Hun skrev boken som startet Frankrikes metoo

Frankrike liker å være et annerledesland. Når resten av kontinentet danser etter USAs kommersielle pipe, er franskmennene mer kultiverte enn som så, det er de som kan kultur. Selv da metoo-bølgen spredte seg fra Hollywood via toppolitikken og til hvermannsen, hengte ikke franskmennene seg på. Mest oppsikt vakte det da skuespiller Catherine Deneuve sammen med hundretalls andre kvinnelige akademikere, skribenter og skuespillere i et åpent brev anklaget metoo for å ha utløst en «puritansk renselsesbølge». Kvinner kan nyte å være menns seksuelle objekter uten å være medskyldige i patriarkatet, argumenterte Deneuve, som mente man burde fortsette å fremheve kunsten til menn som Roman Polanski, som siden 1978 har vært på flukt fra det amerikanske rettssystemet etter at han skal ha dopet ned en 13-årig jente og hatt sex med henne.

Når metoo-oppgjøret nå likevel har inntatt Frankrike snart fire år senere, er Vanessa Springoras debutbok Samtykket fra 2020, som nå foreligger på norsk i Agnete Øyes oversettelse, en viktig årsak. Da Springora var 14 år, innledet den relativt prominente forfatteren Gabriel Matzneff, som da var 49 år, et seksuelt forhold til henne.

---

Memoar

Vanessa Springora

Samtykket

Oversatt av Agnete Øye

Oktober 2021

---

Beryktet opprop

Springora ble introdusert for Matzneff gjennom sin mor på midten av 1980-tallet, da Matzneff allerede i mange år hadde snakket offentlig om sine seksuelle forhold med barn. Det var for eksempel Matzneff som skrev teksten til oppropet som sto på trykk i Le Monde i 1977 etter at tre menn ble anklaget for å ha hatt «utuktig adferd mot mindreårige under 15 år». Oppropet påpekte at de 12 og 13 år gamle barna hadde samtykket til seksuelle handlinger med de tre mennene, og at lovverket må følge etter et samfunn som «går mot å anerkjenne at barn og unge har et seksualliv». Simone de Beauvoir, Jean-Paul Sartre, Michel Foucault, Roland Barthes og Jacques Rancière var blant dem som signerte.

[ Fransk oppgjør med foreldrenes frihetsideologi ]

Matzneffs relasjon til Springora tok slutt da hun var 16, men i tiårene som er gått siden har Matzneff omtalt forholdet flittig i sitt litterære virke.

Oppgjør med 68-generasjonen

Utgivelsen av Samtykket har fått store konsekvenser. Den nå 85-år gamle Matzneff har blitt fratatt en rekke litterære priser, og forleggeren Gallimard trakk bøkene hans fra markedet. Ikke minst har Samtykket fremtvunget et oppgjør med 1968-generasjonens forbudt å forby-ideologi. Et annet eksempel på dette pågående oppgjøret er Camille Kouchners La Familia Grande fra 2021, der hun hevder at hennes stefar, toppolitikeren Olivier Duhamel, forgrep seg på hennes tvillingbror på 1980-tallet. Kouchners bok ble også nylig utgitt på norsk.

Samtykket er Springoras gjengjeldelse, nå er det hun som fanger Matzneff på boksidene.

—  Ingeborg Misje Bergem

I Samtykket forteller Springora, som i dag er forlagssjef i franske Julliard, om en ensom og litterær ung jente med en lite tilstedeværende mor og en helt fraværende far, og som er lett mottakelig for Matzneffs oppmerksomhet. Springora skildrer godt hvordan det som på engelsk kalles «grooming» arter seg: Matzneff bryter ned forsvarsverket hennes ved kjærtegn, gode ord, forståelse og, ikke minst, litteratur før overgrepet. Litteraturen spiller en sentral rolle i forholdet, Matzneff omtaler Springora som musen, den utvalgte som blir foreviget, lik Edgar Allen Poes 13-årige kone Virginia, Nabakovs Lolita-figur eller Lewis Caroll’s prepubertale Alice Liddle.

[ Sobert om sex, makt og korrupsjon i kultureliten ]

Fanget mellom permene

Forholdet er en åpen hemmelighet «hele Paris» vet om, og som selv Springoras mor aksepterer. Det er Springora som selv klarer å bryte løs da hun blir 16, og går inn i en slags psykotisk tilstand: Hun tror hun er blitt til litteratur. Samtykket er Springoras gjengjeldelse, nå er det hun som fanger Matzneff på boksidene:

«Vi trekker kanskje på smilebåndet over urfolks paniske angst for å bli avbildet. Men følelsen av å bli fanget i en feilaktig framstilling, en reduserende utgave av sin egen person, et grotesk vrengebilde, er noe jeg forstår bedre enn noen. Å tilrane seg en annens bilde på så brutalt vis er nøyaktig det samme som å stjele dette menneskets sjel».

Liv og litteratur

Forholdet mellom litteratur og liv er altså sentralt også i Springoras bok, som på engelsk omtales som en selvbiografi, men på fransk betegnes som en récit, altså en fortelling. Springora har selv uttalt at «selv om det er sant at boken min har blitt en del av metoo-bølgen, prøver jeg å minne folk på at det først og fremst er et stykke litteratur».

Boken mangler litterære kvaliteter som kjennetegner selvbiografiske romaner.

—  Ingeborg Misje Bergem

For meg er det på dette punktet det butter når jeg leser Samtykket, fordi jeg synes boken mangler litterære kvaliteter som kjennetegner selvbiografiske romaner. Det er forsvinnende lite fortetning eller tvetydighet i setningene, og budskapet er ensrettet: Hvordan kunne den parisiske kultureliten la Matzneff slippe unna med det han drev med i tiår etter tiår? Bikarakterene, som Springoras mor, er endimensjonale, fortelleren deterministisk: «En far som har forsvunnet og etterlatt seg et bunnløst tomrom i livet mitt. En stor dragning mot til litteratur. En litt tidlig utviklet seksualitet. Og mest av alt, et enormt behov for å bli sett. Alle forutsetningene er nå til stede».

[ Det trengs en kristen metoobevegelse ]

Å gjøre usynlig

Noe av det som gjør sterkest inntrykk på meg i boken, er hvordan Springora demonstrerer hvor vanskelig det er å skille mellom mannen og verket i tilfellet Matzneff. Overgrepene var ikke bare stoffet han vevet litteraturen sin av, men selve drivkraften og livsnerven han trengte for å skrive. Springora reflekterer klokt om hva man skal gjøre med kunsten menn som Matzneff har skapt:

«Jeg har alltid ment at det er barbarisk å brenne bøker. Jeg ville imidlertid ikke hatt noe imot å lage et skikkelig konfettiregn av G.s utgivelser, med tilegnelser og det hele, etter at jeg hentet dem hos moren min, der de har vært stuet bort i en kasse i alle disse årene. Jeg ville lagt dem rundt meg, tatt en solid saks i neven og klippet dem omhyggelig opp i ørsmå biter som jeg så ville ha kastet opp i luften en vindfull dag, i et bortgjemt hjørne av Luxembourghagen».

«Ikke kanseller ham, det er han ikke verdt», synes Springora å si, «gjør ham heller vektløs, glem ham».