Mens
 bålet ennå brenner

Noen ganger må det gå litt tid før jeg klarer å skrive om noe som har hendt.

Det er nå gått over fem måneder siden artisten David Bowie døde. Jeg husker hans bortgang først og fremst fordi jeg spiste middag med min venn Geir akkurat den dagen.

«Dette er nesten det verste som kunne skje», sa Geir.

«Nå overdriver du vel», sa jeg. «Det kunne jo vært Dylan».

Min ufølsomme respons ble starten på en samtale om skjørheten i det å leve. Geir fortalte at Bowie hadde vært lydsporet ved alle viktige begivenheter i livet hans, og at han faktisk slet med å se for seg hvordan han skulle klare seg uten.

Han fortalte meg mye jeg ikke visste om sin favorittartist. Han siterte tekstlinjer med eksistensielle dyp. Han minnet meg om hvor flyktig det er å leve.

LES KOMMENTAREN: I dag fremstår Dylans nyfrelst-album som et av hans beste noensinne.

Plutselig

Jeg hadde neppe skrevet om denne samtalen om det ikke var for det som hendte noen dager senere. Jeg mener, mange er sikkert lut lei av å høre om middelaldrende journalister som sitter ved sine tastaturer og gråter over tapte toner fra sitt eget liv, enten de er laget av Prince, Bowie eller Cash.

Det som skjedde under to uker etter Bowies bortgang, var at Geir plutselig falt død om.

Han var yngre enn meg. Han var en sportsmann. Men hjertet hadde plutselig stanset.

Det var et sjokk. Det kjentes uvirkelig. Det ble mørkt og kaldt.

LES REPORTASJEN: Her startet Dylans eventyrlige karriere

Mine bål

I månedene som er gått har jeg igjen tatt fram Göran Tunströms bok Ventetid. Den er en reiseskildring fra livets sluttfase.

Jeg fikk boken av en venn etter en livstruende ulykke for 20 år siden. At den gjorde sterkt inntrykk da, var ikke så rart. Men Tunströms tekst slipper ikke taket i meg:

«Hvor brant mine bål? Hvem var de menneskene jeg lyktes å berøre, og som berørte meg?», spør den nå døde forfatteren.

Jeg tror ikke man trenger å være musiker, forfatter eller journalist for å stille seg selv slike spørsmål. Vi har alle opplevd øyeblikk som brenner. Øyeblikk der vi klarte å streife noen eller ble streifet selv.

Spørsmålet er: Visste vi det da? Eller skjønte vi det først etterpå?

Og spiller det noen rolle?

LES OGSÅ: Denne plata kunne Dylan ha spart seg

Skjermer seg

Selv ønsker jeg å kjenne at bålet brenner, mens det gjør det. Derfor drar jeg i kveld til Parkteateret i Oslo for å delta i feiringen av Bob Dylans 75–årsdag. Jeg vet at det ikke er noen garantier for han blir 76. Eller for at jeg er her hvis han blir det.

Og det aner meg – når jeg skriver på denne måten – at det finnes noen som synes at jeg kunne spart meg denne kretsingen rundt døden. Holder det ikke med flyulykkene og terrorbombene? Skjønner jeg ikke at folk sliter med angst? At angsten lammer livsevnen?

Jo, jeg skjønner det. Men det å neglisjere et fenomen gjør likevel ikke at fenomenet forsvinner. Riktignok kan man til en viss grad glemme og fortrenge. Men de eksistensielle betingelsene forblir de samme: Vi vet ikke hvor mye tid vi har.

For noen kan døden bli en besettelse, et sort hull som sluker alt lys. For andre er døden bevisstgjørende, den forsterker alle farger, lukter og smaker. Den gjør øyeblikkene hellige og forgyller en vanlig samtale.

Den berømte psykiater og forfatter Irwin D. Yalom sier at den som skjermer seg mot døden fort kommer i skade for å skjerme seg mot livet. For døden forteller oss hva som er vesentlig og hva som ikke er det.

Tar vi inn over oss at tiden er tilmålt, kan mye av den fåfengte frykten og strevet i livet bli borte. Frykten for å bli avvist av andre, strevet for å bli berømt.

LES OGSÅ: Prince ble mindre sexy med Jehova

Å miste

Det er lett å kjenne at livet skrår nedover når man mister de man har gått sammen med på veien, enten det er artister eller venner. For det lar seg faktisk ikke gjøre å få nye gamle venner.

Å miste en gammel venn er også å miste en del av seg selv. For når den gamle vennen ikke lenger er der og ser deg slik bare han kunne, er det som om den siden av deg forsvinner.

Derfor kan det være vondt å ha fine minner. Men det er verre å ikke ha det.

Og det verste er nok å ikke skjønne hvor fint det var – mens det ennå var.

Som en hjelp til å unngå det, kan man tenke som Henning Mankell: «En dag skal vi alle dø. Alle andre dager skal vi leve».