Forskere er uenige om kritikken mot ‘Haugianerne’

Den Brageprisvinnende boken om Hans Nielsen Hauge har nylig fått kritikk av forskerne Knut Dørum og Helje Kringlebotn Sødal. De mener forfatter Trygve Riiser Gundersen opererer med et uklart skille mellom fakta og fiksjon, og gjør Hauge til en radikal politisk figur uten å ha dekning for det i kildene.

– Jeg er uenig i de fleste kritikkpunktene til Sødal og Dørum, sier Tarald Rasmussen, professor emeritus ved Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo.

– Jeg deler deres kritikk av kildebruk og mangel på metodisk refleksjon, sier derimot Kristin Norseth, førsteamanuensis ved MF vitenskapelig høyskole.

Apokalypse

Rasmussen er kirkehistoriker med reformasjonstiden som sitt spesialfelt. Han ser likheter mellom Gundersens perspektiver og nyere forskning på Martin Luther og reformasjonstiden:

– Reformasjonsforskningen viser at det er lite fruktbart å prøve å skille religion og politikk altfor skarpt fra hverandre. Også om Martin Luther og Wittenberg-bevegelsen kan man si at de ikke hadde noe politisk program og at deres anliggende var religiøst. Likevel fungerte dette i høyeste grad politisk, sier Rasmussen, og mener det ikke stemmer at en bevegelse som er opptatt av at endetiden var nær, ikke kan ha et politisk engasjement.

Helje Sødal sa til Vårt Land at «Hvis du tror at Jesus kommer igjen og at denne verden har en kort tidshorisont, da er det naturlig nok ikke systemendringer som står i fokus».

---

Hauge-debatten

• Haugianerne – enevelde og undergrunn, omhandler lekmannspredikanten Hans Nielsen Hauge (1771-1824), og er forfattet av forlagsredaktør og litteraturviter Trygve Riiser Gundersen
• Gundersen mottok Brageprisen i klassen for sakprosa for boken i 2022.
• I Historisk tidsskrift kritiserer nå forskerne Knut Dørum og Helje Kringlebotn Sødal boken for å blande fakta og fiksjon, og å skape et fortegnet bilde av Hauge. Vårt Land omtalte saken tidligere denne uken.
• Gundersen avviser kritikken og mener forskerne «patroniserer».

---

Mystikk og politikk

Rasmussen viser til Heiko Obermann, tidligere professor ved universitetet i Tübingen, som forsket på Martin Luther som apokalyptiker, uten at det hindret ham og de andre reformasjonslederne i å rulle i gang en bevegelse med store politiske implikasjoner.

– Datidens mest politiske revolusjonære, Thomas Müntzer, var forøvrig å regne som en mystiker. Så mystikk og politisk dissidens har også alltid gått sammen i historien, sier Rasmussen, med henvisning til en annen av debattene rundt Hauge: Nemlig hvilken rolle den såkalte kallsopplevelsen på Tune-åkeren spilte i Hauges liv og for Hauge-bevegelsen.

Gundersen stiller spørsmålet ved dette i boka, og drøfter om ikke Hauges kall kan dateres lenger tilbake. Sødal og Dørum mener han ikke tar på alvor at Hauge forsto Tuneopplevelsen som et møte med Gud.

Reformasjonens startpunkt?

Også Martin Luthers såkalte tårnopplevelse, som har vært regnet som startpunktet for reformasjonen, har blitt stilt spørsmål ved i reformasjonsforskningen.

Tårnopplevelsen handler om at Luther satt i tårncellen sin og arbeidet med Romerbrevet, da det slo det ham at Guds nåde var en gave fra Gud som mennesket bare kunne ta i mot.

For noen tiår siden diskuterte kritiske Luther-forskere om denne opplevelsen virkelig hadde funnet sted, og om den hadde hatt en så stor betydning som ettertiden hadde gitt den, sier Rasmussen.

– Forskningen relativiserte tårnopplevelse, og litt av det samme gjør Gundersen med Tune-opplevelsen. Han vil forsøke å se starten på Hauge-bevegelsen i nytt lys, og da er det ikke bare fortellingen fra åkeren om som er viktig, men hele nettverket rundt Hauge.

Krever innsats å lese

Rasmussen kaller Gundsersens bok et svært viktig bidrag til norsk historieskriving.

– Flyter den ikke litt vel mye ut?

– Det er en kjempestor bok som det krever en innsats å lese, men jeg vil si det lønner seg.

– Hva med skrivestilen. Overlater han ikke i for stor grad til leseren å konkludere?

– Forfatteren gjør klart i forordet at han vil skrive en fagbok som måles etter en fagboks standard, men at han også vil skrive en fortelling der han prøver å komme tettere på de personene han skriver om. Og når han bruker spørsmåltegn og ord som «kanskje», slik Dørum og Sødal bemerker, skjer dette gjerne i forbindelse med at han prøver å tenke seg inn i situasjonen til mennesker som selv ikke kom til orde, og som ettertiden har glemt, sier Rasmussen.

Faglige svakheter

Kristin Norseth er derimot kritisk til Gundersen. Hun er førsteamanuensis i kirkehistorie ved MF, og refererer til Haugianerne i sin bok Nye perspektiv på Hans Nielsen Hauge.

Her skriver hun at Gundsersens fremstilling har «faglige svakheter», at det ikke utvikles «teoretiske konsepsjoner» knyttet til kildematerialet og annen forskning, og at det ikke gjøres rede for tolkningen av kildene.

I en epost til Vårt Land skriver Norseth hun synes det er fint at Gundersen har funnet fram til nye kilder, og slik legger grunnlag for å drive ny forskning på Haugebevegelsen. Men hun legger til at en pietistisk-mystisk kristendomsforståelse hos Hauge ikke kan undervurderes, og at hans virke ikke forstås uten Tune-opplevelsen.

– Det han gjorde, skjedde også i åpenhet, ikke i det skjulte. Det kvalifiserer ikke for betegnelser som opprørsvirksomhet eller undergrunnsarbeid, sier Norseth.

Forskningens natur

Førsteamanuensis i Kirkehistorie ved MF, Per Kristian Aschim, var en av fagkonsulentene til Gundersens bok. Han sier dette om debatten som nå går om boka:

– Boka har vært mottatt med begeistring, og berømmes for å stille nye spørsmål, samtidig som den har fått kritikk for å anta for mye. Men hvis man ikke stiller nye spørsmål kommer man heller ingen vei, og jeg synes Gundersen skriver på en måte som gjør det klart hvor han har kildegrunnlag og hvor han antar ting, sier Aschim.

– Synes du han antar for mye?

– Det er mye vi ikke vet her, og boka trigger til videre utforskning. Dette er også forskningens natur: man prøver seg med utkast til nye forståelser, får kritikk, og slik kommer man forhåpentligvis videre.

– Har Sødal og Dørum rett i noe av kritikken?

– Det er alltid er ting man kan diskutere, for eksempel hvor viktig de antinomistiske utslagene var. Var de så perifere som Dørum og Sødal hevder? Eller er de toppen av en understrøm som Gundersen får tak i? Debatten i Historisk tidsskrift introduserer mange spørsmål, som ikke alltid har åpenbare svar, og der det finnes argumenter på begge sier.

Mange tar eierskap til Hauge

Aschim er ansvarlig for en fagdag på MF i anledning at det er 200 år siden Hauges død. Den finner sted 30. april.

Her skal de historiske bildene av Hauge og haugianerne belyses.

– Det er bare tre år siden forrige Hauge-jubileum, og erfaringen derfra, var at mange da ville ta eierskap til Hauge, som en slags forfar til sine egne prosjekter. Så vi skal se på de ulike haugebildene og historiebruken, forklarer Aschim.

– Hvilket Haugebilde har gjort seg gjeldende de siste par tiårene?

– Det er sammensatt. Flere forskere er i dag i gang med å undersøke rettsmaterialet og rapportene fra embetsverket, og man prøver også å ettergå Haugebevegelsen innenfor en norsk politisk kultur. Og så er det noen spørsmål som vi nok ikke har stilt godt nok enda: For eksempel hvor stor haugebevegelsen ble på sikt? Og hvor lenge det gir mening å snakke om en egen haugebevegelse? Det er nemlig ikke så lett å identifisere klart hva som er haugebevegelsen etter Hauge, sier Aschim.

Vårt Land har også kontaktet kirkehistoriker og MF-rektor Vidar L. Haanes, som svarer at han ikke har anledning til å kommentere saken.