Tonje Gjevjon
Feminist og spaltist
Noen ganger kommer det politiske størrelser vi som samfunn ikke klarer å forholde oss til. Sara Azmeh Rasmussen var en sånn størrelse. Jeg skriver «var» fordi hun ikke lenger er en del av den norske samfunnsdebatten – og fordi jeg opplever at når vi som samfunn ble klar over at vi ikke nådde opp til hennes forventninger, så vi en annen vei.
Gikk motstrøms
Sara ble født i Syria og kom som flyktning til Norge i 1995. Hun var en sammensatt person og hadde en krevende form kvinner ikke får ha selv i det «likestilte» Norge. Hun skapte debatt. Det er det mange som gjør vil sikkert mange tenke. Ja, det er sant, men Sarah var spesiell.
Hun kjempet ofte mot sin egen flokk - eller mot flokkene. Hun ville endre kulturen i flokken hun kom fra. I innledningen hennes på arrangementet: «Rett til barn? - Krav til foreldre!» i 2011 presiserer hun for eksempel at en gruppes rettighetskamp ikke kan gå blindt på tvers av andre grupper og individers rettigheter, og at det ikke kan tillates etiske brudd bare fordi den begås av en marginalisert gruppe i samfunnet.
Tilhørighet og solidaritet forveksles ofte med lojalitet. Er man i en minoritetsgruppering er regelen at man skal holde sammen. Å holde sammen forveksles med at man skal mene det samme som ledelsen. Gruppelederne snakker på vegne av flokken. Men heldigvis trer folk som Sara ut av gruppen og rekker hånda i været. Tar språket og ytringsfriheten i bruk.
LES OGSÅ: – Sara Azmeh Rasmussens Syria-reise er sjokkerende
Glemt av offentligheten
Sara brente hijab i protest. Hun sultestreiket i protest mot Islamsk Råds holdning til homofile og transpersoner og mottok Fritt Ord-prisen i 2012. Hun ba ikke om almisser, hun kom med krav om menneskerettigheter. Hun kunne virke uforutsigbar, hun kanskje var uforutsigbar. Hun skremte oss med sin stahet og alenehet. Hun sto for en åpen ytringskultur og lot meninger stå ved siden av hverandre. Hun var krevende å forholde seg til, særlig for de som er redd for alvor. Hun konfronterte. Hun var sikkert redd. Mange ble redd henne, for hun var uforutsigbar, man kunne ikke stole på at hun var på din side. Hun forholdt seg til sak. Så da snudde folk, vendte seg mot henne, eller trakk seg unna.
Vi snakker ikke om Sara lenger, offentligheten har glemt henne. Men det er nok flere enn meg som tenker på henne, ofte. Hun er ferdig med Norge, vil ikke delta i den norske offentligheten mer. Jeg tror det handler om en enorm skuffelse. Kanskje var det vi som var urimelige.
Vekket ubehag
En av de egenskapene jeg likte med Sara var at hun kunne prate om alt. Hun turte å ta opp de vanskelige sakene. For det er ikke farlig å snakke. Eller, det er nettopp det, det skal ikke være farlig å snakke, mene eller ta opp det som kan vekke ubehag. Men Sara vekket ubehag fordi hun var direkte, presis og snakket om de vanskelige emnene. En kompromissløs og uavhengige stemme. Men nettopp fordi hun var uavhengig og ikke lot seg «kjøpe», opplevde en del henne som utakknemlig og illojal.
Hvorfor klarte vi ikke holde på henne, hvorfor orket vi ikke forholde oss til henne på en måte som kunne fått henne til å bli hos oss? Vi prøvde jo det vi kunne. En sannhet med modifikasjoner, og så orket vi ikke mer. Hun var krevende og alvorlig, men når ble det galt å være det?
Et tap for samfunnet
Før hun trakk seg ut av Norge og offentligheten skrev Anders Solli Sal kronikken «Gi henne statsstipend» i Aftenposten. en tekst som sier det meste om Saras betydning og rolle i den norske offentligheten. Men Sara ville ikke ha statsstipend. For henne ble det feil måte å løse problematikken hun adresserte.
Å inngå kompromisser og sørge for å ha allierte med pondus og nettverk som kan ta en i forsvar er nødvendig om man skal overleve i den norske debatt-offentligheten. Integriteten er ofte det som først forsvinner når man står i fare for å miste sine allierte. Så da, nesten umerkelig, gir man etter, litt og litt. Det handler om å overleve. Og det handler om å miste seg selv og sin integritet for å beholde sine våpendragere og allierte.
Sara hadde psykiske problemer, noe hun også var åpen om. Hun ble sjuk og vi ble anspente, slitne, redde og lot henne gli unna. Vi forsvarte oss med at hun ble urimelig.
Vi har mistet henne som aktiv deltaker i den norske samfunnsdebatten. Det er et langt større tap for samfunnet enn det er for Sara. Men samfunnet føler ikke, det er det Sara som gjør. Jeg savner henne, og selv om hun ikke vil være del av den norske offentligheten vet jeg også at hun er fortsatt der ute i verden et sted.
SARA MATS AZMEH RASMUSSEN SVARER: «Jeg valgte å dra fordi jeg nektet å være en annenrangs borger og en innvandrerdukke i media»
LES OGSÅ: Lesbisk feminist: Skeive organisasjoner vekker legitimt sinne
