Vår ene moralske plikt
STILLHET: Jeg opplevde ikke stillhetens uopphørlighet som utålelig, men til tider opplevde jeg den som sjeldent kjedelig. En kjedsomhet blandet med dyp mening. Og i all hovedsak en fredfullhet.
PLIKT: – Ja, om det finnes én moralsk plikt så må det være denne: å stilne. Slik skriver Laozi, i rennende vann kan man ikke se sitt eget bilde, men derimot i stille vann. Stillheten krever at vi treffer oss selv. Og i oss er det mye vi ikke vil treffe: sår av urett – fra meg og fra deg, skriver Simon Gaarde Hansen. På bildet: Det nye Munkeby Mariakloster består av en kirke, inkludert et sakristi, et liturgi-kontor og et klokketårn.
Ivan Vu, Trondheim stift
Jeg hadde et lengre opphold hos cisterciensermunkene i Levanger. En kontemplativ orden. Og imellom døgnslagene: syv tidebønner og en messe, foregikk alt i stillhet. Og jeg bodde alene, i et hus, ved siden av klosteret. Mitt opphold var begrunnet på én hovedregel, ingen internett. Derfor ble jeg møtt med utfordringer. Men av en overaskende sort.
Jeg opplevde ikke stillhetens uopphørlighet som utålelig, men til tider opplevde jeg den som sjeldent kjedelig. En kjedsomhet blandet med dyp mening. Og i all hovedsak en fredfullhet. Til tross for meningsinnholdet og freden, opplevde jeg stadig en trang til distraksjon, og enda godt var den aldri tilgjengelig for meg. Slik at jeg kunne gjøre en bevegelse, ned i dybden. Eller kanskje bevegelsen heller var denne, inn i enkeltheten. Jeg kom hjem til meg selv på et vis. Og det var kjedelig, meningsfullt og fredfullt.
Langsom og tålmodig
