Kan vi skape fred i verdensrommet?

For 50 år siden i dag møttes to romfartøyer i verdensrommet som del av en unik romferd: Etter nesten to tiår med intenst romkappløp slo Sovjetunionen og USA sine krefter sammen. Vi har mye å lære av hendelsen i dag.

Verdensrommet rundt oss – og ikke minst månen, vår naturlige satellitt – ble åstedet for en av Den kalde krigens hardeste bataljer. Sovjetunionen skremte vannet av sine amerikanske rivaler da de maktet å sende sin Sputnik opp i jordbane i 1957. 

I årene som fulgte, oppnådde sovjeterne suksess på suksess, delvis takket være en nesten ekstrem vilje til å ta risiko, og delvis takket være den geniale ukrainske rakettingeniøren Sergej Korolojov. De sendte opp Lajka som det første levende vesen i verdensrommet, Jurij Gagarin som det første mennesket i rommet, og Aleksej Leonov som det første mennesket til å gjennomføre en romvandring. 

Amerikanerne lå stort sett på etterskudd inntil Koroljov døde i 1966 og sovjeterne i stadig større grad måtte betale for en kombinasjon av overmot, et ineffektivt system og savnet av sin sterke vitenskapelige leder.

Gjennom hele dette kappløpet var de to supermaktene teknologisk isolert fra hverandre. Likevel fant de frem til påfallende like og ofte utrolig oppfinnsomme løsninger på de teknologiske utfordringene. 

Intet sted for mennesker

Og utfordringene var enorme: Verdensrommet utenfor jordens atmosfære, uten luft, med livsfarlig stråling og med minimalt med gravitasjon, er intet sted for mennesker. Da sovjeterne igangsatte romferdene og amerikanerne snart fulgte etter, visste man lite om hva man begav seg ut på. 

Da John F. Kennedy formulerte sin ambisjon om å plassere et menneske på måneoverflaten innen utgangen av 1960-tallet (og ikke minst viktig: få det samme mennesket trygt hjem igjen!), hadde NASA 15 minutters erfaring med bemannet romfart. Hvorvidt det var mulig å overleve en ferd til månen, lande der og så komme seg tilbake til jorden, hadde man ingen anelse om.

At man til slutt lyktes å med å sende mennesker til månen og tilbake, er noe av et menneskelig under, drevet frem av god ingeniørkunst, hundretusener av dyktige medhjelpere og noen svært modige astronauter.

Men aller mest var det drevet frem av politikk. Fiendskapen og mistenksomheten stakk dypt mellom to rivaliserende politiske systemer, og begge ville vise at de kunne makte det den annen part ikke kunne.

En annen tenkning

Kennedy selv la kimen til en helt annen tenkning om verdensrommet. I en tale i FNs generalforsamling i september 1963, kort før sin død, oppfordret han Sovjetunionen til å bli med USA – og få med seg verdens forente nasjoner – på en felles utforskning av verdensrommet og månen. 

Den store visjonen forsvant langt på vei med Kennedy, og en kompleks verdenssituasjon preget ikke minst av Vietnamkrigen gjorde reelt og omfattende romsamarbeid stadig mindre aktuelt. 

Likevel klarte USA og Sovjetunionen å samles om FNs Romtraktat av 1967, en stadfestelse av tanken om samarbeid og fred i verdensrommet.

Apollo og Sojuz

Og så skjer det: Etter at USA har maktet å sende mennesker til månen i 1969, og Sovjetunionen på sin side påstår at de har andre mål med sin romforskning, klarer krefter på begge sider av Jernteppet å bli enige om at de skal gjennomføre en felles romferd. 

De to landene åpner sine romsentre for hverandre, og teknologideling går hånd i hånd med utviklingen av sterke vennskap. 

Planen legges for et unikt møte i verdensrommet mellom to systemer, to språk og to teknologier.

Torsdag 17. juli kobles en Apollo- og en Sojuz-kapsel sammen i bane rundt jorden. To offiserer fra hver sin side av en intens kald krig tar hverandre i hånden i det som blir kjent som «fredens håndtrykk»: Aleksej Leonov og Tom Stafford, og de to mannskapene utfører en rekke vitenskapelige eksperimenter sammen. 

Noen uker senere – urelatert til ferden, men samtidig som del av samme sterke ønsket om avspenning – underskrives Helsingfors-erklæringen om sikkerhet og samarbeid i Europa.

I dag og den gang

Mye er annerledes i dag. Hendelsene i 1975 var preget av en etterkrigsgenerasjon på begge sider av Jernteppet som kjente farene ved verdenskrig, og som var blitt alvorlig skremt av Cuba-krisen og det som nesten ble atomkrig. I dag synes den felles forståelse av krigsfarene å være mindre, og de ideologiske skillelinjene er utydeligere og langt mindre forutsigbare.

Men tanken som lå til grunn for Apollo-Sojuz-prosjektet, er minst like gyldig i dag og bør inspirere oss. Til tross for all konflikt og mistenksomhet er det mulig å åpne rom for fredelig samarbeid. Vitenskapskvinner og -menn kan lære av hverandre og finne felles løsninger. Vi har snakket med mange NASA-astronauter som understreker det samme, basert på årelang erfaring: Vi må samarbeide!

Tenk om dagens mektigste nasjoner kunne dele sin beste kunnskap om for eksempel klimaforandringer og naturtap med hverandre, og bruke hverandres kompetanse til felles innsats, slik man gjorde med romforskningen for 50 år siden og et stykke på vei ennå gjør i dag?

Apollo-Sojuz var ikke bare en vitenskapelig suksess som la grunnlaget for det som mange år senere ble samarbeidet om romstasjonene Mir og ISS. 

Ferden viste også at vi kan åpne rom for fred og respekt side om side med konflikt, uten å gå på akkord med våre dypeste prinsipper.

Solformørkelse og samarbeid

Lørdag 19. juli 1975 koblet de to romskipene seg fra hverandre, og kort etter plasserte den runde Apollo-kapselen seg mellom solen og Sojuz-fartøyet og laget en kunstig solformørkelse. Sovjeterne kunne utføre unik solforskning for hele menneskeheten, takket være høyteknologisk samarbeid mellom venner – og fiender.

50 år senere trenger vi ånden fra Apollo-Sojuz, mer enn på lenge.