Uten jul og inkarnasjonen – ingen vitenskap

Kronikk i Vårt Land 15.12.2014 ved Sverre Holm, Professor UiO og NTNU, og Bjørn Are Davidsen, sivilingeniør og forfatter. Begge tilknyttet Skaperkraft

En vanlig måte å fremstille historien på er å si at grekerne bygde på Babylons vitenskap, at araberne kombinerte det med indisk kunnskap og at Europa overtok dette i renessansen. Til slutt fremsto moderne vitenskap. I dette bildet står renessansen for en gjenoppdagelse av det greske som var blitt holdt nede i middelalderen. Dette kan kanskje ha noe for seg når det gjelder kunst og kultur. Men det stemmer absolutt ikke når det gjelder naturvitenskap.

Moderne vitenskap er i stor grad et brudd med en svært så imponerende gresk tenkning. Selv om vestens naturfilosofer i starten tok til seg Aristoteles og andre greske filosofer, vokste det mellom det 13. og 15. århundre fram en kritisk refleksjon overfor denne tradisjonen. Noe skulle det ta tid å endre, som Aristoteles’ skille mellom den fullkomne himmelske fysikken utenfor månens sirkel og den ufullkomne jordiske innenfor. Andre ting var enklere, som forutbestemmelsen i et syklisk historiesyn. Ideen om at det var mulig å tenke seg logisk fram til hvordan naturlover skulle være, som at vakuum var umulig eller at planeter måtte gå i sirkler siden det var den perfekte bevegelse, ble også forkastet. Det mest bevaringsverdige var ideen om at naturen var styrt av lover og ikke av gudenes luner. I gresk tenkning riktignok bare for astronomien, men uansett som uttrykk for skapergudens rasjonalitet.