Maria Navarro Skaranger: – Selv om alt går skeis i livet, kan et barn være veldig ønsket

Det heter at det er bedre å være fattig og hel i sin ferd, enn en dåre med falske lepper. I møte den oppvoksende generasjonen i 2021 kan Salomos ordspråk få en ganske annen betydning. For falske lepper gjør stadig arbeiderklassejenter litt fattigere – og spør du den kulturelle middelklassen, ser de nok nettopp ut som dårer. Men Maria Navarro Skaranger vil ikke snakke de artikulerte leppers språk.

– Fattigdom handler ikke bare om penger. Emily er fattig på språk, det er også en form for fattigdom, sier Skaranger om sin seneste roman.

Emily forever handler om Emily, 19 år. Hun er høygravid med den småkriminelle Pablo og jobber i kassa på Kiwi. Hun er «en sånn jente» som Mariana fra debutromanen Alle utlendinger har lukka gardiner tenkte at noen i klassen kom til å ende opp som. Men dette er ikke Emilys fortelling alene, hun vises gjennom den andres blikk – gjennom en distansert forteller.

– Jeg ville at fortelleren heller ikke skulle ha noe intellektuelt språk for henne. Fortelleren prøver å få tak på Emily, men famler, fomler, i sitt eget språk.

Slik gir romanen form til en fremstilling av en jente fra den stadig mindre beundrede arbeiderklassen, som ofte er definert gjennom fordommer, gjerne med et tilsnitt av medlidenhet, men som ellers er usynlige.

[ Les anmeldelsen av boka: «I et vakkert og intuitivt språk avkler Skaranger hvordan klasseforakt uttrykkes i Norge.» ]

– Emily er jenta du går forbi på t-banen, som bare står der, og som du ikke legger merke til. Derfra begynner historien om henne å spinne. Hun er en type, samtidig som hun ikke er det, hun er vanlig, hun blir ikke snakka om eller skrevet portretter om. Jeg brenner for henne og vil henne vel. Men hun er også hvem som helst.

Kanskje står fortelleren på det motsatte t-banesporet, eller noen meter ned i vognen, og betrakter Emily.

– Fortelleren vil nærme seg henne, men snubler hele tiden i forventningene og fordommene om hva en slik jente må stå i.

---

Maria Navarro Skaranger

• Romanforfatter, født i 1994, fra Oslo.
• Brakdebuterte med Alle utlendiger har lukka gardiner i 2015. Tre år senere kom Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen). Er nå aktuell med sin tredje roman, Emily forever.
• Mottok nylig Oktoberstipendet. Har tidligere mottatt EUs litteraturpris, Bjørnsonstipendet og Osloprisen.
• Denne samtalen er den første av fire forfattersamtaler gjort av Vilde Alette Monrad-Krohn denne høsten. Prosjektet er støttet av Fritt ord.

---

Hva er egentlig klasse?

I de to forrige romanene til Skaranger har det stått stille i karakterenes liv. I Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) skrev hun om hvor stillestående livet med sorg kan være, hvordan livet lukker seg om seg selv. Når Emily skrider frem i et univers som ligner, er det heller ikke mye spillerom i livet å spore. Emily blir gravid med Pablo. Han skjuler seg stadig for politiet, og foruten et og annet livstegn på mobil, velger han både henne og gutten sin bort. Emily er alenemor, slik hennes mor var alenemor. Valgene er få og aldri åpenbare.

For meg er ordet klassereise så konstruert. Jeg ville aldri brukt det om meg selv.

—  Maria Navarro Skaranger

– Hun prøver så godt hun kan å stå i krisen, eller … jeg vet ikke om hun prøver engang, dagene bare går, uten at hun har noen mulighet til å bryte ute av det. Det er ingen sensasjonell historie, hun skal ikke noe sted, hun er begrensa på veldig mange måter, også rent språklig om seg selv.

Skaranger er mild og undrende. Hun går ofte opp i enden av setningene sine, ikke som et direkte spørsmål, men som en åpning for den andre. Nå undrer hun, hva ville skjedd med Emily om hun plutselig åpnet en dør?

– Hvis jeg skulle gjort det mulig for henne å komme seg ut i et annet miljø eller til og med fått henne til å forstå noe om sin egen situasjon, så hadde det jo bare blitt en klassereiseroman. Ta for eksempel Edouard Louis’ roman Farvel til Eddy Bellegueule – den er veldig fin, men veldig litteratur. Det er også noe annet i Frankrike, men for meg er ordet klassereise så konstruert. Jeg ville aldri brukt det om meg selv. Jeg har alltid tenkt at det er interessant det med klasse, men jeg vet ikke helt hva klasse er?

– Emily er ikke bevisst den sosiale situasjonen hun befinner seg i, eller den klassen hun tilhører i alle fall. Tror du folk er det? Bortsatt fra kulturlivet …

Maria bretter hendene ut for å vise til lokalene vi sitter i, hos hennes eget forlag Oktober.

– … som har lest seg opp på disse tingene, og kan peke på de gamle forestillingene om arbeiderbevegelsen og hvem som er rike og fattige.

– Det falt ned i hodet på meg helt nylig at jeg har tilhørt arbeiderklasse hele livet, rent økonomisk. Jeg kommer fra en familie med såkalt høy kulturell kapital, så ingen la merke til at vi hørte til i en annen klasse. Ikke jeg heller! Kultur trumfer økonomi, leste jeg forleden dag. Jeg har alltid spøkt med at jeg er salong-kommunist, men så viser det seg at jeg faktisk har vært arbeiderklasse, med fine øredobber… Det sier jo noe om vår generasjons forståelse av klasse – og et arbeiderklassebegrep i krise?

– Jeg har alltid ønsket å være velformulert og ha klare tanker rundt klasse. Men når folk snakker om klasse som et slags fellesskap, så vet jeg vet ikke hva det fellesskapet er. Den klassen jeg kjenner til, de er utafor, de kjenner seg ikke igjen i noe fellesskap. Emily vet for eksempel ikke at hun kan sykemelde seg når hun blir syk. Istedenfor tar hun bare færre vakter, som igjen gjør at hun får mindre foreldrepenger. Hvorfor er det ingen som forteller henne det? Hvordan kan man få vite sånne ting?

[ I Dag Solstads nye samling artiklar veg gullet tyngre enn gråsteinen ]

Spørsmålene hun stiller, og selve ønsket om et språk, gir svaret for henne.

– Arbeidslivet ser helt annerledes ut i dag, den nye arbeiderklassen har ingen tilknytning til den gamle – til arbeiderbevegelsen og de gamle forestillingene vi er fanget i. Den nye arbeiderklassen har ikke den samme tilknytningen til arbeidslivet, kanskje de ikke er ansatt i det hele tatt, men bare blir betalt for oppdragene de gjør. Vi har ikke noe godt språk for dette ennå.

Klassespørsmålet har fulgt Maria siden hun debuterte som 19-åring. Om debuten forteller hun at hun «bare skrev en bok» uten å tenke på hva den betydde. Kritikerstanden hyllet den, men der bokas språk var tett på ungdommen, var ikke alltid kritikken like nær. «Kebabnorsk»-romanen ble raskt eksotisk.

– Jeg har fått en del superpersonlige spørsmål, som om vi eide eller leide leiligheten vi bodd i på Romsås. Hver gang folk stiller sånne spørsmål, så er det som om de skal få bekreftet hva de tenker om meg og hvor jeg kommer fra. Og så prøver de å se om det ligner på det jeg skriver om. Skal jeg si at jeg hadde stygge klær? Skal jeg si at alle hadde filler på beina og at vi hadde ikke råd til matpakke? Noen ganger lurer jeg på hvor langt jeg kunne dratt det. Hva folk ville trodd på. Det gjør at jeg i dag tenker: Jo mer middelklasse folk tror jeg er, jo bedre er det. For da kan jeg være helt fri. Så kan de heller bli overraska, når jeg sier noe innsiktsfullt om Romsås.

Det er ingen som har spurt meg om den scenen, jeg hadde så lyst til å kalle den, med store bokstaver, VOLDTEKSSCENEN.

—  Maria Navarro Skaranger

Far eller rovfugl?

Det begynte egentlig aldri med Emily, denne romanen. Det var Pablo, kjæresten, hun egentlig ville forstå.

– I Alle utlendinger har lukka gardiner ønsker Mariana seg en undulat som heter Pablo. De finner en fugl, og der moren ser en rovfugl, ser Mariana en måkeunge. Ser jeg sammenhenger på høylys dag, eller er dette et frampek til Pablo vi møter i boka?

Maria ler. – Nei, det husker jeg ingenting av!

Pablo kan forstås som en rovfugl i boka, han gir ikke, men tar – og drar. Å være nær og intim er å bli avslørt, og Pablo skjuler seg – fra politiet og fra Emily.

– Det startet med Pablo, han tok plass veldig lenge: jeg ville så gjerne forstå hvordan man kan gå fra et barn. Men så forsto jeg ingenting av det, Maria ler.

Hun er relativt nylig mor selv, med en datter på to år, og ville inn dit hun ikke hadde innsikt fra før av – dit språket ikke var tilgjengelig.

– Jeg har sittet masse på internett og lest om dette, om at fedre som forlater barna har en grunn. Kanskje var det det de måtte gjøre for å komme seg videre i livene sine? Men hva skjer med dem eksistensielt da? Det er helt uforståelig for meg, jeg kom meg ikke videre. Så jeg måtte skrive om Emily istedenfor.

Slik ble det mors fortelling som tok plass; en mor som føder et barn i ensomhet, slik hun var født inn i sin mors ensomhet. Man kan spørre seg hva det gjør med et barn å fødes inn i en slik situasjon, men spørsmålet passer ikke helt med boka: for med barnet finnes ikke tanken om at Emilys liv vil bli til noe helt annet.

– Jeg tenker at selv om alt går skeis i livet, og du er veldig ensom, så kan et barn være veldig ønsket – i seg selv. Emily er hormonell og gravid, hun ser for seg å ha mage med én gang. Men hun har et sterkt morsinstinkt, for hun vet ikke hva en far er. For henne er mor og barn en selvfølgelighet, det er det hun kjenner til.

– Det kjenner jeg igjen. Selv om jeg drømmer om det motsatte, ser jeg ikke for meg at jeg skal få barn i fellesskap med noen, siden jeg som skilsmissebarn ikke kommer fra et sånt fellesskap. Jeg har også venner med lik erfaring som har sagt til partnere at de nok kommer til å bli alenemødre, som om det er skjebnen!

– Jeg er også oppvokst med alenemor, ja, nesten alle vennene mine er vokst opp med alenemødre. De sterke mødrene, det er det jeg kjenner. Jeg kjenner ikke de sterke fedrene. Hvorfor er det sånn? Hva er det med fedrene? Det fant jeg ikke ut. Det skal jeg finne ut neste gang, sier Maria og ler.

Hvem som ser oss

– Skulle jeg valgt en overskrift på min egen lesning av denne romanen, så er det: hvem som ser oss. Denne romanen handler om blikket utenfra, men også hva det vil si å bli sett (som et barn eller partner) og hva som blir ødelagt når en ikke blir det. Emily har ikke blitt sett, det ropes tidvis i romanen. Hennes forkvaklede tilknytningsmønster viser seg i en konkret scene, der naboen sier til henne at hun smiler som en sol, uten at hun naturlig kan knytte tillit til det han sier. Du skriver: «var det et kompliment, eller en slags trussel?»

– Hun vet det ikke selv, men hun har ikke noe tillit til andre folk. Det er jo veldig mange mennesker som går rundt og ikke har tillit til noen. Jeg har bare tillit til meg selv.

– Har du det?

– Jaja, ingen andre. Jeg tok personlighetstesten Big 5- og scoret null på tillit! For Emily sin del så har hun blir svikta ganske mange ganger i livet sitt, og hun står i en krise hvor hun har blitt svikta av noen som hun egentlig har masse forventninger til. Kanskje hun etter hvert begynner å lære seg at hun ikke skal ha forventninger til folk?

– Det speiles jo i universet hennes, som er så lukket?

– Ganske lukka, ja. Det står på de første sidene at hun er redd for sin egen mor – jeg styrte sånn med det ordet. Hva betyr det å være redd? Det handler om å være redd for at mora ikke skal bli lei seg, men også for at mora ikke skal komme for langt inn.

[ Vanessa Springoras «Samtykket» traff fransk offentlighet med slegge, og startet en avgjørende metoo-debatt ]

Nyanser av grått

– Apropos tillit … det skjer to overgrep i boka, Pablo slår til henne, og onkelen stikker to fingre opp i skjeden hennes som ungdom. Men hun klarer ikke å se hendelsene som overgrep? Tenker hun at hun ikke verdt nok for det?

– Nei, det handler ikke om det. For er det ekte vold, for eksempel? Klappe-til-vold, det skjer jo hele tiden. Det blir bare ikke snakka om. Samme som overgrep, skjer hele tiden: men idet man snakker om det – blir det til en sensasjon, akkurat som om det må få konsekvenser. Men det får jo aldri konsekvenser? Mange kvinner lever med sånne hemmeligheter, også glemmer de det faktisk. I Penger på lomma av Asta Olivia Nordenhof står det noe utrolig bra: «en gang ble hun voldtatt, men det er mine ord og ikke hennes». Hovedpersonen har ikke noe bevissthet rundt hva det vil si å bli voldtatt!

– Eventuelt så er overgrep så tett knyttet med et forventet traume, at det blir en del av definisjonen på overgrepet? Kan det være overgrep når jeg har det fint i etterkant?

– Det var vel ikke et overgrep når det var av noen jeg fremdeles er glad i? Det er ikke sånn for alle at fordi man blir utsatt for et overgrep, så slutter man å omgås en person, eller slutter å være glad i noen. Jeg tror alle blir utsatt for et annet menneske som går for langt, vi snakker ikke nok om det uten at det blir en sensasjonell historie.

– For Emily: igjen handler det om språk, bevisstheten rundt egen situasjon. Jeg vet at om noe sånt hadde skjedd med meg, så hadde jeg hatt helt andre muligheter til å agere, å takle det – jeg har et helt annet apparat rundt meg, fordi jeg er den jeg er. Hva med de minste stemmene? Når du er så ung så har du jo ikke det.

Maria ler litt og sier: – Det er ingen som har spurt meg om den scenen, jeg hadde så lyst til å kalle den, med store bokstaver, VOLDTEKSSCENEN. Da ville nok folk spurt! Men nå er det ingen som spør, det blir faktisk glemt.

Forbi voldtekten som slumrer i livet og sykemeldingen som aldri blir skrevet, er det likevel knyttet mye håp til Emily.

– Håpet i Emily? Det må være tid. Det går tid. At hun kommer til å ha det bra. Hva er det hun vil? Jobbe med hudpleie eller sminke? Vi kan le av det. Men vi går jo til hudpleierne, vi òg. Vi trenger ikke å forvente så mye av livet, jeg veit at man kan være lykkelig som det.