Forkynneren

Fremdeles har noen problemer med å svelge at mannen som hadde sagt «don't follow leaders», plutselig fremstod som en vekkelsespredikant som hevdet at man måtte følge enten Gud ­eller djevelen. Det er uansett ingen fordømmende Gud som presenteres i låter som «Precious Angel», «I Believe In You» og «Gonna Change My Way Of Thinking». Den poetiske snerten er i behold.

Under Dylans første Norges-konsert i Drammenshallen 9. juli 1981, innledet han med «Gotta Serve Somebody» og avsluttet med «Knockin' On Heaven's Door». Det rådet en merkelig blanding av forventning og forvirring i hallen. Endelig var helten i Norge, men fansen hadde ikke ventet seg en rocka Billy Graham. En stinkbombe ble sluppet i protest. Men ingen pep eller buet, slik flere hadde gjort under USA-delen av den samme Shot of Love-turneen. Dylan lot seg uansett ikke påvirke. Budskapet måtte frem, sangene måtte synges. Utenomsnakk trengtes ikke, aller minst på denne turneen.

LES REPORTASJEN: Her startet Dylans eventyrlige karriere

Tro fra dypet

Andre artister fra 1960 og 70-tallet som ble «born again christians», kunne fortelle at det reddet dem fra å gå under i rus og fortvilelse. Slik var det ikke med Dylan. Etter nærmere to års taushet om sitt møte med Jesus, røpet han det omsider for musikkjournalisten Robert Hilburn på et hotellrom i San Francisco høsten 1980: «Det er merkelig at folk tror Jesus kommer til folk bare når de er nedbrutt, utenfor eller gamle og skrøpelige. Jeg hadde det bra. Mye positivt hadde skjedd under turneen i 1978. Jeg var fornøyd med livet. Men en dag kom en venn og snakket om Jesus. Først avviste jeg det. Sakte gikk det opp for meg at Han var virkelig. Troen kom fra dypet i meg». Intervjuet stod i Los Angeles ­Times, og ble gjengitt i Dagbladet 22. november 1980.

Da Vårt Land møtte Hilburn i Oslo i fjor i forbindelse med Johnny­ Cash-biografien Livet, husket han godt at Dylan hadde sittet på hotellsenga og røyket, mens han for første gang snakket om omstendighetene rundt frelsen. Et tre måneders bibelstudium i en Vineyard-menighet i Los Angeles, som var etablert av Larry Norman og Bryan MacLean fra den psykedeliske rockegruppa Love, hadde skjedd i dypeste hemmelighet. Mer enn det han sa til Hilburn, er ikke blitt sagt.

LES OGSÅ: Kven kan som Dylan radbrekke og gjenskape sine eigne klassiske låtar?

Grammy

Bob Dylan gikk direkte fra bibelstudiet i Los Angeles til Muscle Shoals-studioet i Alabama. Med seg hadde han 12 nyskrevne sanger inspirert av den nye troen og bibelforståelsen, et par sjelfulle gospeldamer, og Mark Knopfler fra Dire Straits i spissen for et knippe toppmusikere. Fem dager var alt de trengte. Selv om tekstene på plata for mange var kontroversielle, lot de fleste seg imponere av musikkens gospel-karakteristiske format; med flere gjentagelser for å understreke budskapet. Albumet ga Dylan hans første Grammy-pris. Det nådde 2. plass i England, 3. plass i USA, og det gikk til topps i Norge. Det er også tidenes beste kristne rockealbum.

LES OGSÅ: Bob Dylan: Valget står mellom Gud og djevelen

Skrevet i stein

Selv om Dylan senere har uttalt at han ikke lenger tilhører noen spesiell religion, hender det fremdeles at han henter frem de evangeliske sangene under konsertene sine. Det kan være fordi sangene føyer seg pent inn i rekken av alt det andre han har skrevet om å ta viktige valg i livet, basert på både indre og ytre omstendigheter med basis i glede, hengivelse, stolthet, fortvilelse og sorg. Temaer som, i likhet med musikken hans, alltid har stått fjellstøtt i en amerikansk musikktradisjon som i stor grad er bygd på en personlig kristen tro. Livshistorien og repertoaret til Thomas A. Dorsey, Mahalia Jackson, Elvis, Little Richard, Hank Williams, Aretha Franklin og Sam Cooke lyver ikke.

Om Dylans evangeliske sanger fremdeles er et uttrykk for opphavsmannen mer eller mindre glødende tro, eller om de i dag står for noe han har trodd på, står de uansett skrevet i stein.