Anders Skyrud Danielsen

Epidemiolog

Den varmeste helga i hovedstaden ble også politiets travleste, med et yrende uteliv. Hovedstaden er allerede trang til vanlig på disse varmeste dagene, og virker ekstra trang når vi egentlig skal holde avstand. Det er kanskje lett å ta seg litt fri fra strenge forholdsregler.

I begynnelsen av pandemien var vi alle motiverte for å ta i et tak i en felles dugnad for å stanse spredningen av viruset. Vi ble fortalt at det kunne ta tid, og at vi ville måtte leve med tiltak i ulik grad framover i lang tid. Er vi like sikre på at vi klarer det nå som før?

Pandemien er ikke over

Tida inn mot fellesferien er en tid der vi avslutter det vi holder på med, tar oss fri og starter med blanke ark igjen når vi kommer tilbake fra en velfortjent hvil. Den samme følelsen har kanskje mange nå, og er klare for å legge hele denne pandemien bak seg.

Men pandemien er dessverre ikke over. Viruset befinner seg nå over hele kloden og vil ikke gå vekk av seg selv. Å kontrollere dette viruset krever tilsynelatende kontinuerlig innsats, og kun en vaksine eller en fullskala epidemi kan sette et endelig punktum for krisa.

Vi åpner nå forsiktig opp igjen landet for å finne en balanse mellom smitteverntiltak og friheter vi er vant til. De fleste andre land i vår del av verden er nå i samme prosess, men med vekslende resultater. Flere land må stenge ned igjen, etter å ha fått flere nye, store utbrudd.

• LES OGSÅ: Nå er det under ti koronapasienter på norske sykehus

Krever yngres solidaritet

Folkehelseinstituttet har flere ganger påpekt at det kan være vanskelig å holde strenge smitteverntiltak over tid, fordi byrden av disse tiltakene må bæres av andre mennesker enn dem som bærer byrden av sykdommen. Det er stort sett eldre som rammes av sykdommen, men det er stort sett yngre som har måtte sette livene sine på vent.

Dette krever en solidaritet på tvers av generasjonene, ikke ulikt flere andre store samfunnsutfordringer som klimakrisa. Det kan være vanskelig å opprettholde den typen solidaritet over tid, og vi må stadig påminne oss selv om hvorfor det er nødvendig.

Jeg har derimot tro på at det kan gå. Erfaringer fra land som Sveits og Australia viser at land som slipper opp for tidlig vil få påminnelser i form av nye utbrudd, som igjen fører til nye tiltak. Slike påminnelser kan komme til å prege høsten, og gjøre oss flinkere til å gjøre smitteverntiltakene til mer permanente vaner.

Dynamiske regler kan gi normaltilstand, men økt risiko

En utfordring er at selv om befolkningen virker å gli over i en løsere holdning til smittevernreglene, så forblir smittevernreglene mer eller mindre de samme. Det kan bli vanskelig å kommunisere til en befolkning at de igjen må bli flinke til å vaske hendene og holde avstand, når dette har vært gjeldende anbefalinger hele tida.

I tida framover vil vi måtte tilpasse oss en ny normaltilstand der det alltid er en viss grad av smitteverntiltak. En løsning er å ha konstante regler på at vi alltid skal holde avstand, alltid jobbe hjemmefra, aldri ta bussen og aldri spille fotball.

En annen løsning kan være at vi har dynamiske regler og anbefalinger der vi kan tillate oss å gi en klem til en god venn når smittetrykket er lavt, men samtidig ha forståelse for at vi må raskt respondere på endringer i forekomster av viruset. Dette kan minne om hvordan New Zealand avlyste alle tiltak da de nådde null nye tilfeller, men samtidig stadig justerer innreiseregler og overvåker utviklingen.

En slik tilnærming krever naturligvis at befolkningen raskt tilpasser seg hurtig skiftende regler og anbefalinger. Det kan hende myndighetene ikke tør å ta sjansen på det.

En fordel med en slik dynamisk tilnærming er at vi kan ha perioder med mer normalt liv, men en klar ulempe er at det gjør oss sårbare for nye utbrudd, og vi har ingen garanti for at disse utbruddene vil være små og lette å håndtere.

• LES OGSÅ: Hildegunn 
Tønnessen Seip gir deg fire råd for å ikke bli overvelda av dårlig nytt i ferien

Demokratiet setter egne regler

I et demokrati må det være et samsvar mellom folks forventninger og de reglene som settes, hvis ikke vil tilliten mellom myndigheter og befolkning brytes ned. Da kan vi få situasjoner som i USA, der håndteringa av pandemien er sterkt politisert og prega av mistillit mellom faglige råd og befolkningen.

Vi kan ikke ha det slik at reglene konsekvent brytes uten konsekvenser. Hvis folk er uinteressert i å følge reglene og tenker at covid-19 er det foretrukne alternativet framfor å sitte hjemme i varmen, så får heller reglene gjenspeile det. I et demokrati bør folk få lov til å velge høy risiko framfor lav risiko, men i den videre håndteringa av pandemien er vi avhengig av at både gamle og nye regler respekteres.

Det kan virke som at mange i Norge ønsker at vi tar større risiko for å finne fram til en riktig balanse, og har liten forståelse for det de opplever som unødvendig strenge tiltak i en periode med lite smitte, som når breddeidretten ikke får gå som normalt. Dette er signaler fra befolkninga som vi må ta på alvor, eller i det minste diskutere.

Det norske folket har fortjent sin sommer og fellesferie, men til høsten venter en stor oppgave. Da må vi finne en balanse mellom smitteverntiltak og friheter som vi kan leve med på sikt. Vi må finne fram til “den nye normalen”.

LES MER:

Fire år har gått siden Trump lovet å bygge muren mot Mexico. Nå stenger mexicanerne grensa selv

Koronakrisen øker verden rundt: – Sykehusene er på randen av sammenbrudd

– Politiet i Europa har fått utvidede fullmakter gjennom pandemien