Anmeldelser

Barselomsorgens klamme hånd

I et vakkert og intuitivt språk avkler Maria Navarro Skaranger hvordan klasseforakt uttrykkes i Norge.

«Dette er en fantastisk bok», tenkte jeg da jeg var ferdig med Maria Navarro Skarangers nye roman Emily forever. Så kom jeg på at jeg skulle anmelde boken, og derfor måtte artikulere hvorfor den var fantastisk. Det var vanskeligere. Emily forever er nemlig en tilsynelatende enkel og stillferdig versjon av en urfortelling: Snill jente møter slem gutt, jente blir gravid, gutt forlater jente med babymage, jente og baby må klare seg selv og vokse opp sammen.

Men det er skrevet så intuitivt og vakkert! Mens Skarangers debutroman fra 2015, Alle utlendinger har lukka gardiner, var skrevet på det som gjerne omtaltes som kebabnorsk, er språket i Emily forever likere den enkle, muntlige stilen i Bok om sorg – fortellingen om Nils i skogen fra 2018. Fortellerstemmen er døsig, som i ammetåke, vekselvis kritisk og forvirret overfor Emily. Det er som fortelleren imiterer Emilys utflytende kropp og utvaskede sinn. Skarangers språk formidler hvordan det oppleves å være veldig, veldig trett, og det er imponerende å få til fortellerteknisk.

Eget blikk og andres blikk

Sømløst innarbeidet i fortellingen er også omverdenens syn på Emily, formulert gjennom en nabo eller som «alminnelige sunn fornuft». Skillet mellom det eksterne blikket på Emily og Emilys eget blikk er ofte sammenvevd, som her: «Emily, like grå, og våt, som betongblokkene oppe på Romsås, hvordan skal hun greie å passe på et barn? Kan hun holde en unge, kommer det naturlig til henne, eller blir hun helt stiv? Det er jo alltid noen familier som ikke får det til, i noen familier går ulykken i arv, det ligger i genene, det ligger og ruger. Det er bekrefta overalt der Em går, det står som et kryss i helsekortet hennes […]».---

Bok: Roman

Maria Navarro Skaranger

Emily forever

Oktober forlag 2021

Skaranger

---

Hvor går skillet mellom hva Emily tenker om seg selv, og hva fortelleren – eller omverdenen – mener om henne? Skarangers prosa viser at dette egentlig er et vanskelig spørsmål. Verdens tanker om oss blir til våre tanker om oss selv, spesielt når vi befinner oss i sårbare situasjoner lik den en nybakt og usikker mor er i.

Norsk klasseforakt

Omverdenens syn på Emilys morsevner er særlig tematisert gjennom hennes møter med det norske helsevesenet. Her gir Skaranger en fantastisk beskrivelse av hvordan klasseforakt ofte uttrykkes i Norge: gjennom snusfornuftig, konform, velmenende, men likevel fordømmende, paternalisme. Det er et smart trekk å legge handlingen i en roman til barselomsorgen, for er det ikke nettopp her at velferdsstatens hånd er aller klammest? Jordmødrene og sykepleierne snakker til Emily med mild stemme, men går inn på badet hennes for å sjekke i bøtta etter antall våte bleier. Skaranger er spesielt god på å formidle det innforståtte i helsearbeidernes måte å snakke på, formuleringer fylt av «ikke sant», og «det vet du vel», og som ikke akkurat inviterer til åpen kommunikasjon og ærlige spørsmål:

«Du bare ammer han ikke sant, du bruker ikke erstatning? Emily nikker, hun sier, mens hun rugger på guttungen, men er det noe galt med han, da? Nei da, sier jordmora, han bare legger på seg veldig fort og er ganske stor for å være fire måneder. Hvor ofte ammer du han, da? Det vet hun ikke, for de har ingen rutiner, men hun svarer hver tredje time, som er løgn, hjemme tilbyr hun puppen minst én gang i timen, bare så Liam skal holde kjeft».

Skaranger

Skaranger gir en fantastisk beskrivelse av hvordan klasseforakt ofte uttrykkes i Norge.

—  Ingeborg Misje Bergem

Sterke formuleringer

Klasseanalysen overskygger imidlertid ikke det allmennmenneskelige aspektet i romanen. Emily forever skildrer erfaringen av å bli mor, om glimt av kjærlighet i en uendelig rekke praktikaliteter og usigelig tretthet. Det handler om det eksistensielle ønsket om å gi barnet det beste en har midt i all forstokket tilkortkommenhet. Dette er særlig tydelig i Emilys mor, som også har vært alenemor, og som prøver å hjelpe sin datter og sønnesønn. Beskrivelsen av morens reaksjon da Emily ringer og sier fødselen er i gang og ber henne komme til sykehuset, er særlig sår:

«Hun vil ha meg med, jeg får være med, tenker mora inni seg, akkurat som det fattigste barnet i klassen som endelig har råd til å gå i bursdag og gi hundre kroner i gave».

Det er slike fantastiske formuleringer, som nettopp blander det allmennmenneskelige og det klassespesifikke, som gjør Emily forever til en svært leseverdig roman.

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Anmeldelser