Våre fedres tro

I did try to find a little heresy of my own; and when I had put the last touches to it, I discovered that it was orthodoxy.
G.K. Chesterton

«Hyklere! Hyklere!», ropte de. Jeg tok et ekstra hardt grep rundt min fars hånd da vi passerte motdemonstrantene ved Stortinget. Kvinnene som skrek, var hatefulle i blikket og viftet mot oss med strikkepinner dyppet i det som formodentlig var ketchup.
Det var tidlig åttitall, abortkampen var på sitt heteste, og familien var i Oslo hvor jeg deltok i min første (men langt fra siste) demonstrasjon.

Hatet i øynene deres gjorde sterkt inntrykk. En blanding av redsel, men også fascinasjon, spredte seg. Hvem var disse menneskene, og hvorfor hatet de oss?
Dette var et av mine første møter med verdens kompleksitet. Langt fra alle abonnerte på samme verdenssyn som vår lille familie – med pappa i spissen. Det var bare å avfinne seg med situasjonen. Man velger ikke sin familie.

Min pappa. Jeg er født i 1977 og vokste opp på 80-tallet som sønn av en prest – nei, ikke hvilken som helst prest: selveste prost Asle Dingstad, kjent for sine konservative tilbøyeligheter innen teologi, feinschmeckeri innen liturgi. For noen var han en reaksjonær mørkemann, for andre den levende, glade, rause og pastoralt anlagte sognepresten som møtte alle slags folk der de var i livet – og tok en øl med dem på den lokale puben.
Han er også min pappa.