Kenneth Manuel Innvær Andersen
Teologistudent ved Høyskolen for Ledelse og Teologi
Før pleide jeg å være engstelig. All nøden i verden grep meg. Over alt så jeg mennesker som ikke kjente Jesus, og som desperat trengte å bli frelst. Hvordan kunne jeg med god samvittighet nyte og feire det fine i livet, når andre ikke hadde tilgang til grunnleggende menneskelige behov? Og samtidig, hvorfor skulle jeg bry meg om å kjempe for et bedre samfunn her og nå, når min sterke endetidsforventning skrek ut at verden snart skulle brenne? Jeg måtte kjappe og forkynne evangeliet for flest mulig, før det var for sent, tenkte jeg.
Preget min trosreise
Ifølge misjonsteologer fikk slike tankemønstre fotfeste i fundamentalist-vekkelsesbevegelser i det tjuende århundret. Individers åndelige frelse ble forstått som å være langt viktigere enn sosiopolitisk arbeid for å forandre samfunn her og nå. Disse holdningene har jeg fått erfare at lever videre i en del evangelikale miljøer, og har preget min trosreise gjennom forkynnelsen i lavkirkelige sammenhenger.
De senere årene er det i evangelikale bevegelser vokst frem en mer holistisk forståelse av kirkens gudegitte oppdrag: Sann misjon består ikke bare i å prøve å redde flest mulig sjeler vekk fra en vond verden. Guds misjon, som Hans kirke er kalt til å delta i, er så mye rikere, vakrere og mer helhetlig enn en simpel rømningsaksjon.
Alle er likeverdige bidragsytere
På en innflytelsesrik, evangelikal misjonskongress i Lausanne i 1974, ble evangelisering definert som at «hele kirken bringer hele evangeliet til hele verden». Denne forståelsen er ført videre i senere, evangelikale misjonskongresser, og har fått innpass i grunnlagsdokumenter for misjon i norske og i utenlandske organisasjoner.
Det er ikke bare pastorer og evangelister som er kalt til å delta i Guds misjon. Hele kirken har fått i oppdrag å delta i Guds misjon med å gjøre alle ting nye. Leger og tømrere, kunstnere og forfattere, lærere og sykepleiere, advokater og politikere; alle er likeverdige bidragsytere i Guds store fortelling.
Der smerte ikke skal være mer
Gud skapte en god verden. Dessverre har både Bibelen og erfaringen lært oss at det vonde også er blitt en svært reell del av denne verden. Midt i denne virkeligheten forkynte Jesus de gode nyhetene om at Guds rike er kommet nær, og at det én dag skal komme fullt ut. Til vår store overraskelse underviste ikke de tidlige kristne at vi skal frelses fra det skapte, men at Gud vil frelse det skapte. Evangeliet som Jesus proklamerte, er den påbegynte gjenopprettelsen av hele skaperverket og hele menneskelivet. Frelsen favner like bredt som skaperverket, kirkens misjon er like omfattende som frelsen, og etterfølgelsen av Kristus er ment å være like helhetlig som Jesu eget liv: Både i ord og handling er vi kalt til å vitne om at Jesus er Herre over hele jorden.
I klassisk kristen lære skinner håpet om at Gud én dag skal skape en ny himmel og en ny jord, der død, sorg, skrik eller smerte ikke skal være mer. Kirkens misjon er for hele verden: Det kristne håpet gir kirken en retning, et siktemål og en visjon for hvordan Guds handling ser ut nå i denne verden. Gud elsker hele denne verden, og har en plan for verden her og nå. Det å tørke bort tårer, beskytte de hjelpeløse og gi mat til de foreldreløse, vil i seg selv være et tegn på Guds rike i verden.
Reparere skutas skavanker
Verden er ikke bare en synkende skute, slik som Dwight Moody forkynte. Kirken er ikke bare livbåten. Kirkens misjon består i å reparere skutas skavanker, installere en kraftig motor, gi bunnsolid opplæring til skutas arbeidere, hjelpe syke og skadede, male vakker kunst på seilene, arrangere en fest i skutas kantine, invitere alle forbigående sjøfolk om bord, og vente forventningsfullt på at skutas Herre én dag skal forandre og fornye hele sjøen, og hele jorden.
LES MER:
• Kulturredaktør Arne Borge: «Enten er alle frelst, eller ingen»
• Troens bevis: – Ingenting er viktigere enn å vinne folk for himmelen
• Prest: «Levi Jensen har tusenvis av følgere. Det skyldes neppe økt interesse for kristen tro»
---
Fakta:
---
