Cecilias kjærlighetshistorie i Gøteborg på 1980-tallet. Deres forhold er tett sammenvevd med Martins bestevenn, Gustav, som senere har blitt en av Sveriges største kunstnere og hvis portretter av Cecilia har gitt den nå forsvunne kvinnen en mytisk karakter.
Klassisk melodrama?
Bestill abonnement her
KJØP
