Våren blir aldri min tid

For bare noen uker siden var det brunt, mørkegrønt og stille på skogbunnen. Mosen vokser trofast på steinene. Men plutselig en dag da jeg gikk tur med hunden, så jeg at hver side av stien var dekket av hvitveis. De bare var der med sin selvfølgelige skjønnhet, som de peneste jentene i klassen din på ungdomsskolen, de som kunne gå med lyse bukser uten å søle dem til, de som faktisk gledet seg til vårens absolutt verste hendelse: aktivitetsdagen på skolen. De som ikke kom sist på 60-meteren. De som var på fester noen av oss bare hørte på fredagskveldene som fjerne bassganger, aldri ment for våre ører.

Og bjørketrærne som for kort tid siden var blyge og grå, skrek plutselig ut sin grønne, hensynsløse skjønnhet, som tenåringsgutter med konstant utestemme og legemer fulle av hormoner. For vi er mange som våkner og nesten må grave fram øynene våre i mai. Pollenstøvet legger seg som et lag i håret, på bilen, rundt hjernens nevroner, og det blir tyngre å tenke. Det er som om noen av oss har som lodd å være bakfulle på vegne av vårens fest.

Og jeg møtte på en nabo, herrlig, endelig er det vår, sa han. Og på alle terrassene trilles grillen ut, de beige putene til utemøblene skal fram, båtene skal pusses. Folk beveger seg med lette trinn i nye joggesko, de tar imot alle solstrålene, blomstene, forsyner seg av våren med den største selvfølge, det er deres fest. De blir brune og pene, mens noen av oss bare blir rødflammet og utilpasse.