Humor på alvor

Allerede før programmet Hjerne-
vask rullet over TV-skjermene, kom kritikken. Harald Eia ble beskyldt for å ha en agenda. At han hadde bestemt seg for å overbevise oss om at biologiske forklaringer har større betydning enn forskerne har hevdet. Marie Simonsen mente at Hjernevask var det mest politiske programmet laget av NRK på evigheter. Professor Stein Erik Ulvund mente at komikeren drev med manipulasjon og hadde en agenda.

LES MER HER: Medieeksperter advarer mot kjendiser i «politikerklær»

Mektig moro. Det ligger mye makt i god humor. I flokk får komikeren oss til å hengi oss til fysiske krampetrekninger og støtvise lyder mens tårene triller. Vi ser noe vi ikke har sett før. En komiker som får oss til å gapskratte, er en ekte opposisjonell. En som speiler oss og virkeligheten vi lever i.

Men komikeren er også mektig. For komikken taler til intelligensen, ikke til følelsene. Vi får ny innsikt om det generelle i menneskeheten, om vår forstand, om vår svakhet. Den dyktige komikeren får oss til å oppføre oss som om vi var i ekstase, med ny innsikt kroker vi oss sammen i kramper av latter.

LES MER: Offensiven for aktiv dødshjelp

Fra parodi til politikk. Hva skjer når komikeren får en politisk agenda? Når komikeren opptrer som meningsbærer? Personens makt i form av anerkjennelse og status forflyttes – og investeres et annet sted.

Latteren stilner. Komikeren som nettopp fikk oss med på å undergrave standpunkter og maktpersoner, står der selv, med sitt eget blottstilte ståsted. Vi venter på at stemmen skal sprekke over i en parodi. At ironien kommer rundt neste retoriske sving.

Kanskje er vi litt forvirret? Den engasjerte, alvorlige komikeren som plutselig er meningsbærende, forventer at vi har skiftet kanal, at vi ikke husker parodiske stemmer og grimaser. Men kanskje gjør vi skamfullt nettopp det.

LES MER: – Helsevesenet skal ikke brukes til å drepe

Morro i spaltene. På kort tid har vi fått to komikere som spaltister i norske medier. Begge har skrevet spissformulert og ment sterkt om brennbare etiske og politiske spørsmål. I vår kastet komiker og Dagsavisen-spaltist Sigrid Bonde Tusvik seg inn i debatten om reservasjonsrett. «Akkurat nå kjenner jeg at jeg nesten er lei meg for at jeg ikke har tatt abort, for da skulle jeg gjerne ha snakket om det», skrev Tusvik som mente de andre partiene hadde «rævslikket KrF».

Forrige helg kunne vi lese at Anne Kat. Hærland i ny VG-spalte 
tar et klart standpunkt for aktiv dødshjelp: «Ærlig talt. Det er ikke så fryktelig vanskelig. Det er ganske enkelt. Hvis en person har lyst til å dø bør vedkommende 
få lov til det».

At komikeren blir innhentet som meningsbærer av mediene, er ikke rart. Det passer som hånd i hanske med et økende behov for å fange lesernes oppmerksomhet, få gjennomslag i andre medier, skape deling på sosiale medier. En hardtslående komiker i meningsfeltet skaper tilspissing, intensivering og personifisering.

LES OGSÅ: TV-kjendis ville ikke ha et barn med Downs

Maktflytting. Kjendisen er alltid sårbar for mistanken om å bruke en avisspalte til å holde egen kjendisstatus varm. Det er jo utvilsomt en fin bonus i tillegg til det å forsøke å påvirke i samfunnsdebatten.

Selv om engasjementet kan være 
genuint og motivet ekte, er det ikke sikkert det fungerer slik hos tilhøreren. Gjennomslagskraften hos publikum hviler nemlig ikke nødvendigvis på komikerens argumenter, refleksjoner og erfaringer. Men på popularitet og status. I realiteten blir ytringen vel så mye en symbolhandling der komikeren plasserer sin makt bak et synspunkt.

Harald Eias tokt mot kjønnsforskningen avslørte en gruppe 
som var lite vant med å møte motstand og legitimere egen forskning og rolle. I tillegg kom den enorme maktforskjellen mellom et fagfelt med lite medievante 
profiler – og en komiker med enorm anerkjennelse. Etter hvert slo forskerne tilbake. De brukte komikerens eget grep, og gikk til angrep på hans form. Eia 
bestemte seg for å gå tilbake til komikken. Han ville ikke bli «gen-Harald».

Da bråket var et faktum, kunne altså Eia veksle inn sin makt fra samfunnsarenaen og journalistikken tilbake til komikken.

LES OGSÅ: Døden reduseres til en rettighet

Maskespill. Komiker, meningsbærer, komiker igjen. Det blir et maskespill der det er vanskelig å vite hvem kjendisen er. Anne Kat. Hærland og Sigrid Bonde Tusvik kan veksle mellom å kritisere makten og bruke sin egen makt i form av popularitet og kjendisstatus. Og når de kaster seg inn i debatten, kan de spille på et register av virkemidler. Kan man møte den meningsbærende komikeren med skarp kritikk? Det er jo «bare» en vanlig borger som snakker fra hjertet? Kanskje vi ikke helt tør heller. Kritiserer du en mektig kjendis med et repertoar av virkemidler i ermet, risikerer du å bli hengt ut som en karikatur – gjennomhullet og gjennomskuet av komikerens skarpe blikk og tunge.

Dagsavisen og VG sier seg nok svært fornøyde med sine nye spaltister. De får stemmer inn i spaltene som genererer oppslag for dem selv, meningsytringer som går som ild i tørt gress på sosiale medier. Men meningsbærende komikere utøver også en makt som faktisk kan få politisk betydning. En makt som kanskje ikke ligger i argumentets kraft, men i trynefaktorens.

Da er det ikke noe å le av lenger.

[ Vil du ha komikere i politikerklær? Diskuter i vårt nettforum ]